Er dere klar for en liten mammut av et blogginlegg? Bra, for jeg har gått av skaftet med skrivingen på denne!

Fra riktig gammelt av – Og nå snakker vi vikingtid og fremover – var hele året en forberedelse til vinteren. Alle som hadde gård brukte hele året på å så, beskytte, høste og konservere det som kunne dyrkes, og slakt, jakt og fiske var et daglig innslag. Selv på vinteren kunne man gå på jakt eller fiske, eller et dyr ble slaktet. Men særlig en hendelse på vinteren ble ekstra vektlagt: Midtvintersblotet.

I og med kirkemøtet i Nikea la alle julefeiringer til midtvinter når folk overalt feiret ett eller annet stort uansett (og bekvemt nok flyttet Jesu fødsel hit så alle feiret han) endret midtvinterblotet seg sakte men sikkert til julefest.

Nå var det ikke slik at en konge bestemte seg for å kristnes og – bam – så var hele Norge (som vi kjente det på den tiden vel og merke) kristen og alle de gamle norrøne gudene ble lagt døde. En svært lang overgangsperiode (jeg vil gjette kanskje en eller to generasjoner?) var det nok smug-tilbedelse av de norrøne gudene samt offentlig tilbedelse av Gud og Jesus. Men etterhvert som fler og fler ble født og drillet i kristendommen gikk de norrøne gudene i glemmeboka for en stund. I dag er Asatrua tilbake, og en økende skare er tilhenger av Asatru heller enn kristendom. Faktisk er det nå i Sverige etablert en gravlund for Asatru! Det dere!

Men det var et lite sidespor. Det jeg ville fram til er at vi i mange hundre år har hatt en rutine med grundig forberedelser til en stor vinterfest. Og i mange tusen år, siden mennesket sluttet å leve nomadisk og bosatte seg på en plass med husdyr og hjemmedyrking i tillegg til sanking, jakt og fiske har vi hatt forberedelser til vinteren i form av å lagre opp nok mat så man kan overleve den kalde snødekte årstiden.

Slakt og bakst

Oktober og november var oftest de månedene som ble tilegnet slaktet. På denne tiden var korn høstet, høyet var berga og det meste av grønnsaker, frukt og bær var allerede sanket og konservert på en eller annen måte. I oktober var gjerne dyra enda gode og feite etter sommerbeitet, og fisken var enda ikke mager i hav eller vann. En del bakst hadde allerede blitt unnagjort, for eksempel tørrbrød (knekkebrød i dag) og flatbrød som begge var stekt tørre og hadde en svært lang holdbarhet. Under hele sommeren hadde man laget ost og smør av melka oppe på setrene, og det beste av dette holdt man til side nettopp med tanke på vinteren. Pelser og huder ble nøye tilberedt, dette var kars-arbeide slik slaktingen var, og målet var å slakte nok for hele vinteren.

Allerede over nyåret og etter julefeiringa før sommeren sikret kvinnene ull ved å vaske, spinne og veve slik at det var klart til å lage finklær til jul om dette behøvdes, eller til å strikke hoser, luer, jakker og votter. Denne type jobb var vinterjobb når man ikke hadde noe å gjøre utenfor huset foruten å holde veier bare for snø, mate og måke for dyrene, samt melke og fore. Korn ble buntet til fuglenek og kornband klart til å henges opp i juledagene til fuglene, halm ble lagt til side for å strøs på gulvet og bytte i senga for de som fora sengene med halm. Det var skikk å skifte halmen til jula, men det var de som skiftet oftere enn kun en gang for året.

Det var viktig å sørge for overflod av mat, bakst, øl og mjød. Hver eneste gjest som kom innom skulle trakteres med noe godt å spise og drikke, ellers var det en skam. Derav jobbet alle hardt for å se til så de kunne traktere absolutt alt og alle som kunne krype og gå. De fattigste i bygda ble dermed sikret å kunne spise seg mette: De passet bare på å besøke rikere naboer en gang eller to om dagen, og dermed var de sikret å kunne få noe å bite i selv om det var dårlig stell hjemme. Det er antagelig av denne grunn skikken å gå julebukk oppsto: Det var en måte å kunne få med seg hjem noe godt til husholdningen.

Vasking

Julevasken skulle tas så tett oppunder jula som råd var. Pipa skulle feies og aska fjernes, karsarbeide. Det var også mannfolkene som tok seg av å sverte ovn eller kritte pipe, så det så reint og nytt ut. Alt av gardiner, åkleder, pyntehåndklær, veggtepper og sengekleder skulle ut, alle feller i sengene ble kastet ut i snøen og ungene hoppet og danset oppå slik at skitt, lort og småkryp ble banket ut av fellene før de ble nøye gnidd med snø før de ble tørket. Alt som skulle vasket ble skurt i store stamper ute i vaskehuset før det ble tørket, strukket og strøket og lagt til side. Dette skulle ikke henges opp igjen før julaften så alt var reint som gull. Vegger og tak ble feid og skurt, en jobb som både mannfolk og kvinner tok del av, og til slutt, kvelden før julekvelden, ble sengene fylt med rein halm, fellene kom på plass igjen og på julaften hang husmor opp alt av åklær, veggtepper, gardiner og pyntehåndklær igjen.

Ettersom det ble vanlig å lage madrasser og dyner av strie eller annet stoff fylt med halm (madrassene) og høy eller tagl (puter og dyner) ble det vanlig å skifte litt oftere halm. Dyner og puter med dyrehår ble hengt opp i badstua før de fyrte på for konge og fedreland så varmen var så høy at dyrene krabba ut av teppene og falt på gulvet. Vi snakker da altså lus, lopper og midd. Mange steder var det skikk å strø halm også på gulvene, en skikk som holdt ved så lenge jordgulv var vanlig, men ikke bare av den grunn: Julenatta sov hele husbondsfolket på gulvet for å dele kår med Jesusbarnet som selv sov i en krybbe med høy eller halm. Når man fikk tregulv ble det skuring av gulvene i stedet for å få det til å se rent og fint ut.  Og aller sist, aller sist lauga husbondsfolket seg, og på den tiden var det å koke vann og fylle vaskebalja. Husfar først, deretter alle sønner. Så husmor og alle døtre, og til sist fikk resten av gårdsfolket bade seg, og om det ikke var en utrolig stor og rik familie var det samme vaskestamp som ble brukt. Rikfolket kunne nok ha flere stamper der menn og kvinner vasket seg hver for seg.

Maten

Julematen var den viktigste maten på hele vinteren. I begynnelsen av kristentiden var advent en tid for faste og bot, og det var faste som gjaldt helt til juledagen opprant. Under faste var det brød og vann som gjaldt, og fisk ble tillatt ved siden av grønnsaker men ellers var kjøtt og fett noe man ikke rørte. Under hele adventstiden var dette et fakta hver mandag, onsdag og fredag, samt julaften hele veien frem til juledagen. Dette er grunnen til skikken med å spise fisk av en eller annen form på julaften: Kokt torsk eller kveite i fjordstrøkene der man kunne dra ut og dra opp fersk fisk selv på julaften, eller lutefisk og rakfisk der man ikke kunne fiske og spise ferskt.

Under sanking, baking og slakting fra høsten frem til jul var det aller beste lagt til side: Det beste og fineste flatbrødet, de fineste kjøttstykkene, pølsene, leverposteiene, det fineste hvetemelet til bakingen, kjøpesukker ble gjemt unna til julebakst og så videre, alt det fineste ble gjemt til side til julebordet. Noen bønder gikk så langt som å forsøke å ha ei ku klar til kalving så tett oppunder jul som de kunne for å få råmelka til kalvedansen i de første juledagene, selv om dette ikke var det beste for bonden selv. Ei nybør ku spiser mye mer enn ei ku som har kalva på seinhøsten og enda kan spise ute. Men noen bønder valgte likevel å gjøre dette, og la dermed press på seg selv med å berge litt ekstra mat nettopp med dette for øyet.

Ukene før jul var bakehuset aldri tomt: Kvinnene og jentene bakte, kokte, syltet og hermetiserte når det ble vanlig. Man kokte ruller, sylte, pølser, tørket og saltet kjøtt og passet på at man tilberedte og berga alt kjøtt. Etter reformasjonen rundt 1500-noe ble det slutt på den lange fastetiden før jul. Advent forble en tid med enorme mengder forberedelser, men det var ikke lenger noe krav om faste og mange gikk over til å spise luksusmat også på julaften: Ferskt kjøtt.

Julegrøt har lenge vært en tradisjon for nordmenn flest og her var det også “det fineste” som gjaldt.  Oftest var det rømmegrøt, for noen byggmelsgrøt, og svært lenge var ris noe så eksklusivt at kun rikfolk kunne få tak i det eller ha råd til det. Ettersom ris begynte å dukke opp i landhandel rundtom var dette en dyr luksus og derav har vi skikken med risengrynsgrøt i jula. I dag føles ikke dette som noe ordentlig luksusmat fordi ris er så billig og alle butikker har dette nå, men la oss si for 100-150 år siden var ikke dette et fakta, og der det fantes var det en dyr affære å kjøpe så folk flest kunne ikke spise risgrøt hver dag om de følte for dette. Grøten var ofte servert på formiddagen eller på kvelden på julaften så lenge det var norm med at julefeiringen ble inledd på juledagen og ikke på selve julaften. Undertegnede har hatt som tradisjon å spise risgrøt på lille julaften lenge, alternativt som “frokost” på julaften, dette for å sikre kald grøt å lage riskrem av 😉

Saltet mat som pinnekjøtt har nok vært spist så lenge folk har hatt gårdsbruk og vinterfester, men sikre dokumentasjoner på pinnekjøtt som julemat har vi fra 1700-tallet. Matretter som svineribbe derimot er nok av vesentlig nyere dato, frem til vi fikk komfyren var svinekjøttet tørket og saltet akkurat slik pinnekjøtt fra sau er og ble nok tilberedt på omtrent samme måte: real utvanning og koking eller damping over lang tid. Det samme kan sies om kjøttkaker, medisterkaker og slike ting: Dette er en relativt moderne mat-tradisjon som kan spores tilbake til de første komfyrene (og da snakker vi vedfyrte komfyrer og oppover i tid). Komfyrer til å sette gryter på ble oppfunnet av franskmannen François Cuvilliés i 1735, han videreutviklet den lukkede bakerovnen (som kom til rundt 1400 noe) til å bli en bakerovn med en sidebit i mur med perforerte metallplater oppå som man kunne sette kokekar oppå, og dermed begynte det å eksperimenteres med baking og steking.

I tradisjon med fasten som ikke lenger var et krav forble fisk i en eller annen form et fast inslag på julebordet. Lenge var tradisjonen tro å ha fersk kokt fisk, mølje av fisk ved kysten og mølje med kjøtt på innlandet. Ofte sparte man kraften fra å koke sauehode eller grisehode for å bruke til mølje seinere. Like vanlig var det å spare krafta etter man hadde kokt rull, sylte, ribbe eller tunge.

Fram til såkalt moderne tid var ikke dessert like vanlig dersom man ikke regner melkesuppe eller grøt (noe som ofte var avsluttning på julemiddagen) som en dessert. Derimot var det vanlig å spise kaker og drikke kaffe, vel og merke etter at kaffe ble et vanlig innslag i husholdningen. Frem til dette var det mjød og tynnbrød, lefser og mykbrød. Honningkake og slike myke kaker ble vanligere etter middelalderen, og ettersom sukker ble lettere å få tak i samt prisen sank ble det mer vanlig å ha et større utvalg av kaker.

Juleølet og julefeiringen

Juleøl var noe av det viktigste. Selv i norrøn tid var det krav at ølet skulle brygges og være ferdig til midtvintersblotet, og i Gulatingsloven ble bøndene pålagt ved lov at man skulle ha øl klart når julefeiringen inleddes. Det beste ølet skulle man drikke i juledagene, og det beste ølet skulle man servere når besøket kom, og dermed var det stort press på karfolket å brygge et godt øl. Det ble eksperimentert med å tilsette honning, humle, tørkede bær og andre urter som for eksempel mjødurten (derav navnet) for å få en særegen smak, og dette var like hemmelig som statshemmeligheter: En gård  som brygget godt øl ble viden kjent og høyaktet, og de holdt kortene sine tett mot brystet og avslørte ikke for noen sine hemmelige ingredienser. Det var gjerne kvinnene som sto for selve brygginga, men håndteringa av kornet og masken var kars-arbeidet.  en til to uker før jula var det på tide å brygge, så ølet kunne modne i tid til jula. De fleste laget malt-øl, men også mjød og gjæret surmelk gikk under “øl”.

Når julematen sent omsider ble satt frem ble den gjerne stående over natta, lysene ble ikke slukket når man gikk og la seg, og døra ble elta ulåst. Det ble sagt man gjorde dette slik at farende langs veien skulle finne husly og mat, men like mye var det overtro bak: Man trodde at de døde kom frem under julenatta, og de skulle også få feire jul.

Juledagen innleddes med julemesse i kirka tidlig på morgenen, og det var vanlig å innta et lett måltid først. Skrifter omtaler retter som kokt fisk, suppe, kling, brød, sylte, syltelabber og rull, andre steder var det lutefisken, kokt torsk med rømme og potetkaker, ulike supper eller annet ganske lett mat. Ingen ville sitte i kirka med rumlende mager, men julefesten begynte ikke ordentlig før man kom fra morgenmessa.

Annendag jul var startskudd for julefester, og nå var det fritt frem å besøke andre utenfor gården eller eget hus, og det var på denne tiden man gikk julebukk. I mer moderne tid innleddes det da med juletrefester fremst på skolene rundtom, men også i bedehus og forsamlingslokaler som bygdegårder i vår egne moderne tid. Her ble det servert rikelig med julemat og kaker, og ettersom julenissen gjorde sitt intog ble han også et fast innslag på juletrefester ved å dukke opp og dele ut en liten presang til alle barn som var på festen.

Julegaver

ulegaver var ikke en skikk før rundt 1800, men allerede ved 1600-tallet vet vi med sikkerhet at rike bønder ga gaver til leilendingene og husmenn i form av fint brød eller tørket frukt, noen ganger en kurv med litt mat og drikke, i blandt en rull med stoff for å sy klær av eller avlagte klær fra husets kvinner og menn. Men dette var ikke noe man kunne forvente fra sin husbonde, det var kun de rike som gjorde slikt. Andre kunne kun regne med å bli traktert med mat og drikke når de kom på besøk.

Det er vanskelig å finne kilder fra når eksakt det ble vanlig å gi julegaver, men det er etablert at vi snakker 1800-noe, og at skikken gjerne var innom husholdningen. Det var altså ikke vanlig å gi gaver utenfor eget hus med mindre man hadde mor og far boende et helt annet sted. Gavene var gjerne bruksgjenstander eller leker til barn, eller noe ekstra godt å spise, og man vet ikke med sikkerhet når skikken oppsto med å pakke inn gavene. Det vi vet er at mot slutten av 1890 begynte gavene å bli pakket inn fordi prisene på å trykke printet papir ble så billige at man hadde råd til å kjøpe dekorert papir som i prinsippet bare skulle rives av og senere brennes. Likevel holdt skikken seg lenge til å pakke inn julegaver i det billige brune papiret.