Category: Tradisjoner og historie

I Ørnulf Hodnes bok Jul i Norge finner jeg så mye spennende informasjon. Dette er det han forteller om juledagen i gamledager.

I eldre tid var det en uskreven lov at man ikke gikk på besøk til noen på selve juledagen, uten den skulle man tilbringe hjemme uten arbeide, uten lek og støy. Man skulle tilbringe dagen hjemme i fred og ro, bokstavlig talt, for barna fikk ikke engang lov å leke støyende. Selv ikke besteforeldre var det akseptabelt å hilse på selv om de skulle bo vegg i vegg. Det ble sett på som en stor synd og en skam om man skulle gå fra dør til dør for å tigge denne dagen, det ble betraktet som et direkte brudd på julefreden om man oppsøkte noen andre.
Noen steder ga man til og med økenavn på de som våget seg av gården, uansett grunn, de ble kalt navn som Jule-gris eller Jule-skjær, Julekubbe, Julepetter, Jul-Pe, Julsdags-Petter, Jule-Tomas eller andre oppnavn. Noen gikk også så langt som til å binde et hundehode, ku- eller grisehode hengende rundt halsen slik at alle skulle se hvem som brøt med julefreden på denne dagen.

På et vis er dette noe som henger litt igjen, selv om disse uskrevne reglene er blitt lempet litt på. Man går nok på besøk i disse dager, nå er det tross alt ikke vanlig at barn og foreldre bor på samme gård lenger, men for meg sitter det langt inne å besøke annet enn den nærmeste familien på den første juledagen. Men vår hverdag dikteres i disse dager ikke like heftig av disse uskrevne regler, og man blir ikke like fordømt om man skulle våge seg ut på juledagen lenger. Noen eldre sitter kanskje ved kjøkkenvinduet og brummer “vi gjorde ikke slikt i min tid”, men det blir vel oftest med det, og heldigvis slipper vi drasse på ulike assorterte hoder om vi stikker nesa innom bestemor eller oldefar denne dagen.

Men i eldre tid var dette bokstavlig talt blodig alvor, dette med rykter, og man voktet seg vel for å stikke seg ut og være annerledes. Man overhold messene også etter beste evne, og det var dermed kun på vei til kirken man møtte på andre mennesker denne dagen. På vei til morgenmessen var det til og med akseptabelt å hilse hverandre med “guds fred og signe jula” for eksempel.  Man hold i hevd alle slike skrevne og uskrevne skikker så langt det var mulig, og man gikk kun utenfor husdøra, ikke utenfor porten til gården. Dyrene måtte tross alt ha stell også juledagen, men dette var den eneste jobb som var godkjent å gjennomføre. Men det var ikke uvanlig at budeia var på plass alt i tre-firetiden på juledags morgen for at dyrene skulle få smake julesmaken. Julesmaken var ekstra luksuriøs mat til dyra, for hester og kyr kunne det være et godt fange av det beste eng-høyet de hadde, kornband, litt øl og kanskje også litt av julematen slik som lefse og grøt. Noen fortalte for dyrene at nå er det juledags morgen, nå er jesusbarnet født, og visse til og med takket dyrene for at jesubarnet fikk låne krybba den gangen.

Man gikk langt på vei for å sikre dyrenes velferd denne dagen, både med mat og stell, men også mot ånder og skrømt, og man kunne korse over dyrene, sette stål over døra, svimerke dyrene med stumpen av julaftens lys, og man klappet og stelte om hvert eneste dyr en etter en, og takket de og godsnakket med dem. Det var nesten like vanlig med et slikt rituale på julaftens kveld, spesielt dette med å trygge dem mot skrømt og ånder, fordi natt til juledag kunne de døde vandre fritt og man måtte beskytte seg.

Det var også vanlig at husfar eller husmor var den som sto opp først for å varte opp alle andre i huset, og merk her at det var ikke nødvendigvis kun en kvinnejobb dette. Her fikk også mannen ta seg av de andre, og varte opp med før-frokost på senga. Dette kunne være lefser eller hvitt brød eller kake, med øl, dram eller kaffe i mer moderne tid. Noen steder i Norge var dette en skikk som falt på ungdommen og ikke de eldre, og etter hvert ble det også mer vanlig at naboer vartet opp hverandre. Når dette ritualet var unnagjort var det på tide med den ordentlige frokosten der man disket frem med det aller beste huset hadde å oppdrive.  Og deretter var det kirkegang til morgenmessen. Noen steder så tidlig som klokka 9 på morgenen, og da måtte de fleste avgårde ukristelig tidlig som bodde noen mil unna, man reiste tross alt med hest og slede på disse tider.

Det skulle lyse i alle hus på vei til kirka, ingen hus skulle være mørke, og man var gjerne godt rustet med fakler og lys på veien dit også, mest for å skremme skrømt. Hesten var selet med det fineste seletøy, ofte med bjeller, og selv skulle man være oppkledt like fint som til fest og bryllup. I 1904 møtte alle opp med full gallauniform som var i militæret for eksempel. Og av hensyn til været var man gjerne godt pakket inn i feller og pledd, og man tok turen til kirka svært rolig av hensyn til hesten: Man skulle dra avgårde i god tid så man kunne kjøre i et makelig tempo ellers ville hesten bli svett og våt, og dermed syk av å vente gjennom gudstjenesten. Og de som ikke kom seg til noen kirke holdt man høytid i stua, man samlet seg flere på samme plass og en lesekyndig ble utvalgt å lese fra bibelen. Deretter fortærte man gjerne enda mere julemat. Noen steder var skikken at maten sto fremme hele tre dager fra julaften og ble ikke ryddet vekk, kun etterfylt med slikt som ble spist opp.

Som tidligere nevnt er det ikke så strikt i disse dager, heldigvis. Man regner gjerne 1 juledag fortsatt som en dag man gjerne er hjemme, men i det minste regnes det som en familie-dag og dermed er det ingen som hever noe øyenbryn over at man reiser til søsken, barn, barnebarn, foreldre eller besteforeldre på denne dagen. For de som er troende er også juledagen en viktig dag for kirkebesøk, og det er også mange som stiller opp for kirkens bymisjon og kirkens nødhjelp i å servere julemorgens mat til de som behøver et måltid.