Kåre Konradi blir stjernen i denne filmen med premiære den 10 november i år. Filmens historie utspiller seg den første jula etter den første verdenskrigen, og Stine (9 år) ankommer skomakergata alene med toget. Hun søker ly hos Skomaker Andersen, og dette er en ny versjon av den kjære gamle skomakeren vi alle kjenner fra adventskalenderen. Her i filmen er han en surpomp som helst vil være alene, men møtet med Stine kommer til å forandre ham for alltid.
Høres dette lovende ut? Jeg vil virkelig mene det, men samtidig kan jeg ikke fri meg for tanken på at de forsøker blande A christmas carol med Skomakergata her. Vi får se hvordan dette går, jeg akter i det minste å se den. Denne forsøker nemlig ikke å være en nyskapelse av en kjær adventskalender, dette er en forløper til den. Dette kan bli bra dere! Jeg gleder meg! Jeg håper virkelig ikke jeg blir skuffet nå.
Sjelekulene derimot var litt mer komplisert å finne bakgrunnshistorien til, men de har sitt utsprung i kuleformede lys som ble laget av voks. Ofte var dette en jobb som falt på barna i huset, men også klostrene laget disse til rikt dekorert med kors. Dette var en symbolikk på uendeligheten, at alt levende en gang vil returnere til der det kom fra “earth to earth, dust to dust” og så videre. I begynnelsen var det nok gjerne slik at alle kun hadde et lys for å representere alle de avdøde fra familie og slekt, men ettersom tiden gikk begynte man gjerne å tenne ett lys per avdød sjel. Etter en tid begynte man å lage disse kulene i kunstige materialer, og også etterhvert plast og glass. (Disse kulene ble deretter videreført til juledekorasjon for å minnes de døde også i juletiden)
I dag har feiringen tatt et noe videre preg, og dagen brukes gjerne for å gjøre folk oppmerksomme på forfattere i ulike sjangere, og vekten ligger mer på litteratur enn Runeberg selv som person. Likevel har dagen fortsatt navnet Runebergdagen, og spesielle Runebergskaker bakes (eller kjøpes) og fortæres på denne dagen. Dette er lekre små kaker, noen gang fylt med syltetøy, som er stenket i rom eller punsj. Disse serveres spesielt denne dagen, men som med all annen bakst er den gjerne tilgjengelig hele året i visse butikker.
Juledagene og romjula ble tilbragt som ønsket, med overflod av mat og godt både å spise og drikke, og jeg kan ikke annet enn å undre i det stille om magesekken krymper ettersom årene går. I det minste synes jeg at jeg kunne fortære vesentlig større mengde kaker og smågodt før enn jeg klarer nå.
Julaften er her. På grunn av strømprisene har vi gjort litt annerledes vri med å lage mesteparten av maten i forveien for kun å varme det opp i dag. Jeg har ikke laget noe julegodter selv. Vi har ikke bakt mye kaker, men valgte våre utvalgte favoritter, og jeg har kun kjøpt to juleblader i stedet for 5-6 stykker. Vi valgte å ikke dra til Finland, både på grunn av kostnadene men også fordi jeg ikke hadde mer enn en fridag i romjula, og lile julaften var en arbeidsdag.
Jeg har sett flere annonser på Finn der noen tilbyr plass ved julebordet til noen som feirer alene og ikke vil være alene. Eller for noen som ikke har råd til å skaffe julemat for å feire. Det finnes de som har annonsert på Finn eller lokale grupper på facebook at de har både kalendere og gaver å donere til noen som har dårlig råd. Det finnes flere som elsker å være alene på julaften, men det finnes en del som er lei seg fordi familie eller venner er for langt unna til å feire med. Eller fordi den familie de hadde er borte for lengst. Jeg blir så glad når jeg ser det finnes varme mennesker der ute som åpner hjemmet for de som har det vanskelig i dag, og av og til ønsker jeg desperat å kunne gjøre det samme. Jeg vil så gjerne gi, til de rundt meg og til andre som behøver, men jeg har faktisk ikke plass her hjemme til å innvitere noen. Ikke har vi overnattingsplasser og ikke plass til store mengder mat. Det blir nok annerledes når vi har eget hus en gang i fremtiden, da kanskje det finnes fysisk plass til å være gjestmild og åpen.
