Gravlys i jula

En stor takk til Ørnulf Hodne for hans bok Jul i Norge der jeg finner all denne flotte informasjonen!

I fra gammel tid har det vært vanlig å gå til kirkegården for å tenne lys for de man har liggende der. Dette er nok en skik som kan spores tilbake til katolismen der det er vanlig å hedre de døde på faste dager i året. Ofte var lystenningen bare et ledd i en lengre minnes-seremoni som gjerne omfattet messer og opptog med prest og korgutter, men i disse dager står vi igjen med å tenne lys på gravene. Her i skandinavia var ikke dette en spesielt utbredt skikk før etter første verdenskrig, og har nesten helt sikker tilhørighet i at så mange døde på slagmarken der. Det var først i Bergen man så dette hende, men i løpet av 30-årene spredde skikken seg jevn og trutt over hele landet.

Naturlig nok, som med alt som er nytt, ble dette møtt med motstand her og der. Verst var det Oslo der det ble en åpen konflikt. Ørnulf skriver at de valgte å stenge portene så tidlig på dagen i 1958 (under påstått verne om kravlundens fred) at de besøkende ikke rakk å komme inn med sine lys og gravkranser. Det ble voldsom (for den tiden i det minste) mediedekning av aviser, og gravlundsjefen ved Oslo kirkeverkekontor så seg nødt å forsvare sin avgjørelse ved å vise til at det ikke var “klimatisk harmoni” med de forhold vi lever under. Det ble også trukket frem om maset på trikker og busser med alle som på død og liv skulle avgårde til kirkegården med masse lys og kranser, og forsøplingen på kirkegården etter dette. Men det jeg fant mest hysterisk morsomt var hans enorme medfølelse med de arme lysene. Jeg siterer : “Oppriktig talt, er det ikke nokså tvilsomt å sette levende lys ut i en snøhaug midtvinters der de blir et lett bytte for vinden eller kveles under kulden. Jeg har gått på kirkegården julekvelden og sett hundrede av lys kjempe en håbløs kamp mot kulden og langsomt men ubønhørligdukke under for den. Det hele var så uendelig trist og vemodig, det blev mest av alt et symbol på hvor små og helpeløse vi mennesker tross alt er”.

På tross av iherdig motbør klarte skikken å karre seg inn i våre hjerter, og i dag er det en vanesak å gå til kirkegården julaften for å tenne et lys til minne om de vi har mistet. Like mange pynter opp gravene med kranser og blomster, og da særlig blomster som kan klare en viss kulde.
Lyset har spredd seg til flere andre skikker, for eksempel den lysende adventstjernen, opprinnelig fra Herrnhutere stiftet i 1727, eller adventskransen med fire lys, eller adventslyset som smøg seg inn fra Tyskland, bare for å nevne noe.

This entry was posted in Advent, Adventskalender, Andre høytider, Jul i Norge, Kuriosa, Tradisjoner og historie. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.