Og plutselig var det juli!

Jeg har hatt hendene fulle faktisk, helt siden Mai, og har faktisk ikke hatt særlig tid til blogger. Men jeg ligger ikke på latsiden! Har nok ikke jobbet så mye med egne julegaver, strikker på prosjekt adventsposer bestillingsoppdrag enda. Men jeg er godt over halvveis, og gleder meg til å bli ferdig med dem!

I tillegg har jeg fikset gravplassene til familien her sammen med mamma, og fått det fint hos slekta. Og jeg har fått en virkelig frimerkehage: En pallkrage med salat, reddik og krydder!

Kommer nok sterkere tilbake med andre blogginlegg senere.

Bildet er noen uker gammel, det gror ganske bra der nå!

Posted in Utenomsnakk | Leave a comment

Juleveden

En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!

Ved var lenge den eneste varmekilde man hadde i norske hjem, og under denne tiden der julefreden ble manisk overholdt var det viktig å sørge for et såpass stort lager med ferdighugget ved at man kunne holde det godt og varmt hele juletiden uten å bryte julefred eller avbryte festligheter for annet enn å hente veden inn. Det ble sagt man skulle ha lys og varme i alle rom, og da gikk det gjerne litt mer ved i juledagene enn i hverdagen der man gjerne stengte av rom man sjelden brukte.

Arbeidet med veden var et slit som ble lagt på karfolket. Mennene skulle ut i skogen og dra lass på lass med ved hjem for å sørge for vedstabelen til juledagene. Det ble sagt at man skulle hugge veden, tørr bjørk eller furu helst, på voksende måne og med lauet på fordi den da brant dobbelt så bra som vanlig ved. Den skulle også være svært god og kraftig. Det ble ganske vanlig å kaste einerkvister inn på glørne også for å oppnå sprak og knastring, brant man hard åsgran kunne det smelle riktig så bra og det ble sagt man skremte bort troll og skrømt fra pipa når det smalt, spraket og knastret.

Julekubben er en tradisjon som henger igjen fra vikingtiden, en real, stor og feit kubbe som ble skjøvet hel inn i peisen, enten stående på høykant mens den brant eller man stakk inn en bit og skjøv den lenger og lenger inn ettersom den brant.

Selve huggingen av veden ble gjerne gjort så tett innpå julekvelden som råd var. Når juledagen opprant var det julefred og ingen skulle hugge. Dermed var det ofte opp i otta for mannfolka for å hugge store mengder ved. Dette ble ofte lagt på husmenn som en del av arbeidsplikten, men til gjengjeld fikk de gjerne ta noen favner ved hjem til eget hus også som betaling for jobben. Ikke sjeldent ble det laget lek og moro rundt denne tunge plikten og man kunne opprette de reneste konkurranser i vedhugging. Ettersom man avsluttet vedstablingen var det unggutter som hadde til oppgave å gå fra gård til gård og sjekke vedsjåa, det skulle helst være så fullt at de nesten ikke kunne få opp døra. Noen nedtegnelser viser til at i eldre tid var denne kontrollen utført av værre vesner enn ungutter, for eksempel gårdsnissen. Slurvet man med vedhaugen risikerte man at dauingene kom i løpet av julenatta for å sage og hugge, og julegeita kunne gjemme seg i ved som lå igjen uhogget utenfor vedsjåa. Nissene likte seg best når sjåa var full, da bragte de hell og lykke til gården.

Det var gjerne vane å hogge så mye at man skulle klare seg over alle juledager (20 i tallet), og man bar gjerne inn nok ved på julekvelden for å klare seg i det minste to dager uten å måtte hente inn mer. Man la også gjerne vedskier i kors på toppen av stabelen både ute, inne og i peisen.

Posted in Advent, Juleprat, Kuriosa, Tradisjoner og historie | Leave a comment

Juleforberedelser i gammel tid – Julegaver

En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!

 

Julegaver i gammel tid var ikke det samme som julegaver nå. Nå i disse dager er ofte julegaver noe som koster penger, eller er noe man ikke direkte har bruk for men likevel ønsker seg. Luksus med andre ord.

I eldre tid var det gjerne mat, drikke og klær eller stoff og garn som var den beste (og eneste) julegave folk flest hadde tilgang til. Mens man likevel holdt på med storbakst, slakt og forberedelser for vinteren og jula passet man også på å lage kurver med innehold for å dele med de fattige. Det var skikk og bruk å dele med de trengende, det ble oppfordret til det fra prekestolen og var en uskreven skikk allerede lenge før kristendommen gjorde sitt inntog i Norge. Til Imbersundagen (siste søndag før jul) skulle fattigfolket ha fått gaver i form av flesk, kjøtt, brød, øl og lignende.

Det var vanlig å gi en kurv til husmenn når man hadde slike, og det var like vanlig om man hadde tjenere var det vanlig at de gjerne fikk en del av lønna si betalt i form av mat, drikke og bruksting (ofte stoffer eller ferdige klær, sko eller garn) på selve julekvelden. Det var en landsskikk at alle skulle ha minst et nytt plagg til jul, og man passet ofte på å lage et for å gi som gave til sine familiemedlemmer, enten det var strikkede sokker, votter, luer, skjerf, gensere, jakker eller sydde klær. De som ikke hadde noe nye klesplagg å ha på seg til julen måtte gå med et bukkehorn på ryggen, gjerne kalt å bære verahodne, de måtte sitte på stabben eller hønevaglen, eller de måtte ri på ei geit som “straff”. Dette var en enorm skam, og hele bygda så det som sin plikt å sørge for at alle de kunne hjelpe skulle i det minste få et par nye sokker om ikke annet for å slippe skammen.

For de som hadde nok penger eller annet å byttehandle med kunne man kjøpe tjenester fra både skredder og skomaker for å ordne opp i kles-påbudet. Disse dro fra gård til gård hele førjulstiden og jobbet gjerne natt og dag (og tjente gjerne deretter), og de gjorde dette fordi de følte de ikke hadde noe valg. Skulle de feile i å bidra til at alle fikk nytt klesskift til jul skulle det gå dårlig for dem kommende år, og dermed la de seg alle i selene for å lykkes. Et uferdig arbeide som ble liggende over juledagene ble fylt av ulykke het det.

Utvalget ble jo selvklart noe begrenset så lenge alt ble laget hjemme, og det var ingen større gavesermoni ved utdeling av gavene på julekvelden. Nye klær skiftet man bare helt enkelt til før man gikk til bords, og alle gaver i form av mat og drikke til husbondsfolket, barn og tjenere allerede var plassert ut så man kunne forsyne seg. Det var selvklart regler for rekkefølgen, her gikk det på alder og kjønn. Husbondens sto først i rekka, deretter husfrua, deretter kom eldste sønn i huset, nest-eldste sønn og så videre før turen kom til døtrene i samme rekkefølge, sist kom drenger og terner. Det var ofte slik at tjenerne fikk hver sin julekake, en bit julelefse, og en klatt ekte smør i tillegg til maten de fikk servert ved alle måltider. Alle i huset skulle spise godt i jula, også tjenestefolket, og det var skam å ikke kunne dele frikostig av kjøttmat, blodmat og fisk i juledagene også med tjenestefolket. Julekaker derimot var en helt annen kategori, og ble regnet som luksus også for husbondsfolket, derav var det skikk og bruk at tjenestefolket fikk litt av julebaksten som julegaver.

Ettersom juletre gjorde sitt inntog og utvalget i butikkene økte på slutten av 1880-tallet og fremover begynte den mer komersielle jula vi kjenner i dag å gjøre seg mer og mer gjeldende. Kjøpte gaver ble mer og mer vanlig, og etterhvert smøg en julenisse seg inn i tradisjonene som utdeler av selve gavene. Dermed ble det også vanlig å pakke disse inn og skrive navnelapp og giver på dem. I begynnelsen var nok inpakningen heller enkel, et enkelt klede, brunpapir eller gamle aviser ble brukt, helt enkelt med hyssing rundt, men som man jo vet i dag er julegavepapir en stor sak og man får kjøpt i alskens utseender og farger. Undertegnede er svært fan av “gjenvunnet” julepapir: Brunpapir som det er trykket enkelt julemotiv på, jeg synes selv disse er bedre å kjøpe enn de tynne (ubrukelige fordi de går i stykker for ingenting) glansede variantene. Jeg synes disse tåler mer! I mangel på noe annet kan jeg finne på å bruke vanlig brunpapir og bare tegne en nisse eller snømann på eller bruke noen juleklistremerker til nød. Jeg er også svært glad i å bruke hyssing i stedet for gavepapir nå.

Jeg har jo ved flere tilfeller beskrevet julenissens opprinnelse her i landet og tenker ikke begi meg inn på det her og nå, jeg velger å vise til blogginlegget om nisser og troll, og Nissen – Fakta og myter i stedet.

Dette med almisser og gaver til de trengende fra norrøn tid ble selvklart kirken med på dette og snudde dette med gaver til noe med kristent motiv. Ved å gi almisser viste man nestekjærlighet til samfunnes ulykkes-stilte, og julegaver i husholdningen ga man hverandre i kjærlighet for jesus skyld, siden han var guds gave til menneskeheten. Dermed ble det også naturlig å innlede gaveutdelingen med å lese juleevangeliet. Likevel var ikke dette med gaver i norrøn tid en uselvisk handling. På denne tiden ga man gaver til andre for å høste gjen-tjeneste hos disse andre senere. Ga man mat og drikke til besøkende kunne man regne med å få god bevertning når man selv besøkte andre nabogårder, og man skaffet seg et godt rykte som rik dersom man hele tiden delte rikelig av det man hadde til de besøkende. Ofte kunne dette være et rent spill for galleriet, og at man ga mer enn man egentlig burde, og deretter kanskje kokte suppe på spiker en større del av senvinteren nettopp for å virke rikere enn man var. Dette igjen speilet seg jo til hvilke friere ens døtre kunne få, og hvem som ble ansett bra for sønnene i huset.

Til syvende og sist er det opp til hver og enkelt hvordan man praktiserer gaver i disse dager. De fleste føler en tvingende nødvendighet å gi en gave tilbake når man får en gave, man føler man skylder en gjen-gave, og dette er gjerne rotet tilbake til vårt samfunn slik det var i før-kristen tid der tjenester og gjen-tjenester var vel innrotet i ryggmargen på alle. Alle tok seg av hverandre og passet på de som hadde det vanskeligere enn en selv rett og slett fordi ingen visste om man kunne havne i samme situasjon selv ved et senere tidspunkt. Dette med å passe på hverandre gikk i arv, en husbonde som trakk seg tilbake og overlot gård og drift til eldste sønn i huset kunne regne med å bli boende på gården, å bo på kår, og få mat og klær servert resten av sitt liv. Og dette med gaver rundt juleblotet og senere den kristne julen var inget unntak fra denne skikken. Så lenge det var skikk å gi bruksgaver, mat og drikke innen familien fikk man gjerne bruksgaver tilbake, og delte man rikelig med alle som kom på besøk kunne man regne med å få rikelig traktering selv fordi andre ikke ville stå tilbake for hverandre. Alt var nærmest som en konkurranse på en måte.

Jeg er takknemlig i dag for disse gavetradisjonene, selv om jeg selv ikke forventer noen gaver tilbake kun fordi jeg gir noen. Jeg selv finner en glede i å gi noe til noen andre, å overraske noen med en liten oppmerksomhet til jul. Vi skaper alle våre egne tradisjoner!

Posted in Advent, Juleprat, Kuriosa, Tradisjoner og historie | Leave a comment

Juleforberedelser i gammel tid

En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!

Å forberede til jul og vinter var en svært omstendig og lang prosess i gamle dager, alt ble laget for hånd enten vi snakker om lefser, flatbrød, kaker, kjøttmat, blodmat, øl eller lys, også gaver og julepynt ble jo da laget for hånd. Alt ble laget av gårdens resurser, og man laget det man hadde kunnskap og resurser til å lage. Unntak kunne være å betale for eksempel flatbrødkjerringer eller lefsekjerringer som gikk fra gård til gård og byttehandlet sin ferdighet mot annen julemat. Hele forberedelsen til jul var en enorm arbeidsprosess der alle på gården, fra barnsben og opp til gammel alder, måtte bidra med sin del for å rekke å bli ferdig med alt i tide. Selv i byene var tilgangen på ferdigvarer vesentlig mindre enn i vår moderne tid, og man fikk ofte kjøpe hjem råvarer for så å foredle dette selv hjemme.

En av de viktigste prosessene for mat til vinter begynte tidlig på høsten med å høste avling, korn og høy for å berge dyrene gjennom vinteren, og så fort dette var unnagjort begynte slaktet ved mikkelsmess i slutten på september. Så seint som Helgemess i begynnelsen av november kunne slakta fortsatt foregå. Det var bløgging og modning av skrotten før man saltet kjøttet i tønner og satte på stabburet. Noen få slaktedyr ble spart helt til begynnelsen av desember, dette var gjerne de dyrene som skulle stå for det ferske kjøttet til jul. Det aller siste dyret som ble slakta var julegalten, han skulle proppes så mye med mat som råd var frem til jul for å bli så rund og feit man kunne få han. Dette slaktet ventet de med så lenge som råd var og slaktet galten akkurat i tide for å klare å få juleflesket ferdig til julehelga.

Det ble sagt at julegrisen skulle slaktes ved voksende måne for å gi drøyere og feitere flesk, og på flo sjø for å blø best for rent kjøtt og busta løsnet lettere. Man måtte også passe på å være ferdig før sjøen snudde igjen og dagen grydde, så slaktet ble gjerne gjort i de seneste nattetimer rett før morgengry før noen annen hadde stått opp (annet enn slakte-gruppen så klart) og en skulle være ferdig med å flå skrotten før lyset rant. Dette ble kalt Porkotta eller Svinotta. De som ble utvalgt til Griselaugen (skåldevannet for busta) måtte altså gjerne være oppe så tidlig som i firetiden. Det var også viktig å velge rett kjerring til å røre i blodet så det ikke levret seg. Hun skulle ikke være lettskremt eller nervøs, om hun var det het det seg at blodet ble utskjemt.

Under partering og stykkingen av julekrisen risset de inn kors både her og der i kjøtt og hud, men viktigst var hjertet og leveren. Om det ble glemt het det at det kommende året ville bli et uår. Fettet som ble smeltet leste man varsler av når det var størknet, om det ble store søkk og sprekker i det størknede fettet ble det sagt at en i husholdningen kom til å dø.  Det ble sagt at en stor grisemilt betydde et snøår. Om man hadde en omreisende slakter til å slakte grisen ble han betalt i slaktedram, penger og en fleskebit.

Ved kysten var julefisken vel så viktig, og dette var mannfolksjobb å skaffe. Man ville gjerne ha fersk fisk på julebordet, torsk, kveite eller sei, og dette var en viktig tradisjon før jul for en fisker. Fikk man ikke tak i noe fersk fisk tydde man ofte til lutefisken, men som regel ble det samarbeidet bra mellom fiskerne, og man delte gjerne en bit fersk fisk med de som hadde uhell på havet og ikke fikk hjem noe.

En eller to uker før jul startet brygginga av juleølet. Nok en gang skulle man starte brygginga ved voksende måne og flo sjø, for drøyere og bedre øl. Det var derimot viktig at brygginga var ferdig før solsnudagen, ellers ville ølet kaste seg og bli surt, eller til og med nekte å renne ut av karet. Det kunne finnes bryggmester som gikk fra gård til gård og leide ut sine tjenester til å brygge godt øl, dette var en kunst på lik linje med å bake perfekte flatbrød og lefser og gikk gjerne i arv fra far til sønn. De fleste gårder måtte klare seg sjøl som best de kunne fordi det ikke fantes bryggmester i nærheten eller de mente de ikke hadde råd til tjenestene. Det ble tydd til alle mulige magiske tiltak for å sikre det beste ølet: Bryggeren enten det var husbonden, husfrua eller gårdsfolket, skulle jobbe mest mulig i stillhet og mest mulig usett, våke over det om nettene, og beskytte det mot de underjordiske med å slå stål over tønna og korse den. De første dråpene som ble tappa av tønna kunne hives ut av døra, eller ble skvettet på veggene mens man kvad “Ja, no i Jesu navn tenkjer eg de hev fenge smaka alle, so no fær me til oss sjølve”. Andre steder kunne de stikke den brente delen av ei vedski lynsnart ned i tønna når de åpna den og si “I guds navn”.

Når brygginga gikk mot slutten og gjæret skulle haes i skulle det gjerne skje under skrik og skrål for å gjøre ølet sterkt. Dess mer larm og skriking, dess sterkere skulle ølet bli. Flere steder samlet man seg alle mann fra mange gårder og gjorde dette fra gård til gård for å øke effekten. Ved oppskoka skulle man smake og bedømme kvaliteten på ølet, og alle i huset skulle ta en smak og bedømme den. Det var en skikk som ikke skulle brytes at man gjerne også skulle komme til naboene og smake også deres øl for så å fortelle hva man syntes om ølet. Dersom man ikke rakk å besøke alle naboer på kvelden før julaften eller morgenen julaften for oppskok tok man gjerne turen innom også ellers i jula for å skryte av naboens øl for godt hell og godt år. ‘

Julebrennevinet var nesten like viktig for gården som juleølet, og det ble sagt det måtte finnes julebrennevin i hver eneste stue. Man holdt gjerne på med hjemmebrenning frem til det ble forbudt med hjemmebrenning i 1840-årene, man brant gjerne alt fra 20 til 40 potter brennevin. En storbonde brukte gjerne gi kanskje så mye som fem potter brennevin til husmenn som ikke hadde råd til å brenne selv. Også her var skikken å prøvesmake både hjemme og hos naboen holdt ved live svært lenge. De bønder som var særlig flinke til å brenne godt brennevin kunne handle med det, og kunne gjerne byttehandle både livdyr og julemat med brennevinet de laget.

Julebakinga var fremst kvinnenes del av juleforberedelsene, i likhet med mye av foredlinga av kjøttmaten. All julebakst skulle være ferdig og klar til å settes på bordet på julekvelden. Det første som ble bakt var gjerne flatbrødet som ble bakt på takke på høsten og lagt i store stabler på stabburet. Det fineste julebaket var gjerne klininga, av siktet rug og smurt med eggerøre. Denne ble bare brukt til jul og gjestebud og ble regnet som festmat. Likevel var det gjerne en stor bakerunde bare noen få dager før jul i det som ble kalt kakelinna, og dette ble gjort så sent i desember som råd var for at brød og lefser skulle holde seg ferske så langt det gikk i juledagene. Det var stor skam om julekakene tok slutt alt for tidlig, jula ble regnet å vare i 20 dager og da måtte kakene rekke til for 20 dager også. Man tydde gjerne til bastua eller eldhus for baking frem til man fikk elektriske komfyrer, eller til nød peisen inne om man ikke hadde eldhus eller bastu.

Kun det fineste melet ble brukt til julekakene, og det ble gjerne bakt en spesiell julekake til alle i husholdninga. De to største skulle husbond og husfrua ha, deretter ble det bakt mindre og mindre kaker til alle etter rang og stilling, kjønn og alder. Hadde man også tjenestefolk skulle de få julekaker, og drengenes kaker var gjerne bittelitt større enn tjenestepikene. Man begynte bakinga grytidlig på dagen fordi man skulle rekke unna både kaker og lefser på samme dag. Mange steder der man bakte selv og ikke hadde folk til å bake for seg ble det delt opp for å rekke over alt: Mannfolka tok seg av vanlige brød mens kvinnfolkene tok seg av lefser og kaker.

I byene hadde du proffe bakere så tidlig som på 1300 tallet, hvis jobb var å bake for de rike. Disse fikk det travelt i juletiden, også middelklassen forsøkte å få råd til å bestille litt spesielle småkaker som for eksempel goro. Mye av disse gamle oppskriftene er bevart i enkelte kokebøker, for eksempel “lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen” skrevet av prestekone Hanna Winsnes og utgitt i 1845. Flere har bakt sine såkalte syv slag basert på hennes forslag i denne boka.

Også lysstøping var en viktig del av forberedelser til jul, men også før jul var lysene viktig for å lyse opp den stadig mørkere vinteren. Man sparte på saue og grisetagl etter slaktet nettopp til bruk for lysstøpinga. Normalt ble rommet lyst opp av grua i hverdagen og lys var en luksusvare man ikke unnet seg å bruke alt for meget av. Da oljelampene gjorde sitt inntog i Norge tok det fortsatt lang tid før dette ble hverdagskost. Oljen var dyr og de fleste hadde trange kår, derfor ble det ikke brukt mye olje unødig. Den vanligste metoden for å støpe lys var å bruke et bord med fire løse ben full av hull. I disse hullene førte man ned former av metall, man trakk veke ned gjennom det lille hullet i spissen og knyttet veken rundt en trepinne på tvers over forma. Smeltet talg ble helt ned i disse formene, man ventet til det stivnet og løftet opp ferdig lys med hjelp av pinnen og veken.

For de som ikke hadde mulighet til å skaffe seg et slikt støpebord var det enda eldre teknikker som ble brukt, noe jeg tror vi alle har testet på skolen: Dyppingen. Man festet veken til en trepinne og dyppet de ned i karet med talk, lot det stivne før man gjentok prosessen mange nok ganger til å få et fint og tykt lys. Man kunne ikke gå i dørene mens man dyppet lysene, ble de utsatt for trekk kunne de ble skjeve og skakke så her voktet man dørene vel. Det ble også ofte arbeidet i dyp taushet fordi man trodde lysene ville renne vekk og sprake når de brant om man talte under dyppinga. Vannet som ble brukt her ga man til sauene for at de ikke skulle røyte ulla på våren.

Som dere skjønner var det et enormt arbeide bak julefeiringa i gammel tid. Stort sett hele året gikk med til å forberede såing, høyonna, skuronna, slaktet og preservering av maten man fikk ut av det. All denne jobben var en nødvendighet for å spise gjennom den lange vinteren, men det ble altså lagt ned ekstra jobb på å forberede selve jula også. Dermed kan man kanskje forstå at de på denne tiden riktig fråtset og overhode ikke tenkte på vekta eller om det var sunt det man spiste disse få dagene. På denne tiden var vintersult fortsatt en realitet, og man tok alle muligheter man kunne på å “feite seg opp litt” for å ha noe å tære på senere på vinteren når maten enten begynte å ta slutt eller begynte å bli skjemt.

Posted in Advent, Juleprat, Kuriosa, Tradisjoner og historie | Leave a comment

Opprinnelsen til jul i Norge

En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!

I førkristen tid hadde nordgermanerne en festperiode ved navn Jol i midtvintermånedene Desember – Januar. Vi finner også navn som Forma Géola – Første julemåned, æftera Géola – Den senere julemåned. Omkring år 700 e.kr skriver den lærde Beda at det samme tidsrommet ofte betegnes som Giuli. Disse månedsnavnene er beslektet med det islandske Ylir  – Julemåneden.

Dette er opptakten til vår moderne jul. Vi finner ikke mange norrøne tekster om julefeiringer, ikke før i år 900 e.kr der skalden Torbjørn Hornklove beskriver noe av inneholdet i en hedensk julefest i Haraldskvadet. I strofe seks skriver han “Ute på havet vil han (kongen) drikke jul … og ta opp Freys lek”. Uttrykket “drikke jul” er nå kjent som synonym til å feire jul, men hva som er Freys lek er uvisst. Å drikke jul i norrøn tid var mer en seremoniellt drikkeoffer til gudene.

Snorre skildrer noe senere en julefeiring på Hadeland hos Halvdan Svarte rundt år 800ognoe e.kr. Her beskrives det som en stor samling av mennesker med store mengder mat og drikke på bordene. Likevel får vi ikke spesielt mye detaljer om selve feiringen før Snorre begynner å omtale de første kristningskongenes konfrontasjon med den hedenske julefeiringen. Håkon den Gode har for eksempel innført lov om at julen skulle ta til på samme tid som de kristne feirer høytiden, og hver mann skal holde øl av ett mål malt eller bli bøtlagt, og helg skulle holdes så lenge ølet rakk.  Den hedenske skikken var at jula startet “hoggenatta” og varte tre dager.

Det blir sagt at trønderne hadde samskuddslag (det vi skulle kalt spleisefest i dag): Bøndene tok med seg til hovet alt de behøvde av mat og drikke; øl, slakt av småfe og hester. Det ble beskrevet en skikk å bære en drikk rundt ilden, og den som holdt gildet og var høvding skulle velsigne drikken og blodmaten. Deretter drakk de Odins skål for seier og makt til kongen, deretter Njord og Frøys skål for godt år og fred. Noen valgte Brages skål i tillegg, og gjerne også en skål for de døde og hauglagte, såkalte minnet.

Olav den Hellige tok det ikke pent når han oppdaget bøndene holdt ham for narr og holdt fast ved sine tre vinterblot: Vinternatta, midtvinter og senvintersblot. Han straffet alle hardt med å ta fra dem all mat og drikke laget til for blotene, husbunaden og klærne. Det er i denne fortellingen hos Snorre vi også får høre at jula ble feiret med gjestebud, sammenskuddsøl, kappdrikk, kappskyting og mannjevninger.

Idet gulatingsloven ble festet, ble det forbudt å blote. “Me skal ikkje blota til heiden gud eller til haugar eller horger”. Det ble skrevet at det lovpålagte ølet skulle brygges og signes julenatta av husbonde og husfrue med ordene “til takk frå Krist og sankta Maria, til godt år og fred”

Håkon Håkonsson fastsatte i år 1220 en rad med lover og regler om oppførsel, kardemommelov om dere vil, som skulle sikre julefreden. “Julehelga skal skånast for krenkning i fire dagar og fire netter” står det “men den femte, sjette og sjuende dagen kan det takas heim fõr, og møkk kan mokast under nauta fram til middag”. Man fikk ikke ta seg kone i fastedagene frem mot jul, heller ikke saksøke eller stevnes til ting de samme dagene.

Tingfred og kirkefred ble fulgt opp og håndhevet av de dansk-norske kongene etter reformasjonen. Da het det “Imellem juul og Nyttaar maatte ikke Tre fældes av roten. Hverken kværn, rokkehjul eller noget andet maatte i denne tid dreies rundt om sin axe” (Fra Masfjorden 1918). Selv ikke jakt var tillatt, også dyrene skulle ha fred denne tiden, dermed ble også båter satt på naust.

Det var påkrevd å kristne nyfødte barn før julehelgen, og de som hadde udøpte barn i hus når julaften kom skulle bøte med seks merker til Biskopen. Tanken var å beskytte barna mot de døde i den farlige juletiden da julen tillot også de døde å reise seg fra graven og feire jul.

Posted in Juleprat, Kuriosa, Tradisjoner og historie | Leave a comment

Julegaver i en serie

Alle har vel fått med seg serien The big Bang theory, og jeg er inget unntak. Jeg ler meg skakk av de nerdete figurene i serien, og elsker den simpelthen.  I dag vil jeg dele fra sesong 2 episode 11 der de bytter julegaver. Sheldons reaksjon ville vært omtrent som min egen må jeg innrømme! 😉

Posted in Juleprat | Leave a comment

Morsdag i Norge!

I dag er det morsdag her i Norge, og i den anledning tasset jeg opp til mamma med nybakt eplekake og en pakke fra minstesøster. Jeg har tilbragt noen timer der oppe med håndarbeide og kakemumsing i høy stil, og er nå hjemme igjen.

Dermed begynte tankene å snurre rundt såkalte merkedager. Noen merkedager protesterer man heftig mot mens man godtar andre uten å blunke. Nå er jo for eksempel jul og påske ikke noe moderne påfunn fra handelsstanden, ikke heller er det dager som handelsstanden har valgt å dra frem og blåse opp for å få folk til å bruke penger (nå skal det vel sies at handelsstanden så gjerne prøver å få oss til å bruke penger også da men høytidene har eksistert lenge før det fantes handelsstand tross alt. ) Dermed begynte jeg snuse på historien til morsdagen.

Det var en ung husmor med navn Ann Maria Reeves fra Appalachene i Usa som jobbet for å forbedre forhold for alle parter etter borgerkrigen i USA, og hun begynte dette arbeidet i 1868. Julia Ward Howe ble inspirert av dette arbeidet noe seinere og forsøkte innføre Mother’s day for peace, men klarte ikke få dette til en offentlig helligdag. Hennes datter holdt minnemarkering etter morens bortgang 12 mai 1905, og arbeidet hardt for å innføre dette som merkedag. Den første offisielle feiring av en morsdag skjedde 10 mai 1908, men kun i kirken i West Virginia, i samme kirke der Ann Maria hadde undervist på søndagsskolen i sin tid. Skikken spredde seg dog raskt og i begynnelsen av 1912 ble dagen erklært en offisiell merkedag i USA.

Det var to norske kvinneforkjempere fra oslo, Dorothea Schjoldager og Karen Platou, som hoppet på ideen her i Norge, og begynte en iherdig kampanje i samarbeide med ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia for å få dagen etablert i Norge. De lykkes med det, og dagen ble en årlig begivenhet der mor ble oppvaktet med kaffe og kake på sengen, blomster og hjemmelagede kort.

Handelsstanden har så klart begjærlig grepet tak i dette og forsøker få oss å kjøpe morsdagskaker, morsdagskonfekt, morsdagsbuketter og alt mulig tagget “morsdag” for å få oss til å bruke penger. Personlig synes jeg et hjemmelaget kort og hjemmebakt kake er mye bedre måte å vise mor hva du har lært, men det er min mening så klart. Jeg kan jo si min mamma satte veldig stor pris på den hjemmebakte eplekaka jeg dukket opp med på døra i dag.

Posted in Andre høytider, Utenomsnakk | Leave a comment

To-Do liste

Vi har alle To-do-lister regner jeg med, enten notert i hukommelsen eller en fysisk liste. Min inneholder så klart en del hverdagsting men også kommende julegaver. Disse to har jeg planlagt å kjøpe garn til og strikke til julegaver jula som kommer. Hva synes dere? Gode ideer? 🙂 Begge mønstrene finnes i boka Nissestrikk som jeg fikk til jul av mammaen min ett år for noen år siden!

Posted in DIY, Julegaver og gavetips, Juleprat | Leave a comment

Hvilken gavepakkestil minner mest om din? ;)

Posted in Juleprat | Leave a comment

Gamle tradisjoner med juletrepynt som forsvinner

Når jeg var liten og på skolen laget vi ganske mye juletrepynt av papir. Vi laget hjertekurver og kremmerhus-kurver, girlandere av glanspapir, juletrekuler av isoporkuler kledd med krepp-papir eller sølvfolie og deretter dekorert med lim og glitter, og så videre. Vi laget også julekort på skolen selv, med klistremerker, glansbilder, tegninger og lim og glitter. Hvor mange lager slikt i dag? Dorullnisser florerte i massevis og krevde kun at vi tok med oss en tom dorull hjemmefra.

Jeg tror i dagens samfunn er det ganske mange som bare kjøper en par pakker med juletrekuler på Europris, Sparkjøp, Biltema og så videre og så videre, og få lager julepynt sammen med barna sine lenger. Ikke bare det, det er ganske få som bruker papirdekor på juletreet i disse dager! Jeg tror det nærmeste vi kommer nok er de norske flaggene som fortsatt er i papir på tynn sytråd.

Men papirdekor virker som det er “utdatert” og regnet som gammeldags og ikke særlig dekorativt. Men slik jeg ser det er papirpynten full av nostalgi, og små papirstjerner er jo flott å se på, flott å ha på treet. Og ikke minst er det ganske mye kos for barna å kunne få lage noe som paraderes på et juletre?

Det var ganske vanlig å lage dekor av kristyr og glansbilder, men jeg finner veldig lite informasjon om akkurat dette fra norske nettsider, derimot kryr det av slik info i Sverige. Men det er jo en fin måte å lage julepynt av! Kristyr kan man jo lage snøflak, stjerner og annet bare for å henge på treet med sytråd, og de kan spises dessuten.

Når det kommer til å lage papirstjerner og julekurver har jeg noen blogginlegg allerede her som viser hvordan du lager kurver, hjertekurver og stjerner. Begge deler er jo noe man ganske enkelt kan lage hjemme uten alt for mye utstyr annet enn tape, saks, stiftemaskin og/eller lim, du trenger jo ikke engang kjøpe farget papir, det holder lenge med fargeblyanter for å fargelegge til den fargen du vil ha om du ikke allerede har farget papir. Akkurat det samme er tilfelle med girlandere, tradisjonelt laget av farget glanspapir, men det er selvklart ikke påkrevd. I mangel på farget glanspapir kan man fargelegge med blyanter eller tusj på vanlig papir for å oppnå en fargerik girlander.

Papirdekor er ganske skjør, og overlever sjeldent tidens tann særlig lenge, jeg tror ikke det er så vanlig å ha papirdekor etter oldemor nå lenger for eksempel. Bare det å henge det på treet sliter jo på det i vesentlig større grad enn på glasspynt, men det finnes måter å sørge for gjenbruk på også dette. For det første å investere i en ordentlig liten boks for å oppbevare det, eller å spare en ordentlig sko-eske der man legger papirpynten oppi er en enorm fordel. Flat pynt (hjertekurver og glansbilder for eksempel) på bunn og kremmerhuskurver og girlandere oppå for eksempel. Pass bare på at du ikke faller for fristelsen å legge noe annet oppå for å utnytte plassen: Viss pynt kan få lov å være alene i en eske selv om eska ikke er pakka komplett full av saker.

En eller annen gang i fremtiden skal jeg nok lage en egen youtube-film der jeg lager stjerner, hjertekurver, glansbilde-dekor og girlandere. Og jeg dagdrømmer allerede om å ha et lite juletre et sted i huset med kun papirpynt på, for å kunne spare på denne tradisjonen også. Det trenger slett ikke være noe enormt tre, jeg ser for meg et 120 eller 150 cm høyt tre for at det ikke skal være så massivt, og jeg tror et slikt tre hadde vært perfekt som et gang-tre dersom jeg har såpass stor gang at det er plass til et eget tre der! Et slikt tre er noe jeg kan se for meg er et tre jeg henter frem ett eller annet sted etter Lucia for å dekorere det som et “adventstre”, det kunne også være et tre å ta frem til tredje adventshelgen.

 

Posted in Juleprat, Tradisjoner og historie | Leave a comment

Har dere like store problemer med å ta bilder til julekort? ;)

Posted in Juleprat | Leave a comment

Legenden om granen som juletre

Jeg ramlet over denne legenden! Denne var ny for meg, men jeg vil gjerne dele den med dere.

Posted in Tradisjoner og historie | Leave a comment

Winter is coming?

Vinteren er nok her allerede. Men det er sånn jeg føler det når jeg innser at jula snart er her!

Posted in Juleprat | Leave a comment

Når jula ryddes bort

Jeg elsker jula, det er vel neppe noen overraskelse for dere som leser min helårs juleblogg. Jeg tror alle har forstått den biten. Likevel er det litt deilig å rydde vekk jula igjen. Hvordan kan jeg si det, spør du deg sikkert, når jeg hevder jeg liker jula?

Jo, grunnen er enkel: Når jula forsvinner kan jeg så smått begynne å glede meg til den kommer igjen.

Se bare på hverdagen. Veldig få setter pris på hverdagen fordi den er her hele tiden. Det er liksom en konstant, og dermed vanlig. Vanlig er kjedelig til tider, veldig forutsigbart og ikke minst: Det er noe som gjentas uendelig. Jula er her noen få dager hvert år, og da setter jeg stor pris på den når den er her, og jeg kan glede meg til den når det er hverdag. Det blir på et vis et slags lyspunkt, noe som jeg kan se frem til på årets mørkeste tid, noe som kan forgylle noen dager sånn midt i mørket.

Samtidig blir mørket litt ekstra trykkende akkurat når alle de fantastiske julelysene er ryddet vekk og man ikke har noe å erstatte det med. Selvklart kan man henge opp andre lyskilder i vinduene, stille frem andre lamper der det sto advents-staker, men det er ikke helt samme følelsen som man får av lysene man henger frem til advent likevel. Og jeg tror jeg setter så enorm pris på adventslysene nettopp fordi før dem er det mørke, og deretter bringer de meg lys.

Jeg må også innrømme en ting. Jeg begynte å planlegge julegaver til 2022 allerede andre juledag! Jeg er en arbeidsmaur som tilbringer majoriteten av mine våkne timer på jobb, og da sier det seg selv at jeg er nødt til å begynne tidlig om jeg vil strikke, hekle eller sy noe til julegave for noen. Jeg har nå funnet gaven til en liten fan nede i sørlige delen av Sverige, hun følger alle mine filmer på  youtube og elsker jula antagelig mer enn meg. Hennes mamma har fortalt hun er lykkelig når de skal lete gave til meg for hun vet hun kan velge det mest julete av alt, og jeg vil bli lykkelig. Hvor rett har hun ikke i det? 🙂 Fra den fronten har jeg fått temmelig mye julerelaterte småting (som nisse-blyantene og nissesokker denne jula, og et tidligere år fikk jeg en nisse-notatbok!) og pusle-tilbehør som kommer godt med når jeg lager julekort eller andre småting.

Jeg tror også jeg skal begynne å lage meg ønskeliste til jul. I mange år har jeg i grunnen ikke ønsket meg noe fordi jeg har liksom alt. Jeg trenger egentlig ingenting. Men da er jo tiden moden for å skrive småting på ønskelista som man selv kanskje ikke tenker på å kjøpe men som hadde vært kult å ha likevel? Som for eksempel sånn sjokoladetrakt som man kan bruke for å fylle knekk, karamellmasse eller sjokolademasse i små former uten å trøble med små skjeer og at massen stivner for fort? Eller muffinsformer med nisser på? Eller sånne ting som te-holdere (Te-infuser) med julete tema og andre morsomme småsaker. Jeg skal nok begynne å skrive opp alskens slike ting. Og for de av dere som leser denne bloggen har dere kanskje oppdaget en annen liten svakhet jeg har: Dekorative lys! Nissefigurer, snømenn, reinsdyr og you name it julerelatert i form av et lys er en perfekt liten gaveide. Det, og håndlagede såper! 🙂

Når man snakker om såper har jeg lenge planlagt å prøve meg på å lage hjemmelaget såpe igjen. Duftsatt og farget og alt det der. Det er kanskje på tide med en film igjen? 🙂

Posted in Andre høytider, Juleprat, Tradisjoner og historie, Utenomsnakk | Leave a comment

Når pakker du bort jula?

Nå i dag er det 3 Januar, og dermed er det faktisk en hel del som pakker bort jula. Jeg husker en som bodde i første etasje i blokka mi i Sverige før vi kjøpte huset i Delsbo, hun var en riktig Gjerterud Sand og det raste frem julepynt i massevis før 1 desember. Juletre kom frem 13 desember og første juledag forsvant alt som et poff.

Selv er jeg vant med at før 1 søndag i advent kom julegardiner opp, adventslysene, lilla duker og adventspynt, man gjorde klar kransen med fire lys, og det var det eneste som kom frem før 23 desember. Den 23 desember var alt vasket klart, eller i det minste ble det vasket klart da, og vi dro frem juletre, juleduker og all julepynt. Vi pyntet treet klart og gledet oss til julen. Noe vi barna ikke fikk være med på var å legge frem gavene under treet, for det var julenissens jobb. Og en av de første helgene etter nyttårsaften pakket vi vekk all julepynt og vi barna løp over hele huset og sanket inn nisser og engler og all annen julepynt som måtte befinne seg rundtom.

Mange bruker 13 dag jul som dag for å fjerne julepynten. Denne dagen faller nå på torsdag, så for meg blir vel helgen i så fall en passende dag å fjerne julepynten på. En av grunnene til at 13 dag jul ofte brukes som dag for å fjerne julepynt på er nok at dette er den siste store kirkelige helligdagen i forbindelse med jula. Men like vanlig er det at man fjerner julepynt den 20 juledagen, dette er en dag som henger igjen fra riktig gamle dager. Denne dagen skulle det siste av juleølet være drukket og om det ikke var det skulle man sørge for det. Det var gjerne også denne dagen man fråtset i det siste av julens mat og kaker, og man “jaget” ut julen med sopelimer. Dermed et det like vanlig med å fjerne jula denne dagen som noen andre. Dagen kalles av og til også for avfarerdagen da dette var den dagen man avsluttet julefeiring og julegjester satte snuta hjemover igjen.

Fiskekoner passet på å ha ferdaskrin og fiskeutstyr klar til lofotfisket til 20 dag jul, for da skulle fiskerne ut på lofotfiske og kjerringene kunne glede seg til Kjerringjuldagen. Denne dagen faller gjerne på 2 februar “kyndelsmessa”, men noen steder markeres den enda tidligere enn dette, noen steder så tidlig som 20 dag jul. Dette er en tradisjon som er mest vanlig nordpå, men også sørover langs kysten var det vanlig med sammenkomster “oss fiskekjerringer mellom” der man spiste det som var igjen av lefser og annet godt fra jula, gjerne gjemt bort så mannfolka ikke så det var mer igjen før de dro på fisket.

Ikke alle steder var Kjerringjula en dag for kvinnfolkene. I Lofoten selv der mannfolka hadde fisket rett uttafor døra og kunne komme hjem hver kveld var det vanlig att kjerringjulaften var en dag der kvinnfolket gjorde det ekstra koselig for mannfolkene, litt ekstra god mat og sparte biter av lefse. Til og med kunne det hende at kjerringa og ungene møtte opp i rorbua med godbitene for å hjelpe han med jobben så han kom fortere hjem.

For min del synes jeg den kommende helgen blir en passende dag å rydde jula bort. Hva pleier du gjøre? 🙂

Posted in Andre høytider, Juleprat | Leave a comment