Andre Juledag

Igjen en takk til Ørnulf Hodne for hans bok Jul i Norge som så grundig tar for seg feiringen og skikkene fra gamledager.

Den andre juledagen ble de strenge tøylene sluppet, og nå var tiden klar for fest og moro. Fra denne dagen var det fritt frem å besøke andre, bed eller ubedt, og man kunne forvente god bevertning uansett hvor man knakket på. Det ble sagt at om en julegjest knakket på og ikke fikk smake av husets mat og drikke tok han med seg jula ut, og dermed ble alle traktert ordentlig som dukket inn døra enten de var ventede gjester eller noen som bare ramlet inn døra. Man gikk til og med så langt at man nesten nektet gjester å forlate gården før de hadde fått smakt på alt, gjerne ved å si “du får vente litt til vi har fått satt frem noe til deg”. Med andre ord var det greit å ikke spise seg mett på første gården man besøkte dersom man hadde planer om å ha en liten rundtur, for det var ganske dårlig folkeskikk å ikke engang smake på det som ble satt frem.

Flere steder ble dette som nærmeste omgangsdrikkelag der man nærmest gikk fra gård til gård og spiste litt og drakk jul med alle. Ofte ble alt dette ledsaget med at man også gjorde opp gammelt uvennskap og tok i hånd og tilga hverandre for å kunne møte det nye året med åpent sinn og vennlighet. Noen steder ble dette kalt annendagsrittet og var mest for karfolkene og ungdommene som red fra gård til gård, noe de begynte med grytidlig på annendag jul og gjerne holdt på med til langt på natt. Slik jeg forstår det på Ørnulf snakker vi altså om en rangletur som mangler sidestykke i dagens moderne samfunn! Sokneprest Rejerus Gjellebøl i Valle skrev i 1780 om en fortvilelse over de fyllestreker og liv og leven han bevitnet, der folk falt av hestene i tide og utide og skadet seg, at de red vettlaust og fant på ugagn og de voldelige hendelser som ble en naturlig konsekvens av rakfyll mellom mannfolk. Johannes Skar (1837-1914) har i sine nedtegnelser lignet denne fylleranglingen nærmest med åsgårdsreia, og vi finner lignende skildringer fra hele Norge om den slags fyllestreker. Noen steder ble dette gjentatt på nyttårsaften også.

Men noen steder holdt de seg unna drikk og leven, og holdt heller kappritt eller kappkjøring med slede, der de hadde målt opp en avtalt distanse og man herjet avgårde med hesten det beste man kunne for å vinne. Prisen kunne være noe svært populært for øyeblikket: Noen skjepper korn, nye klær, eller noe tilsvarende. Noen ganger kunne til og med vinneren bli en helt annen enn den hesten som kom først, nettopp for å understreke dette skulle være lek og morro, ikke blodig alvor. Dette er noe vi finner tilsvarende også i Sverige, der kalled dette ofte Staffans Skede (Skede betyr kappløp). Staffan er det svenske navnet på St Stefanus, en martyr som var stallgutt hos Kong Herodes i Palestina, angivelig den første som så Betlehems-stjerna, og som ble utnevnt til hestenes beskyttselseshelgen. Også i Sverige var det vane at karene red i følge fra gård til gård mens de sang staffans-visen:

Staffan var en stalledräng
ty tacksom vi så gärna
han vattna sina fålar fem
allt för den ljusa stjärna
Ingen dagar synes än
Stjärnorna på himmelen
De blänka

Denne sangen har helt gått i glemmeboka her i Norge, men den kan gjenfinnes i “Staffan han red sine foler i vand” men var nok godt kjent før i tiden. Det er nedtegnet minner om staffansdagen annendag jul i mange tekster rundtom i Norge.

Det ble ofte sagt at annendag jul var dagen for hyss og ablegøyer, lek og moro, man kunne finne på å ri inn i stua til folk, dekke vinduer med snø, velte trestammer foran dører, eller ungdommene dro rundt fra gård til gård etter mørkets frembrudd og kastet vedskier inn i stuene til folk. Man skulle da ut og jage etter ungdommen og “hente de inn” til en dram. Man skulle gjerne finne på pek, for eksempel bytte ut kyrne, og det hendte da at budeiene kunne komme ut i fjøset på morgenen og finne naboens kyr i sitt eget fjøs, eller man kunne oppleve at noen har stappet en halmdott i pipa så huset ble fylt av røyk, men ettersom årene gikk ble dette mer og mer hyss for små barn heller enn de voksne, og pekene antok mer og mer uskyldige former.

En ikke like trivelig skikk som heldigvis har avgått med døden er juleriset. Flere steder var det skikk at den som sto først opp kunne rise de andre, men det var særlig barna som fikk smake riset. Nå var det ikke slik at de skulle slås gul og blå, men de skulle daskes med riset. Noen steder fikk alle i tur og orden tre dask av riset, ett for mor, ett for far og ett for gud. I disse tilfeller er det nok spor av den gamle tradisjonen med botsøvelse som de gamle utførte på seg selv med fastelavns-riset; Denne botsøvelsen var regelrett selvpining og selvbestraffelse, og tanken bak var å “rise” alvoret om trua inn i barna slik at de skulle forstå frelserens lidelser som han gjennomgikk for deres skyld. Det er også en gammel skikk, antagelig fra før kristendommen, at det skulle bringe lykke og fruktbarhet å bli berørt av grønne kvister på vårparten,

Vi får være takknemlig for at det er ganske moderate versjoner av disse skikkene ute og går i disse moderne tider.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.