Det ville kanskje være fint om vi samlet alle adventsdiktene jeg har postet så langt på bloggen på en og samme plass? Så da gjør vi det! Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. … Continue readingAdventsdikt til lystenning
Category: Jul i Norge
Andre Juledag
Igjen en takk til Ørnulf Hodne for hans bok Jul i Norge som så grundig tar for seg feiringen og skikkene fra gamledager.
Den andre juledagen ble de strenge tøylene sluppet, og nå var tiden klar for fest og moro. Fra denne dagen var det fritt frem å besøke andre, bed eller ubedt, og man kunne forvente god bevertning uansett hvor man knakket på. Det ble sagt at om en julegjest knakket på og ikke fikk smake av husets mat og drikke tok han med seg jula ut, og dermed ble alle traktert ordentlig som dukket inn døra enten de var ventede gjester eller noen som bare ramlet inn døra. Man gikk til og med så langt at man nesten nektet gjester å forlate gården før de hadde fått smakt på alt, gjerne ved å si “du får vente litt til vi har fått satt frem noe til deg”. Med andre ord var det greit å ikke spise seg mett på første gården man besøkte dersom man hadde planer om å ha en liten rundtur, for det var ganske dårlig folkeskikk å ikke engang smake på det som ble satt frem.
Flere steder ble dette som nærmeste omgangsdrikkelag der man nærmest gikk fra gård til gård og spiste litt og drakk jul med alle. Ofte ble alt dette ledsaget med at man også gjorde opp gammelt uvennskap og tok i hånd og tilga hverandre for å kunne møte det nye året med åpent sinn og vennlighet. Noen steder ble dette kalt annendagsrittet og var mest for karfolkene og ungdommene som red fra gård til gård, noe de begynte med grytidlig på annendag jul og gjerne holdt på med til langt på natt. Slik jeg forstår det på Ørnulf snakker vi altså om en rangletur som mangler sidestykke i dagens moderne samfunn! Sokneprest Rejerus Gjellebøl i Valle skrev i 1780 om en fortvilelse over de fyllestreker og liv og leven han bevitnet, der folk falt av hestene i tide og utide og skadet seg, at de red vettlaust og fant på ugagn og de voldelige hendelser som ble en naturlig konsekvens av rakfyll mellom mannfolk. Johannes Skar (1837-1914) har i sine nedtegnelser lignet denne fylleranglingen nærmest med åsgårdsreia, og vi finner lignende skildringer fra hele Norge om den slags fyllestreker. Noen steder ble dette gjentatt på nyttårsaften også.
Men noen steder holdt de seg unna drikk og leven, og holdt heller kappritt eller kappkjøring med slede, der de hadde målt opp en avtalt distanse og man herjet avgårde med hesten det beste man kunne for å vinne. Prisen kunne være noe svært populært for øyeblikket: Noen skjepper korn, nye klær, eller noe tilsvarende. Noen ganger kunne til og med vinneren bli en helt annen enn den hesten som kom først, nettopp for å understreke dette skulle være lek og morro, ikke blodig alvor. Dette er noe vi finner tilsvarende også i Sverige, der kalled dette ofte Staffans Skede (Skede betyr kappløp). Staffan er det svenske navnet på St Stefanus, en martyr som var stallgutt hos Kong Herodes i Palestina, angivelig den første som så Betlehems-stjerna, og som ble utnevnt til hestenes beskyttselseshelgen. Også i Sverige var det vane at karene red i følge fra gård til gård mens de sang staffans-visen:
Staffan var en stalledräng
ty tacksom vi så gärna
han vattna sina fålar fem
allt för den ljusa stjärna
Ingen dagar synes än
Stjärnorna på himmelen
De blänka
Denne sangen har helt gått i glemmeboka her i Norge, men den kan gjenfinnes i “Staffan han red sine foler i vand” men var nok godt kjent før i tiden. Det er nedtegnet minner om staffansdagen annendag jul i mange tekster rundtom i Norge.
Det ble ofte sagt at annendag jul var dagen for hyss og ablegøyer, lek og moro, man kunne finne på å ri inn i stua til folk, dekke vinduer med snø, velte trestammer foran dører, eller ungdommene dro rundt fra gård til gård etter mørkets frembrudd og kastet vedskier inn i stuene til folk. Man skulle da ut og jage etter ungdommen og “hente de inn” til en dram. Man skulle gjerne finne på pek, for eksempel bytte ut kyrne, og det hendte da at budeiene kunne komme ut i fjøset på morgenen og finne naboens kyr i sitt eget fjøs, eller man kunne oppleve at noen har stappet en halmdott i pipa så huset ble fylt av røyk, men ettersom årene gikk ble dette mer og mer hyss for små barn heller enn de voksne, og pekene antok mer og mer uskyldige former.
En ikke like trivelig skikk som heldigvis har avgått med døden er juleriset. Flere steder var det skikk at den som sto først opp kunne rise de andre, men det var særlig barna som fikk smake riset. Nå var det ikke slik at de skulle slås gul og blå, men de skulle daskes med riset. Noen steder fikk alle i tur og orden tre dask av riset, ett for mor, ett for far og ett for gud. I disse tilfeller er det nok spor av den gamle tradisjonen med botsøvelse som de gamle utførte på seg selv med fastelavns-riset; Denne botsøvelsen var regelrett selvpining og selvbestraffelse, og tanken bak var å “rise” alvoret om trua inn i barna slik at de skulle forstå frelserens lidelser som han gjennomgikk for deres skyld. Det er også en gammel skikk, antagelig fra før kristendommen, at det skulle bringe lykke og fruktbarhet å bli berørt av grønne kvister på vårparten,
Vi får være takknemlig for at det er ganske moderate versjoner av disse skikkene ute og går i disse moderne tider.
Første Juledag
I Ørnulf Hodnes bok Jul i Norge finner jeg så mye spennende informasjon. Dette er det han forteller om juledagen i gamledager.
I eldre tid var det en uskreven lov at man ikke gikk på besøk til noen på selve juledagen, uten den skulle man tilbringe hjemme uten arbeide, uten lek og støy. Man skulle tilbringe dagen hjemme i fred og ro, bokstavlig talt, for barna fikk ikke engang lov å leke støyende. Selv ikke besteforeldre var det akseptabelt å hilse på selv om de skulle bo vegg i vegg. Det ble sett på som en stor synd og en skam om man skulle gå fra dør til dør for å tigge denne dagen, det ble betraktet som et direkte brudd på julefreden om man oppsøkte noen andre.
Noen steder ga man til og med økenavn på de som våget seg av gården, uansett grunn, de ble kalt navn som Jule-gris eller Jule-skjær, Julekubbe, Julepetter, Jul-Pe, Julsdags-Petter, Jule-Tomas eller andre oppnavn. Noen gikk også så langt som til å binde et hundehode, ku- eller grisehode hengende rundt halsen slik at alle skulle se hvem som brøt med julefreden på denne dagen.
På et vis er dette noe som henger litt igjen, selv om disse uskrevne reglene er blitt lempet litt på. Man går nok på besøk i disse dager, nå er det tross alt ikke vanlig at barn og foreldre bor på samme gård lenger, men for meg sitter det langt inne å besøke annet enn den nærmeste familien på den første juledagen. Men vår hverdag dikteres i disse dager ikke like heftig av disse uskrevne regler, og man blir ikke like fordømt om man skulle våge seg ut på juledagen lenger. Noen eldre sitter kanskje ved kjøkkenvinduet og brummer “vi gjorde ikke slikt i min tid”, men det blir vel oftest med det, og heldigvis slipper vi drasse på ulike assorterte hoder om vi stikker nesa innom bestemor eller oldefar denne dagen.
Men i eldre tid var dette bokstavlig talt blodig alvor, dette med rykter, og man voktet seg vel for å stikke seg ut og være annerledes. Man overhold messene også etter beste evne, og det var dermed kun på vei til kirken man møtte på andre mennesker denne dagen. På vei til morgenmessen var det til og med akseptabelt å hilse hverandre med “guds fred og signe jula” for eksempel. Man hold i hevd alle slike skrevne og uskrevne skikker så langt det var mulig, og man gikk kun utenfor husdøra, ikke utenfor porten til gården. Dyrene måtte tross alt ha stell også juledagen, men dette var den eneste jobb som var godkjent å gjennomføre. Men det var ikke uvanlig at budeia var på plass alt i tre-firetiden på juledags morgen for at dyrene skulle få smake julesmaken. Julesmaken var ekstra luksuriøs mat til dyra, for hester og kyr kunne det være et godt fange av det beste eng-høyet de hadde, kornband, litt øl og kanskje også litt av julematen slik som lefse og grøt. Noen fortalte for dyrene at nå er det juledags morgen, nå er jesusbarnet født, og visse til og med takket dyrene for at jesubarnet fikk låne krybba den gangen.
Man gikk langt på vei for å sikre dyrenes velferd denne dagen, både med mat og stell, men også mot ånder og skrømt, og man kunne korse over dyrene, sette stål over døra, svimerke dyrene med stumpen av julaftens lys, og man klappet og stelte om hvert eneste dyr en etter en, og takket de og godsnakket med dem. Det var nesten like vanlig med et slikt rituale på julaftens kveld, spesielt dette med å trygge dem mot skrømt og ånder, fordi natt til juledag kunne de døde vandre fritt og man måtte beskytte seg.
Det var også vanlig at husfar eller husmor var den som sto opp først for å varte opp alle andre i huset, og merk her at det var ikke nødvendigvis kun en kvinnejobb dette. Her fikk også mannen ta seg av de andre, og varte opp med før-frokost på senga. Dette kunne være lefser eller hvitt brød eller kake, med øl, dram eller kaffe i mer moderne tid. Noen steder i Norge var dette en skikk som falt på ungdommen og ikke de eldre, og etter hvert ble det også mer vanlig at naboer vartet opp hverandre. Når dette ritualet var unnagjort var det på tide med den ordentlige frokosten der man disket frem med det aller beste huset hadde å oppdrive. Og deretter var det kirkegang til morgenmessen. Noen steder så tidlig som klokka 9 på morgenen, og da måtte de fleste avgårde ukristelig tidlig som bodde noen mil unna, man reiste tross alt med hest og slede på disse tider.
Det skulle lyse i alle hus på vei til kirka, ingen hus skulle være mørke, og man var gjerne godt rustet med fakler og lys på veien dit også, mest for å skremme skrømt. Hesten var selet med det fineste seletøy, ofte med bjeller, og selv skulle man være oppkledt like fint som til fest og bryllup. I 1904 møtte alle opp med full gallauniform som var i militæret for eksempel. Og av hensyn til været var man gjerne godt pakket inn i feller og pledd, og man tok turen til kirka svært rolig av hensyn til hesten: Man skulle dra avgårde i god tid så man kunne kjøre i et makelig tempo ellers ville hesten bli svett og våt, og dermed syk av å vente gjennom gudstjenesten. Og de som ikke kom seg til noen kirke holdt man høytid i stua, man samlet seg flere på samme plass og en lesekyndig ble utvalgt å lese fra bibelen. Deretter fortærte man gjerne enda mere julemat. Noen steder var skikken at maten sto fremme hele tre dager fra julaften og ble ikke ryddet vekk, kun etterfylt med slikt som ble spist opp.
Som tidligere nevnt er det ikke så strikt i disse dager, heldigvis. Man regner gjerne 1 juledag fortsatt som en dag man gjerne er hjemme, men i det minste regnes det som en familie-dag og dermed er det ingen som hever noe øyenbryn over at man reiser til søsken, barn, barnebarn, foreldre eller besteforeldre på denne dagen. For de som er troende er også juledagen en viktig dag for kirkebesøk, og det er også mange som stiller opp for kirkens bymisjon og kirkens nødhjelp i å servere julemorgens mat til de som behøver et måltid.
Gravlys i jula
En stor takk til Ørnulf Hodne for hans bok Jul i Norge der jeg finner all denne flotte informasjonen!
I fra gammel tid har det vært vanlig å gå til kirkegården for å tenne lys for de man har liggende der. Dette er nok en skik som kan spores tilbake til katolismen der det er vanlig å hedre de døde på faste dager i året. Ofte var lystenningen bare et ledd i en lengre minnes-seremoni som gjerne omfattet messer og opptog med prest og korgutter, men i disse dager står vi igjen med å tenne lys på gravene. Her i skandinavia var ikke dette en spesielt utbredt skikk før etter første verdenskrig, og har nesten helt sikker tilhørighet i at så mange døde på slagmarken der. Det var først i Bergen man så dette hende, men i løpet av 30-årene spredde skikken seg jevn og trutt over hele landet.
Naturlig nok, som med alt som er nytt, ble dette møtt med motstand her og der. Verst var det Oslo der det ble en åpen konflikt. Ørnulf skriver at de valgte å stenge portene så tidlig på dagen i 1958 (under påstått verne om kravlundens fred) at de besøkende ikke rakk å komme inn med sine lys og gravkranser. Det ble voldsom (for den tiden i det minste) mediedekning av aviser, og gravlundsjefen ved Oslo kirkeverkekontor så seg nødt å forsvare sin avgjørelse ved å vise til at det ikke var “klimatisk harmoni” med de forhold vi lever under. Det ble også trukket frem om maset på trikker og busser med alle som på død og liv skulle avgårde til kirkegården med masse lys og kranser, og forsøplingen på kirkegården etter dette. Men det jeg fant mest hysterisk morsomt var hans enorme medfølelse med de arme lysene. Jeg siterer : “Oppriktig talt, er det ikke nokså tvilsomt å sette levende lys ut i en snøhaug midtvinters der de blir et lett bytte for vinden eller kveles under kulden. Jeg har gått på kirkegården julekvelden og sett hundrede av lys kjempe en håbløs kamp mot kulden og langsomt men ubønhørligdukke under for den. Det hele var så uendelig trist og vemodig, det blev mest av alt et symbol på hvor små og helpeløse vi mennesker tross alt er”.
På tross av iherdig motbør klarte skikken å karre seg inn i våre hjerter, og i dag er det en vanesak å gå til kirkegården julaften for å tenne et lys til minne om de vi har mistet. Like mange pynter opp gravene med kranser og blomster, og da særlig blomster som kan klare en viss kulde.
Lyset har spredd seg til flere andre skikker, for eksempel den lysende adventstjernen, opprinnelig fra Herrnhutere stiftet i 1727, eller adventskransen med fire lys, eller adventslyset som smøg seg inn fra Tyskland, bare for å nevne noe.
Juleveden
En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!
Ved var lenge den eneste varmekilde man hadde i norske hjem, og under denne tiden der julefreden ble manisk overholdt var det viktig å sørge for et såpass stort lager med ferdighugget ved at man kunne holde det godt og varmt hele juletiden uten å bryte julefred eller avbryte festligheter for annet enn å hente veden inn. Det ble sagt man skulle ha lys og varme i alle rom, og da gikk det gjerne litt mer ved i juledagene enn i hverdagen der man gjerne stengte av rom man sjelden brukte.
Arbeidet med veden var et slit som ble lagt på karfolket. Mennene skulle ut i skogen og dra lass på lass med ved hjem for å sørge for vedstabelen til juledagene. Det ble sagt at man skulle hugge veden, tørr bjørk eller furu helst, på voksende måne og med lauet på fordi den da brant dobbelt så bra som vanlig ved. Den skulle også være svært god og kraftig. Det ble ganske vanlig å kaste einerkvister inn på glørne også for å oppnå sprak og knastring, brant man hard åsgran kunne det smelle riktig så bra og det ble sagt man skremte bort troll og skrømt fra pipa når det smalt, spraket og knastret.
Julekubben er en tradisjon som henger igjen fra vikingtiden, en real, stor og feit kubbe som ble skjøvet hel inn i peisen, enten stående på høykant mens den brant eller man stakk inn en bit og skjøv den lenger og lenger inn ettersom den brant.
Selve huggingen av veden ble gjerne gjort så tett innpå julekvelden som råd var. Når juledagen opprant var det julefred og ingen skulle hugge. Dermed var det ofte opp i otta for mannfolka for å hugge store mengder ved. Dette ble ofte lagt på husmenn som en del av arbeidsplikten, men til gjengjeld fikk de gjerne ta noen favner ved hjem til eget hus også som betaling for jobben. Ikke sjeldent ble det laget lek og moro rundt denne tunge plikten og man kunne opprette de reneste konkurranser i vedhugging. Ettersom man avsluttet vedstablingen var det unggutter som hadde til oppgave å gå fra gård til gård og sjekke vedsjåa, det skulle helst være så fullt at de nesten ikke kunne få opp døra. Noen nedtegnelser viser til at i eldre tid var denne kontrollen utført av værre vesner enn ungutter, for eksempel gårdsnissen. Slurvet man med vedhaugen risikerte man at dauingene kom i løpet av julenatta for å sage og hugge, og julegeita kunne gjemme seg i ved som lå igjen uhogget utenfor vedsjåa. Nissene likte seg best når sjåa var full, da bragte de hell og lykke til gården.
Det var gjerne vane å hogge så mye at man skulle klare seg over alle juledager (20 i tallet), og man bar gjerne inn nok ved på julekvelden for å klare seg i det minste to dager uten å måtte hente inn mer. Man la også gjerne vedskier i kors på toppen av stabelen både ute, inne og i peisen.
Juleforberedelser i gammel tid – Julegaver
En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!
Julegaver i gammel tid var ikke det samme som julegaver nå. Nå i disse dager er ofte julegaver noe som koster penger, eller er noe man ikke direkte har bruk for men likevel ønsker seg. Luksus med andre ord.
I eldre tid var det gjerne mat, drikke og klær eller stoff og garn som var den beste (og eneste) julegave folk flest hadde tilgang til. Mens man likevel holdt på med storbakst, slakt og forberedelser for vinteren og jula passet man også på å lage kurver med innehold for å dele med de fattige. Det var skikk og bruk å dele med de trengende, det ble oppfordret til det fra prekestolen og var en uskreven skikk allerede lenge før kristendommen gjorde sitt inntog i Norge. Til Imbersundagen (siste søndag før jul) skulle fattigfolket ha fått gaver i form av flesk, kjøtt, brød, øl og lignende.
Det var vanlig å gi en kurv til husmenn når man hadde slike, og det var like vanlig om man hadde tjenere var det vanlig at de gjerne fikk en del av lønna si betalt i form av mat, drikke og bruksting (ofte stoffer eller ferdige klær, sko eller garn) på selve julekvelden. Det var en landsskikk at alle skulle ha minst et nytt plagg til jul, og man passet ofte på å lage et for å gi som gave til sine familiemedlemmer, enten det var strikkede sokker, votter, luer, skjerf, gensere, jakker eller sydde klær. De som ikke hadde noe nye klesplagg å ha på seg til julen måtte gå med et bukkehorn på ryggen, gjerne kalt å bære verahodne, de måtte sitte på stabben eller hønevaglen, eller de måtte ri på ei geit som “straff”. Dette var en enorm skam, og hele bygda så det som sin plikt å sørge for at alle de kunne hjelpe skulle i det minste få et par nye sokker om ikke annet for å slippe skammen.
For de som hadde nok penger eller annet å byttehandle med kunne man kjøpe tjenester fra både skredder og skomaker for å ordne opp i kles-påbudet. Disse dro fra gård til gård hele førjulstiden og jobbet gjerne natt og dag (og tjente gjerne deretter), og de gjorde dette fordi de følte de ikke hadde noe valg. Skulle de feile i å bidra til at alle fikk nytt klesskift til jul skulle det gå dårlig for dem kommende år, og dermed la de seg alle i selene for å lykkes. Et uferdig arbeide som ble liggende over juledagene ble fylt av ulykke het det.
Utvalget ble jo selvklart noe begrenset så lenge alt ble laget hjemme, og det var ingen større gavesermoni ved utdeling av gavene på julekvelden. Nye klær skiftet man bare helt enkelt til før man gikk til bords, og alle gaver i form av mat og drikke til husbondsfolket, barn og tjenere allerede var plassert ut så man kunne forsyne seg. Det var selvklart regler for rekkefølgen, her gikk det på alder og kjønn. Husbondens sto først i rekka, deretter husfrua, deretter kom eldste sønn i huset, nest-eldste sønn og så videre før turen kom til døtrene i samme rekkefølge, sist kom drenger og terner. Det var ofte slik at tjenerne fikk hver sin julekake, en bit julelefse, og en klatt ekte smør i tillegg til maten de fikk servert ved alle måltider. Alle i huset skulle spise godt i jula, også tjenestefolket, og det var skam å ikke kunne dele frikostig av kjøttmat, blodmat og fisk i juledagene også med tjenestefolket. Julekaker derimot var en helt annen kategori, og ble regnet som luksus også for husbondsfolket, derav var det skikk og bruk at tjenestefolket fikk litt av julebaksten som julegaver.
Ettersom juletre gjorde sitt inntog og utvalget i butikkene økte på slutten av 1880-tallet og fremover begynte den mer komersielle jula vi kjenner i dag å gjøre seg mer og mer gjeldende. Kjøpte gaver ble mer og mer vanlig, og etterhvert smøg en julenisse seg inn i tradisjonene som utdeler av selve gavene. Dermed ble det også vanlig å pakke disse inn og skrive navnelapp og giver på dem. I begynnelsen var nok inpakningen heller enkel, et enkelt klede, brunpapir eller gamle aviser ble brukt, helt enkelt med hyssing rundt, men som man jo vet i dag er julegavepapir en stor sak og man får kjøpt i alskens utseender og farger. Undertegnede er svært fan av “gjenvunnet” julepapir: Brunpapir som det er trykket enkelt julemotiv på, jeg synes selv disse er bedre å kjøpe enn de tynne (ubrukelige fordi de går i stykker for ingenting) glansede variantene. Jeg synes disse tåler mer! I mangel på noe annet kan jeg finne på å bruke vanlig brunpapir og bare tegne en nisse eller snømann på eller bruke noen juleklistremerker til nød. Jeg er også svært glad i å bruke hyssing i stedet for gavepapir nå.
Jeg har jo ved flere tilfeller beskrevet julenissens opprinnelse her i landet og tenker ikke begi meg inn på det her og nå, jeg velger å vise til blogginlegget om nisser og troll, og Nissen – Fakta og myter i stedet.
Dette med almisser og gaver til de trengende fra norrøn tid ble selvklart kirken med på dette og snudde dette med gaver til noe med kristent motiv. Ved å gi almisser viste man nestekjærlighet til samfunnes ulykkes-stilte, og julegaver i husholdningen ga man hverandre i kjærlighet for jesus skyld, siden han var guds gave til menneskeheten. Dermed ble det også naturlig å innlede gaveutdelingen med å lese juleevangeliet. Likevel var ikke dette med gaver i norrøn tid en uselvisk handling. På denne tiden ga man gaver til andre for å høste gjen-tjeneste hos disse andre senere. Ga man mat og drikke til besøkende kunne man regne med å få god bevertning når man selv besøkte andre nabogårder, og man skaffet seg et godt rykte som rik dersom man hele tiden delte rikelig av det man hadde til de besøkende. Ofte kunne dette være et rent spill for galleriet, og at man ga mer enn man egentlig burde, og deretter kanskje kokte suppe på spiker en større del av senvinteren nettopp for å virke rikere enn man var. Dette igjen speilet seg jo til hvilke friere ens døtre kunne få, og hvem som ble ansett bra for sønnene i huset.
Til syvende og sist er det opp til hver og enkelt hvordan man praktiserer gaver i disse dager. De fleste føler en tvingende nødvendighet å gi en gave tilbake når man får en gave, man føler man skylder en gjen-gave, og dette er gjerne rotet tilbake til vårt samfunn slik det var i før-kristen tid der tjenester og gjen-tjenester var vel innrotet i ryggmargen på alle. Alle tok seg av hverandre og passet på de som hadde det vanskeligere enn en selv rett og slett fordi ingen visste om man kunne havne i samme situasjon selv ved et senere tidspunkt. Dette med å passe på hverandre gikk i arv, en husbonde som trakk seg tilbake og overlot gård og drift til eldste sønn i huset kunne regne med å bli boende på gården, å bo på kår, og få mat og klær servert resten av sitt liv. Og dette med gaver rundt juleblotet og senere den kristne julen var inget unntak fra denne skikken. Så lenge det var skikk å gi bruksgaver, mat og drikke innen familien fikk man gjerne bruksgaver tilbake, og delte man rikelig med alle som kom på besøk kunne man regne med å få rikelig traktering selv fordi andre ikke ville stå tilbake for hverandre. Alt var nærmest som en konkurranse på en måte.
Jeg er takknemlig i dag for disse gavetradisjonene, selv om jeg selv ikke forventer noen gaver tilbake kun fordi jeg gir noen. Jeg selv finner en glede i å gi noe til noen andre, å overraske noen med en liten oppmerksomhet til jul. Vi skaper alle våre egne tradisjoner!
Juleforberedelser i gammel tid
En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!
Å forberede til jul og vinter var en svært omstendig og lang prosess i gamle dager, alt ble laget for hånd enten vi snakker om lefser, flatbrød, kaker, kjøttmat, blodmat, øl eller lys, også gaver og julepynt ble jo da laget for hånd. Alt ble laget av gårdens resurser, og man laget det man hadde kunnskap og resurser til å lage. Unntak kunne være å betale for eksempel flatbrødkjerringer eller lefsekjerringer som gikk fra gård til gård og byttehandlet sin ferdighet mot annen julemat. Hele forberedelsen til jul var en enorm arbeidsprosess der alle på gården, fra barnsben og opp til gammel alder, måtte bidra med sin del for å rekke å bli ferdig med alt i tide. Selv i byene var tilgangen på ferdigvarer vesentlig mindre enn i vår moderne tid, og man fikk ofte kjøpe hjem råvarer for så å foredle dette selv hjemme.
En av de viktigste prosessene for mat til vinter begynte tidlig på høsten med å høste avling, korn og høy for å berge dyrene gjennom vinteren, og så fort dette var unnagjort begynte slaktet ved mikkelsmess i slutten på september. Så seint som Helgemess i begynnelsen av november kunne slakta fortsatt foregå. Det var bløgging og modning av skrotten før man saltet kjøttet i tønner og satte på stabburet. Noen få slaktedyr ble spart helt til begynnelsen av desember, dette var gjerne de dyrene som skulle stå for det ferske kjøttet til jul. Det aller siste dyret som ble slakta var julegalten, han skulle proppes så mye med mat som råd var frem til jul for å bli så rund og feit man kunne få han. Dette slaktet ventet de med så lenge som råd var og slaktet galten akkurat i tide for å klare å få juleflesket ferdig til julehelga.
Det ble sagt at julegrisen skulle slaktes ved voksende måne for å gi drøyere og feitere flesk, og på flo sjø for å blø best for rent kjøtt og busta løsnet lettere. Man måtte også passe på å være ferdig før sjøen snudde igjen og dagen grydde, så slaktet ble gjerne gjort i de seneste nattetimer rett før morgengry før noen annen hadde stått opp (annet enn slakte-gruppen så klart) og en skulle være ferdig med å flå skrotten før lyset rant. Dette ble kalt Porkotta eller Svinotta. De som ble utvalgt til Griselaugen (skåldevannet for busta) måtte altså gjerne være oppe så tidlig som i firetiden. Det var også viktig å velge rett kjerring til å røre i blodet så det ikke levret seg. Hun skulle ikke være lettskremt eller nervøs, om hun var det het det seg at blodet ble utskjemt.
Under partering og stykkingen av julekrisen risset de inn kors både her og der i kjøtt og hud, men viktigst var hjertet og leveren. Om det ble glemt het det at det kommende året ville bli et uår. Fettet som ble smeltet leste man varsler av når det var størknet, om det ble store søkk og sprekker i det størknede fettet ble det sagt at en i husholdningen kom til å dø. Det ble sagt at en stor grisemilt betydde et snøår. Om man hadde en omreisende slakter til å slakte grisen ble han betalt i slaktedram, penger og en fleskebit.
Ved kysten var julefisken vel så viktig, og dette var mannfolksjobb å skaffe. Man ville gjerne ha fersk fisk på julebordet, torsk, kveite eller sei, og dette var en viktig tradisjon før jul for en fisker. Fikk man ikke tak i noe fersk fisk tydde man ofte til lutefisken, men som regel ble det samarbeidet bra mellom fiskerne, og man delte gjerne en bit fersk fisk med de som hadde uhell på havet og ikke fikk hjem noe.
En eller to uker før jul startet brygginga av juleølet. Nok en gang skulle man starte brygginga ved voksende måne og flo sjø, for drøyere og bedre øl. Det var derimot viktig at brygginga var ferdig før solsnudagen, ellers ville ølet kaste seg og bli surt, eller til og med nekte å renne ut av karet. Det kunne finnes bryggmester som gikk fra gård til gård og leide ut sine tjenester til å brygge godt øl, dette var en kunst på lik linje med å bake perfekte flatbrød og lefser og gikk gjerne i arv fra far til sønn. De fleste gårder måtte klare seg sjøl som best de kunne fordi det ikke fantes bryggmester i nærheten eller de mente de ikke hadde råd til tjenestene. Det ble tydd til alle mulige magiske tiltak for å sikre det beste ølet: Bryggeren enten det var husbonden, husfrua eller gårdsfolket, skulle jobbe mest mulig i stillhet og mest mulig usett, våke over det om nettene, og beskytte det mot de underjordiske med å slå stål over tønna og korse den. De første dråpene som ble tappa av tønna kunne hives ut av døra, eller ble skvettet på veggene mens man kvad “Ja, no i Jesu navn tenkjer eg de hev fenge smaka alle, so no fær me til oss sjølve”. Andre steder kunne de stikke den brente delen av ei vedski lynsnart ned i tønna når de åpna den og si “I guds navn”.
Når brygginga gikk mot slutten og gjæret skulle haes i skulle det gjerne skje under skrik og skrål for å gjøre ølet sterkt. Dess mer larm og skriking, dess sterkere skulle ølet bli. Flere steder samlet man seg alle mann fra mange gårder og gjorde dette fra gård til gård for å øke effekten. Ved oppskoka skulle man smake og bedømme kvaliteten på ølet, og alle i huset skulle ta en smak og bedømme den. Det var en skikk som ikke skulle brytes at man gjerne også skulle komme til naboene og smake også deres øl for så å fortelle hva man syntes om ølet. Dersom man ikke rakk å besøke alle naboer på kvelden før julaften eller morgenen julaften for oppskok tok man gjerne turen innom også ellers i jula for å skryte av naboens øl for godt hell og godt år. ‘
Julebrennevinet var nesten like viktig for gården som juleølet, og det ble sagt det måtte finnes julebrennevin i hver eneste stue. Man holdt gjerne på med hjemmebrenning frem til det ble forbudt med hjemmebrenning i 1840-årene, man brant gjerne alt fra 20 til 40 potter brennevin. En storbonde brukte gjerne gi kanskje så mye som fem potter brennevin til husmenn som ikke hadde råd til å brenne selv. Også her var skikken å prøvesmake både hjemme og hos naboen holdt ved live svært lenge. De bønder som var særlig flinke til å brenne godt brennevin kunne handle med det, og kunne gjerne byttehandle både livdyr og julemat med brennevinet de laget.
Julebakinga var fremst kvinnenes del av juleforberedelsene, i likhet med mye av foredlinga av kjøttmaten. All julebakst skulle være ferdig og klar til å settes på bordet på julekvelden. Det første som ble bakt var gjerne flatbrødet som ble bakt på takke på høsten og lagt i store stabler på stabburet. Det fineste julebaket var gjerne klininga, av siktet rug og smurt med eggerøre. Denne ble bare brukt til jul og gjestebud og ble regnet som festmat. Likevel var det gjerne en stor bakerunde bare noen få dager før jul i det som ble kalt kakelinna, og dette ble gjort så sent i desember som råd var for at brød og lefser skulle holde seg ferske så langt det gikk i juledagene. Det var stor skam om julekakene tok slutt alt for tidlig, jula ble regnet å vare i 20 dager og da måtte kakene rekke til for 20 dager også. Man tydde gjerne til bastua eller eldhus for baking frem til man fikk elektriske komfyrer, eller til nød peisen inne om man ikke hadde eldhus eller bastu.
Kun det fineste melet ble brukt til julekakene, og det ble gjerne bakt en spesiell julekake til alle i husholdninga. De to største skulle husbond og husfrua ha, deretter ble det bakt mindre og mindre kaker til alle etter rang og stilling, kjønn og alder. Hadde man også tjenestefolk skulle de få julekaker, og drengenes kaker var gjerne bittelitt større enn tjenestepikene. Man begynte bakinga grytidlig på dagen fordi man skulle rekke unna både kaker og lefser på samme dag. Mange steder der man bakte selv og ikke hadde folk til å bake for seg ble det delt opp for å rekke over alt: Mannfolka tok seg av vanlige brød mens kvinnfolkene tok seg av lefser og kaker.
I byene hadde du proffe bakere så tidlig som på 1300 tallet, hvis jobb var å bake for de rike. Disse fikk det travelt i juletiden, også middelklassen forsøkte å få råd til å bestille litt spesielle småkaker som for eksempel goro. Mye av disse gamle oppskriftene er bevart i enkelte kokebøker, for eksempel “lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen” skrevet av prestekone Hanna Winsnes og utgitt i 1845. Flere har bakt sine såkalte syv slag basert på hennes forslag i denne boka.
Også lysstøping var en viktig del av forberedelser til jul, men også før jul var lysene viktig for å lyse opp den stadig mørkere vinteren. Man sparte på saue og grisetagl etter slaktet nettopp til bruk for lysstøpinga. Normalt ble rommet lyst opp av grua i hverdagen og lys var en luksusvare man ikke unnet seg å bruke alt for meget av. Da oljelampene gjorde sitt inntog i Norge tok det fortsatt lang tid før dette ble hverdagskost. Oljen var dyr og de fleste hadde trange kår, derfor ble det ikke brukt mye olje unødig. Den vanligste metoden for å støpe lys var å bruke et bord med fire løse ben full av hull. I disse hullene førte man ned former av metall, man trakk veke ned gjennom det lille hullet i spissen og knyttet veken rundt en trepinne på tvers over forma. Smeltet talg ble helt ned i disse formene, man ventet til det stivnet og løftet opp ferdig lys med hjelp av pinnen og veken.
For de som ikke hadde mulighet til å skaffe seg et slikt støpebord var det enda eldre teknikker som ble brukt, noe jeg tror vi alle har testet på skolen: Dyppingen. Man festet veken til en trepinne og dyppet de ned i karet med talk, lot det stivne før man gjentok prosessen mange nok ganger til å få et fint og tykt lys. Man kunne ikke gå i dørene mens man dyppet lysene, ble de utsatt for trekk kunne de ble skjeve og skakke så her voktet man dørene vel. Det ble også ofte arbeidet i dyp taushet fordi man trodde lysene ville renne vekk og sprake når de brant om man talte under dyppinga. Vannet som ble brukt her ga man til sauene for at de ikke skulle røyte ulla på våren.
Som dere skjønner var det et enormt arbeide bak julefeiringa i gammel tid. Stort sett hele året gikk med til å forberede såing, høyonna, skuronna, slaktet og preservering av maten man fikk ut av det. All denne jobben var en nødvendighet for å spise gjennom den lange vinteren, men det ble altså lagt ned ekstra jobb på å forberede selve jula også. Dermed kan man kanskje forstå at de på denne tiden riktig fråtset og overhode ikke tenkte på vekta eller om det var sunt det man spiste disse få dagene. På denne tiden var vintersult fortsatt en realitet, og man tok alle muligheter man kunne på å “feite seg opp litt” for å ha noe å tære på senere på vinteren når maten enten begynte å ta slutt eller begynte å bli skjemt.
Opprinnelsen til jul i Norge
En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!
I førkristen tid hadde nordgermanerne en festperiode ved navn Jol i midtvintermånedene Desember – Januar. Vi finner også navn som Forma Géola – Første julemåned, æftera Géola – Den senere julemåned. Omkring år 700 e.kr skriver den lærde Beda at det samme tidsrommet ofte betegnes som Giuli. Disse månedsnavnene er beslektet med det islandske Ylir – Julemåneden.
Dette er opptakten til vår moderne jul. Vi finner ikke mange norrøne tekster om julefeiringer, ikke før i år 900 e.kr der skalden Torbjørn Hornklove beskriver noe av inneholdet i en hedensk julefest i Haraldskvadet. I strofe seks skriver han “Ute på havet vil han (kongen) drikke jul … og ta opp Freys lek”. Uttrykket “drikke jul” er nå kjent som synonym til å feire jul, men hva som er Freys lek er uvisst. Å drikke jul i norrøn tid var mer en seremoniellt drikkeoffer til gudene.
Snorre skildrer noe senere en julefeiring på Hadeland hos Halvdan Svarte rundt år 800ognoe e.kr. Her beskrives det som en stor samling av mennesker med store mengder mat og drikke på bordene. Likevel får vi ikke spesielt mye detaljer om selve feiringen før Snorre begynner å omtale de første kristningskongenes konfrontasjon med den hedenske julefeiringen. Håkon den Gode har for eksempel innført lov om at julen skulle ta til på samme tid som de kristne feirer høytiden, og hver mann skal holde øl av ett mål malt eller bli bøtlagt, og helg skulle holdes så lenge ølet rakk. Den hedenske skikken var at jula startet “hoggenatta” og varte tre dager.
Det blir sagt at trønderne hadde samskuddslag (det vi skulle kalt spleisefest i dag): Bøndene tok med seg til hovet alt de behøvde av mat og drikke; øl, slakt av småfe og hester. Det ble beskrevet en skikk å bære en drikk rundt ilden, og den som holdt gildet og var høvding skulle velsigne drikken og blodmaten. Deretter drakk de Odins skål for seier og makt til kongen, deretter Njord og Frøys skål for godt år og fred. Noen valgte Brages skål i tillegg, og gjerne også en skål for de døde og hauglagte, såkalte minnet.
Olav den Hellige tok det ikke pent når han oppdaget bøndene holdt ham for narr og holdt fast ved sine tre vinterblot: Vinternatta, midtvinter og senvintersblot. Han straffet alle hardt med å ta fra dem all mat og drikke laget til for blotene, husbunaden og klærne. Det er i denne fortellingen hos Snorre vi også får høre at jula ble feiret med gjestebud, sammenskuddsøl, kappdrikk, kappskyting og mannjevninger.
Idet gulatingsloven ble festet, ble det forbudt å blote. “Me skal ikkje blota til heiden gud eller til haugar eller horger”. Det ble skrevet at det lovpålagte ølet skulle brygges og signes julenatta av husbonde og husfrue med ordene “til takk frå Krist og sankta Maria, til godt år og fred”
Håkon Håkonsson fastsatte i år 1220 en rad med lover og regler om oppførsel, kardemommelov om dere vil, som skulle sikre julefreden. “Julehelga skal skånast for krenkning i fire dagar og fire netter” står det “men den femte, sjette og sjuende dagen kan det takas heim fõr, og møkk kan mokast under nauta fram til middag”. Man fikk ikke ta seg kone i fastedagene frem mot jul, heller ikke saksøke eller stevnes til ting de samme dagene.
Tingfred og kirkefred ble fulgt opp og håndhevet av de dansk-norske kongene etter reformasjonen. Da het det “Imellem juul og Nyttaar maatte ikke Tre fældes av roten. Hverken kværn, rokkehjul eller noget andet maatte i denne tid dreies rundt om sin axe” (Fra Masfjorden 1918). Selv ikke jakt var tillatt, også dyrene skulle ha fred denne tiden, dermed ble også båter satt på naust.
Det var påkrevd å kristne nyfødte barn før julehelgen, og de som hadde udøpte barn i hus når julaften kom skulle bøte med seks merker til Biskopen. Tanken var å beskytte barna mot de døde i den farlige juletiden da julen tillot også de døde å reise seg fra graven og feire jul.