Det ville kanskje være fint om vi samlet alle adventsdiktene jeg har postet så langt på bloggen på en og samme plass? Så da gjør vi det! Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. … Continue readingAdventsdikt til lystenning
Author: Rita
Og så var jula borte.
Dette summerer i grunnen følelsene mine når jeg pakker vekk jula ganske så eksakt. Jeg teller ned, forbereder, gleder meg og elsker dette med å lage gaver til de jeg gjerne vil gi en oppmerksomhet. Og så… på noen ynkelige uker er det over. Rett og slett.
Jeg synes verden og hverdagen blir så mørk når jula pakkes vekk at jeg faktisk blir litt nedstemt, og det hjelper ikke veldig mye å finne frem noen alternative lyskilder som erstatning for adventslys og juletreet som forsvinner.
Likevel er jeg ikke helt klar for å begynne med juletre i november slik jeg ser noen gjør. Derimot funderer jeg på alvor om Lucia-dagen er startskuddet for å finne frem all annen julepynt, mens juletreet får vente til 23 desember som vanlig. Jeg tror jeg kan være inne på noe der. Samt at jeg må finne noe alternativ mørke-kos som kan komme frem i oktober, forsvinner/erstattes til advent og jul, og som så kommer frem igjen når jula pakkes vekk. Noen gode ideer? 😀
Julaften – Tid for ettertanke
Dette året har vært mildt sagt spesielt. Jeg har ikke hatt så lite penger på veldig lenge som jeg har nå, men samtidig har jeg så lite penger fordi jeg og J har brukt nesten alle pengene våre på å kjøpe drømmen vår: Vår egen liten gård. Vi har kommet langt på vei for å realisere svært mange av våre drømmer, de første “husdyrene” har flyttet inn og allerede levert første lille leveranse av vår egen, økologiske honning. Vi har fått opp drivhuset og begynt å bearbeide marka for å klare å produsere noe. Vi har fått vår første lille smak på sjølberging, og begynt å innse akkurat hvor mye potensiale dette har. Det er ikke spesielt mye mat vi kommer til å behøve å legge penger på når vi har kommet ordentlig i gang her. Håpet er at vi skal kunne dyrke vår egen mat og etterhvert ha litt egne dyr også.
Dette året har jeg vel aldri noensinne vært så lite aktiv på bloggene, men tiden har helt enkelt ikke strukket til. Det har vært så utrolig mye å gjøre, og å sette seg inn i, å lære om og få gjennomført. Kreftene har svunnet mange ganger, og flere ganger har jeg tenkt “hva har jeg kastet meg uti nå da!”. Men samtidig har dette året vært mer givende enn noe annet år. Vi har realisert en drøm, og vi har klart dette uten å sylte oss ned i lån. Det må da være verd noe? 🙂
Og nå som jula er over oss, og jeg sitter her i mitt aldeles egne hus, og føler på julefreden senke seg i sjel og hjerte, når jeg vet at svigerforeldrene mine valgte å komme til oss for å feire, og jeg får lov å gi de en velfortjent juleferie der de kan sitte med beina på bordet og nyte jula, mens vi går mot 2025 og å være egne huseiere, da kjenner jeg at nå.. nå kan vel neppe livet bli mer perfekt.
Jeg føler en slik ro og en glede når jeg ser utover den marka som er min til odel og eiem og det føles som verdens uro ikke riktig klarer å trenge inn i vårt lille univers her langt vekk fra folk og fe. For vi er ikke nedrent av mennesker her i nabolaget. Slik vil vi ha det, likevel er det ikke mer enn 45 minutter kjøretur så er vi i en universitetsby som byr på alt vi behøver og enda litt. Vi er velsignet heldige, og vi vet det godt.
Nå gjenstår det bare å se hva fremtiden bringer. I disse tider skjenker jeg en tanke til alle de som lever i ufred og usikkerhet, og ønsker de må finne en smule julefred og ro på ett vis.
Jeg vil med dette ønske dere alle en riktig fredelig og god julefeiring, og et godt nytt år.
4 søndag i advent
Fjerde søndag har gått i skrubbingens tegn. Svigerforeldrene mine er rett rundt hjørnet i dag, og vi har ryddet, støvsuget, vasket og skurt hjemme så alt er klart for jul. I morgen skal vi lage noen av gratengene som hører julen til, og ordne alt klart. Vi har også kjørt rundt i nabolaget med en liten hjemmelaget julehilsen til alle våre naboer!
Ivrige og fornøyde
Og mørket er forsvunnet
Det er advent!
Piken med svovelstikkene
En av de mest hjerteskjærende fortellingene jeg vet om er nettopp Piken med svovelstikkene. H.C. Andersen hadde en forkjærlighet for dramatiske eventyr med en sørgelig slutt, noe denne fortellingen er et perfekt eksempel på. Også Den lille havfruen er en tragisk berettelse selv om Disney så klart har forskjønnet denne… Samtidig som akkurat dette korte eventyret er så uendelig, hjerteskjærende tragisk er det også en fantastisk vakker berettelse. Jeg kom i tankene på den takket være Fjesboka som delte en engelsk side med et bilde og litt av teksten.
Dermed deler jeg dette eventyret med dere nå.
Piken Med Svovelstikkene
H.C Andersen
Det var gresselig kaldt. Det snødde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene.
I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt – gikk hun med i hånden.
Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten mynt. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten.
Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøllet seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften – ja, det tenkte hun på.
Borte i en krok mellom to hus – satte hun seg og krøket seg godt sammen.
De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem turte hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt en eneste svovelstikke, og faren kom til å slå henne.
Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og vinden gikk rett gjennom de tynne veggene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde.
Åh, så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare våget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene!
Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt hånden omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig, og varmet så godt. Åh, så deilig det var!
Den lille piken strakte føttene fram for å varme dem også – da gikk flammen ut. Kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i hånden.
Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen – og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen – helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se, enn den tykke, kalde murveggen igjen.
Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været – og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.
Nå døde et menneske! sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.
Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende, så mild og god.
Mormor, ropte den lille piken. Åh, la meg få være med deg! jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!
Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst – de var hos Gud.
Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.
Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp.
Hun har villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårsglede i stråleglans.
3 søndag i advent
I dag har gått i rengjøringens tegn. Saunaen har blitt skrubbet og jeg har støvsugd i hele nedre etasje samt oppe der rommene våre er. Dermed har jeg ikke orket mer enn å lage julesild!
og mørket må vike
Lys og glede i mitt liv
Det er advent!
