Det ville kanskje være fint om vi samlet alle adventsdiktene jeg har postet så langt på bloggen på en og samme plass? Så da gjør vi det! Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. … Continue readingAdventsdikt til lystenning
Category: Kuriosa
Tips til julegavelek
En familie jeg kjenner til hadde en julegavelek. Alle i familien fikk kun en gave (barna var unntaket), og den var fra “alle andre” i familien, men: De hadde mange små gaver som ga et lite tips til hva hovedgaven var, og den som fikk gaven skulle forsøke å gjette hva denne får. Et år var det en i familien som fikk en gitar, og dermed var det mange saker som hadde med gitarer å gjøre. For eksempel fikk mannen en pent innpakket dame-truse av type G-string 😉 Det må ha vært underholdende å se en skjeggete fyr pakke opp noe slikt. De aller fleste som kan litt om musikk vet at gitarer har en gitar-streng som heter G, fra tonen den skal spille når man klimprer på den uten å trykke den ned. Jeg husker ikke hva resten av de små moro-gavene var, men tanken bak de små hinte-gavene er at de skal koste nesten ingenting, og meningen med de er kun å gi ledetråder til hva gaven var.
Noen ganger kan det være så enkelt som en lapp med en rebus som gir et ord som er ledetråden, eller et kort med en tegning, osv osv. Her er det kun fantasien som setter en stopper på hvordan man kan få til en lek rundt ledetrådene.
For eksempel kan man gjøre som over, at man ordner mange bittesmå superbillige gaver som gir hint.
En annen sak man kan gjøre er å ha rebusløp rundt hele huset (og dette kan man jo ha på hovedgaven til de små også) der man må lete rundt i huset for å finne ledetråder, løse rebus eller ledetråd-nøtta før man får ledetråden og instruksjoner hvor neste ledetråd var.
Selv om dere nå ikke bestemmer dere for å bytte ut alle gaver med å holde en gavelek som denne kan jo dette være noe som er moro å innføre som en del av julaften, eller hva? 🙂
Nedenfor legger jeg inn flere små videoer som viser morsomme gave-leker man kan underholde barna med på formiddagen og utover dagen før selve gaveåpninga, for å korte ned ventetiden litt 😉 Inneholdet i disse lekene behøver slett ikke være noe stort og dyrt, det kan være et hjemmelaget gavekort på “gratis klem”, “bære ut søpla uten å klage”, “hjelpe med klesvaska uten å somle” eller slike saker, en marsipangris, et julehefte, hårpynt etc etc. Selvklart kan man om man har råd til det inkludere en konvolutt med en pengelapp i, men jeg synes konseptet med disse gavene skal være underholdning, moro og lek (og korte ned ventetiden for utålmodige små sjeler).
Toalettrull-leker florerer det mye av, og med vinglass-leken kan man gjøre som de gjorde her å fylle vinglasset med vann og mat-farge. Og igjen; Husk at meningen med disse lekene er å gjøre noe sammen som en familie. Det er slett ikke meningen man skal løpe ut og legge mange penger på dyre gaver til disse lekene, det kan være så enkelt som å fylle gaveposer med hjemmelagede kort med tekst som en klem, “du får velge filmen på neste filmkveld og ingen andre skal klage på valget” eller lignende, eller du kan legge litt av julegodteret eller julebaksten i gaveposer/gaveesker.
Have fun!!
https://www.facebook.com/reel/633582766415069
Julemat gjennom tidene
Er dere klar for en liten mammut av et blogginlegg? Bra, for jeg har gått av skaftet med skrivingen på denne!
Fra riktig gammelt av – Og nå snakker vi vikingtid og fremover – var hele året en forberedelse til vinteren. Alle som hadde gård brukte hele året på å så, beskytte, høste og konservere det som kunne dyrkes, og slakt, jakt og fiske var et daglig innslag. Selv på vinteren kunne man gå på jakt eller fiske, eller et dyr ble slaktet. Men særlig en hendelse på vinteren ble ekstra vektlagt: Midtvintersblotet.
I og med kirkemøtet i Nikea la alle julefeiringer til midtvinter når folk overalt feiret ett eller annet stort uansett (og bekvemt nok flyttet Jesu fødsel hit så alle feiret han) endret midtvinterblotet seg sakte men sikkert til julefest.
Nå var det ikke slik at en konge bestemte seg for å kristnes og – bam – så var hele Norge (som vi kjente det på den tiden vel og merke) kristen og alle de gamle norrøne gudene ble lagt døde. En svært lang overgangsperiode (jeg vil gjette kanskje en eller to generasjoner?) var det nok smug-tilbedelse av de norrøne gudene samt offentlig tilbedelse av Gud og Jesus. Men etterhvert som fler og fler ble født og drillet i kristendommen gikk de norrøne gudene i glemmeboka for en stund. I dag er Asatrua tilbake, og en økende skare er tilhenger av Asatru heller enn kristendom. Faktisk er det nå i Sverige etablert en gravlund for Asatru! Det dere!
Men det var et lite sidespor. Det jeg ville fram til er at vi i mange hundre år har hatt en rutine med grundig forberedelser til en stor vinterfest. Og i mange tusen år, siden mennesket sluttet å leve nomadisk og bosatte seg på en plass med husdyr og hjemmedyrking i tillegg til sanking, jakt og fiske har vi hatt forberedelser til vinteren i form av å lagre opp nok mat så man kan overleve den kalde snødekte årstiden.
Slakt og bakst
Oktober og november var oftest de månedene som ble tilegnet slaktet. På denne tiden var korn høstet, høyet var berga og det meste av grønnsaker, frukt og bær var allerede sanket og konservert på en eller annen måte. I oktober var gjerne dyra enda gode og feite etter sommerbeitet, og fisken var enda ikke mager i hav eller vann. En del bakst hadde allerede blitt unnagjort, for eksempel tørrbrød (knekkebrød i dag) og flatbrød som begge var stekt tørre og hadde en svært lang holdbarhet. Under hele sommeren hadde man laget ost og smør av melka oppe på setrene, og det beste av dette holdt man til side nettopp med tanke på vinteren. Pelser og huder ble nøye tilberedt, dette var kars-arbeide slik slaktingen var, og målet var å slakte nok for hele vinteren.
Allerede over nyåret og etter julefeiringa før sommeren sikret kvinnene ull ved å vaske, spinne og veve slik at det var klart til å lage finklær til jul om dette behøvdes, eller til å strikke hoser, luer, jakker og votter. Denne type jobb var vinterjobb når man ikke hadde noe å gjøre utenfor huset foruten å holde veier bare for snø, mate og måke for dyrene, samt melke og fore. Korn ble buntet til fuglenek og kornband klart til å henges opp i juledagene til fuglene, halm ble lagt til side for å strøs på gulvet og bytte i senga for de som fora sengene med halm. Det var skikk å skifte halmen til jula, men det var de som skiftet oftere enn kun en gang for året.
Det var viktig å sørge for overflod av mat, bakst, øl og mjød. Hver eneste gjest som kom innom skulle trakteres med noe godt å spise og drikke, ellers var det en skam. Derav jobbet alle hardt for å se til så de kunne traktere absolutt alt og alle som kunne krype og gå. De fattigste i bygda ble dermed sikret å kunne spise seg mette: De passet bare på å besøke rikere naboer en gang eller to om dagen, og dermed var de sikret å kunne få noe å bite i selv om det var dårlig stell hjemme. Det er antagelig av denne grunn skikken å gå julebukk oppsto: Det var en måte å kunne få med seg hjem noe godt til husholdningen.
Vasking
Julevasken skulle tas så tett oppunder jula som råd var. Pipa skulle feies og aska fjernes, karsarbeide. Det var også mannfolkene som tok seg av å sverte ovn eller kritte pipe, så det så reint og nytt ut. Alt av gardiner, åkleder, pyntehåndklær, veggtepper og sengekleder skulle ut, alle feller i sengene ble kastet ut i snøen og ungene hoppet og danset oppå slik at skitt, lort og småkryp ble banket ut av fellene før de ble nøye gnidd med snø før de ble tørket. Alt som skulle vasket ble skurt i store stamper ute i vaskehuset før det ble tørket, strukket og strøket og lagt til side. Dette skulle ikke henges opp igjen før julaften så alt var reint som gull. Vegger og tak ble feid og skurt, en jobb som både mannfolk og kvinner tok del av, og til slutt, kvelden før julekvelden, ble sengene fylt med rein halm, fellene kom på plass igjen og på julaften hang husmor opp alt av åklær, veggtepper, gardiner og pyntehåndklær igjen.
Ettersom det ble vanlig å lage madrasser og dyner av strie eller annet stoff fylt med halm (madrassene) og høy eller tagl (puter og dyner) ble det vanlig å skifte litt oftere halm. Dyner og puter med dyrehår ble hengt opp i badstua før de fyrte på for konge og fedreland så varmen var så høy at dyrene krabba ut av teppene og falt på gulvet. Vi snakker da altså lus, lopper og midd. Mange steder var det skikk å strø halm også på gulvene, en skikk som holdt ved så lenge jordgulv var vanlig, men ikke bare av den grunn: Julenatta sov hele husbondsfolket på gulvet for å dele kår med Jesusbarnet som selv sov i en krybbe med høy eller halm. Når man fikk tregulv ble det skuring av gulvene i stedet for å få det til å se rent og fint ut. Og aller sist, aller sist lauga husbondsfolket seg, og på den tiden var det å koke vann og fylle vaskebalja. Husfar først, deretter alle sønner. Så husmor og alle døtre, og til sist fikk resten av gårdsfolket bade seg, og om det ikke var en utrolig stor og rik familie var det samme vaskestamp som ble brukt. Rikfolket kunne nok ha flere stamper der menn og kvinner vasket seg hver for seg.
Maten
Julematen var den viktigste maten på hele vinteren. I begynnelsen av kristentiden var advent en tid for faste og bot, og det var faste som gjaldt helt til juledagen opprant. Under faste var det brød og vann som gjaldt, og fisk ble tillatt ved siden av grønnsaker men ellers var kjøtt og fett noe man ikke rørte. Under hele adventstiden var dette et fakta hver mandag, onsdag og fredag, samt julaften hele veien frem til juledagen. Dette er grunnen til skikken med å spise fisk av en eller annen form på julaften: Kokt torsk eller kveite i fjordstrøkene der man kunne dra ut og dra opp fersk fisk selv på julaften, eller lutefisk og rakfisk der man ikke kunne fiske og spise ferskt.
Under sanking, baking og slakting fra høsten frem til jul var det aller beste lagt til side: Det beste og fineste flatbrødet, de fineste kjøttstykkene, pølsene, leverposteiene, det fineste hvetemelet til bakingen, kjøpesukker ble gjemt unna til julebakst og så videre, alt det fineste ble gjemt til side til julebordet. Noen bønder gikk så langt som å forsøke å ha ei ku klar til kalving så tett oppunder jul som de kunne for å få råmelka til kalvedansen i de første juledagene, selv om dette ikke var det beste for bonden selv. Ei nybør ku spiser mye mer enn ei ku som har kalva på seinhøsten og enda kan spise ute. Men noen bønder valgte likevel å gjøre dette, og la dermed press på seg selv med å berge litt ekstra mat nettopp med dette for øyet.
Ukene før jul var bakehuset aldri tomt: Kvinnene og jentene bakte, kokte, syltet og hermetiserte når det ble vanlig. Man kokte ruller, sylte, pølser, tørket og saltet kjøtt og passet på at man tilberedte og berga alt kjøtt. Etter reformasjonen rundt 1500-noe ble det slutt på den lange fastetiden før jul. Advent forble en tid med enorme mengder forberedelser, men det var ikke lenger noe krav om faste og mange gikk over til å spise luksusmat også på julaften: Ferskt kjøtt.
Julegrøt har lenge vært en tradisjon for nordmenn flest og her var det også “det fineste” som gjaldt. Oftest var det rømmegrøt, for noen byggmelsgrøt, og svært lenge var ris noe så eksklusivt at kun rikfolk kunne få tak i det eller ha råd til det. Ettersom ris begynte å dukke opp i landhandel rundtom var dette en dyr luksus og derav har vi skikken med risengrynsgrøt i jula. I dag føles ikke dette som noe ordentlig luksusmat fordi ris er så billig og alle butikker har dette nå, men la oss si for 100-150 år siden var ikke dette et fakta, og der det fantes var det en dyr affære å kjøpe så folk flest kunne ikke spise risgrøt hver dag om de følte for dette. Grøten var ofte servert på formiddagen eller på kvelden på julaften så lenge det var norm med at julefeiringen ble inledd på juledagen og ikke på selve julaften. Undertegnede har hatt som tradisjon å spise risgrøt på lille julaften lenge, alternativt som “frokost” på julaften, dette for å sikre kald grøt å lage riskrem av 😉
Saltet mat som pinnekjøtt har nok vært spist så lenge folk har hatt gårdsbruk og vinterfester, men sikre dokumentasjoner på pinnekjøtt som julemat har vi fra 1700-tallet. Matretter som svineribbe derimot er nok av vesentlig nyere dato, frem til vi fikk komfyren var svinekjøttet tørket og saltet akkurat slik pinnekjøtt fra sau er og ble nok tilberedt på omtrent samme måte: real utvanning og koking eller damping over lang tid. Det samme kan sies om kjøttkaker, medisterkaker og slike ting: Dette er en relativt moderne mat-tradisjon som kan spores tilbake til de første komfyrene (og da snakker vi vedfyrte komfyrer og oppover i tid). Komfyrer til å sette gryter på ble oppfunnet av franskmannen François Cuvilliés i 1735, han videreutviklet den lukkede bakerovnen (som kom til rundt 1400 noe) til å bli en bakerovn med en sidebit i mur med perforerte metallplater oppå som man kunne sette kokekar oppå, og dermed begynte det å eksperimenteres med baking og steking.
I tradisjon med fasten som ikke lenger var et krav forble fisk i en eller annen form et fast inslag på julebordet. Lenge var tradisjonen tro å ha fersk kokt fisk, mølje av fisk ved kysten og mølje med kjøtt på innlandet. Ofte sparte man kraften fra å koke sauehode eller grisehode for å bruke til mølje seinere. Like vanlig var det å spare krafta etter man hadde kokt rull, sylte, ribbe eller tunge.
Fram til såkalt moderne tid var ikke dessert like vanlig dersom man ikke regner melkesuppe eller grøt (noe som ofte var avsluttning på julemiddagen) som en dessert. Derimot var det vanlig å spise kaker og drikke kaffe, vel og merke etter at kaffe ble et vanlig innslag i husholdningen. Frem til dette var det mjød og tynnbrød, lefser og mykbrød. Honningkake og slike myke kaker ble vanligere etter middelalderen, og ettersom sukker ble lettere å få tak i samt prisen sank ble det mer vanlig å ha et større utvalg av kaker.
Juleølet og julefeiringen
Juleøl var noe av det viktigste. Selv i norrøn tid var det krav at ølet skulle brygges og være ferdig til midtvintersblotet, og i Gulatingsloven ble bøndene pålagt ved lov at man skulle ha øl klart når julefeiringen inleddes. Det beste ølet skulle man drikke i juledagene, og det beste ølet skulle man servere når besøket kom, og dermed var det stort press på karfolket å brygge et godt øl. Det ble eksperimentert med å tilsette honning, humle, tørkede bær og andre urter som for eksempel mjødurten (derav navnet) for å få en særegen smak, og dette var like hemmelig som statshemmeligheter: En gård som brygget godt øl ble viden kjent og høyaktet, og de holdt kortene sine tett mot brystet og avslørte ikke for noen sine hemmelige ingredienser. Det var gjerne kvinnene som sto for selve brygginga, men håndteringa av kornet og masken var kars-arbeidet. en til to uker før jula var det på tide å brygge, så ølet kunne modne i tid til jula. De fleste laget malt-øl, men også mjød og gjæret surmelk gikk under “øl”.
Når julematen sent omsider ble satt frem ble den gjerne stående over natta, lysene ble ikke slukket når man gikk og la seg, og døra ble elta ulåst. Det ble sagt man gjorde dette slik at farende langs veien skulle finne husly og mat, men like mye var det overtro bak: Man trodde at de døde kom frem under julenatta, og de skulle også få feire jul.
Juledagen innleddes med julemesse i kirka tidlig på morgenen, og det var vanlig å innta et lett måltid først. Skrifter omtaler retter som kokt fisk, suppe, kling, brød, sylte, syltelabber og rull, andre steder var det lutefisken, kokt torsk med rømme og potetkaker, ulike supper eller annet ganske lett mat. Ingen ville sitte i kirka med rumlende mager, men julefesten begynte ikke ordentlig før man kom fra morgenmessa.
Annendag jul var startskudd for julefester, og nå var det fritt frem å besøke andre utenfor gården eller eget hus, og det var på denne tiden man gikk julebukk. I mer moderne tid innleddes det da med juletrefester fremst på skolene rundtom, men også i bedehus og forsamlingslokaler som bygdegårder i vår egne moderne tid. Her ble det servert rikelig med julemat og kaker, og ettersom julenissen gjorde sitt intog ble han også et fast innslag på juletrefester ved å dukke opp og dele ut en liten presang til alle barn som var på festen.
Julegaver
ulegaver var ikke en skikk før rundt 1800, men allerede ved 1600-tallet vet vi med sikkerhet at rike bønder ga gaver til leilendingene og husmenn i form av fint brød eller tørket frukt, noen ganger en kurv med litt mat og drikke, i blandt en rull med stoff for å sy klær av eller avlagte klær fra husets kvinner og menn. Men dette var ikke noe man kunne forvente fra sin husbonde, det var kun de rike som gjorde slikt. Andre kunne kun regne med å bli traktert med mat og drikke når de kom på besøk.
Det er vanskelig å finne kilder fra når eksakt det ble vanlig å gi julegaver, men det er etablert at vi snakker 1800-noe, og at skikken gjerne var innom husholdningen. Det var altså ikke vanlig å gi gaver utenfor eget hus med mindre man hadde mor og far boende et helt annet sted. Gavene var gjerne bruksgjenstander eller leker til barn, eller noe ekstra godt å spise, og man vet ikke med sikkerhet når skikken oppsto med å pakke inn gavene. Det vi vet er at mot slutten av 1890 begynte gavene å bli pakket inn fordi prisene på å trykke printet papir ble så billige at man hadde råd til å kjøpe dekorert papir som i prinsippet bare skulle rives av og senere brennes. Likevel holdt skikken seg lenge til å pakke inn julegaver i det billige brune papiret.
Gravlys i jula
En stor takk til Ørnulf Hodne for hans bok Jul i Norge der jeg finner all denne flotte informasjonen!
I fra gammel tid har det vært vanlig å gå til kirkegården for å tenne lys for de man har liggende der. Dette er nok en skik som kan spores tilbake til katolismen der det er vanlig å hedre de døde på faste dager i året. Ofte var lystenningen bare et ledd i en lengre minnes-seremoni som gjerne omfattet messer og opptog med prest og korgutter, men i disse dager står vi igjen med å tenne lys på gravene. Her i skandinavia var ikke dette en spesielt utbredt skikk før etter første verdenskrig, og har nesten helt sikker tilhørighet i at så mange døde på slagmarken der. Det var først i Bergen man så dette hende, men i løpet av 30-årene spredde skikken seg jevn og trutt over hele landet.
Naturlig nok, som med alt som er nytt, ble dette møtt med motstand her og der. Verst var det Oslo der det ble en åpen konflikt. Ørnulf skriver at de valgte å stenge portene så tidlig på dagen i 1958 (under påstått verne om kravlundens fred) at de besøkende ikke rakk å komme inn med sine lys og gravkranser. Det ble voldsom (for den tiden i det minste) mediedekning av aviser, og gravlundsjefen ved Oslo kirkeverkekontor så seg nødt å forsvare sin avgjørelse ved å vise til at det ikke var “klimatisk harmoni” med de forhold vi lever under. Det ble også trukket frem om maset på trikker og busser med alle som på død og liv skulle avgårde til kirkegården med masse lys og kranser, og forsøplingen på kirkegården etter dette. Men det jeg fant mest hysterisk morsomt var hans enorme medfølelse med de arme lysene. Jeg siterer : “Oppriktig talt, er det ikke nokså tvilsomt å sette levende lys ut i en snøhaug midtvinters der de blir et lett bytte for vinden eller kveles under kulden. Jeg har gått på kirkegården julekvelden og sett hundrede av lys kjempe en håbløs kamp mot kulden og langsomt men ubønhørligdukke under for den. Det hele var så uendelig trist og vemodig, det blev mest av alt et symbol på hvor små og helpeløse vi mennesker tross alt er”.
På tross av iherdig motbør klarte skikken å karre seg inn i våre hjerter, og i dag er det en vanesak å gå til kirkegården julaften for å tenne et lys til minne om de vi har mistet. Like mange pynter opp gravene med kranser og blomster, og da særlig blomster som kan klare en viss kulde.
Lyset har spredd seg til flere andre skikker, for eksempel den lysende adventstjernen, opprinnelig fra Herrnhutere stiftet i 1727, eller adventskransen med fire lys, eller adventslyset som smøg seg inn fra Tyskland, bare for å nevne noe.
Rampenissegenerator!
Tenk det! VG har laget en rampenisse-generator som kan lage en nissestrek klar for deg!
For de uinvidde: I 2005 ga husmoren Carol Aebersoldz ut en bok kalt The Elf on a shelf, en bok som omtaler en speider-nisse som gjemte seg i husene til folk for å følge med på hvem som er snille… og ikke. Og denne nissen smyger hjem til Nordpolen når alle har gått og lagt seg for å avlegge rapport. Men for å kunne fly tilbake til Nordpolen må nissen få sinne spesielle magiske evner, og dette skjer kun om et barn i huset elsker nissen og gir den et navn, mens den mister sine evner om noen rører ved nissen. Dero,pt er det ingen hinder for at familien kan snakke med nissen og se den! Hver natt drar nissen hjem til Julenissen og hver morgen kommer han tilbake før familien våkner.
Hvordan man har dratt paralellen til denne historien og rampenisse-streker derimot er for meg et mysterium men det er nå engang slik det har blitt: Denne Elf on a shelf er oversatt på norsk til Rampenissen, og denne nissen finner på små sprell og nissestreker av relativt uskyldig variant hver eneste natt i desember. På denne måten blir det som å ha en liten adventskalender. Nissestrekene kan være noe slikt som å bytte ut kaffepulver med oboy, å bytte syltetøyet med sjokade, å knyte knute på alle sokker så man har en eneste stor sokkeknute, å gjemme alle skolisser, å stikke av med tannbørsten så man må lete etter den og så videre og så videre.
For de som kanskje har litt dårligere råd enn gjennomsnittlig i disse dager kan en slik rampenissekalender være en knallfin sak å finne på for å telle ned til jul, som et alternativ til en gavekalender. For eksempel kan man jo lage en facebook-gruppe, blogg eller en instagram der man poster dagens nissestrek så barna kan vise og fortelle på skole eller i barnehagen.
Ta gjerne en titt på nissestrek-generatoren, du kanskje kan få mange gode ideer til noe “nissebus” der? 🙂
Den første Jul i Skomakergata
Kåre Konradi blir stjernen i denne filmen med premiære den 10 november i år. Filmens historie utspiller seg den første jula etter den første verdenskrigen, og Stine (9 år) ankommer skomakergata alene med toget. Hun søker ly hos Skomaker Andersen, og dette er en ny versjon av den kjære gamle skomakeren vi alle kjenner fra adventskalenderen. Her i filmen er han en surpomp som helst vil være alene, men møtet med Stine kommer til å forandre ham for alltid.
Høres dette lovende ut? Jeg vil virkelig mene det, men samtidig kan jeg ikke fri meg for tanken på at de forsøker blande A christmas carol med Skomakergata her. Vi får se hvordan dette går, jeg akter i det minste å se den. Denne forsøker nemlig ikke å være en nyskapelse av en kjær adventskalender, dette er en forløper til den. Dette kan bli bra dere! Jeg gleder meg! Jeg håper virkelig ikke jeg blir skuffet nå.
Juleveden
En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!
Ved var lenge den eneste varmekilde man hadde i norske hjem, og under denne tiden der julefreden ble manisk overholdt var det viktig å sørge for et såpass stort lager med ferdighugget ved at man kunne holde det godt og varmt hele juletiden uten å bryte julefred eller avbryte festligheter for annet enn å hente veden inn. Det ble sagt man skulle ha lys og varme i alle rom, og da gikk det gjerne litt mer ved i juledagene enn i hverdagen der man gjerne stengte av rom man sjelden brukte.
Arbeidet med veden var et slit som ble lagt på karfolket. Mennene skulle ut i skogen og dra lass på lass med ved hjem for å sørge for vedstabelen til juledagene. Det ble sagt at man skulle hugge veden, tørr bjørk eller furu helst, på voksende måne og med lauet på fordi den da brant dobbelt så bra som vanlig ved. Den skulle også være svært god og kraftig. Det ble ganske vanlig å kaste einerkvister inn på glørne også for å oppnå sprak og knastring, brant man hard åsgran kunne det smelle riktig så bra og det ble sagt man skremte bort troll og skrømt fra pipa når det smalt, spraket og knastret.
Julekubben er en tradisjon som henger igjen fra vikingtiden, en real, stor og feit kubbe som ble skjøvet hel inn i peisen, enten stående på høykant mens den brant eller man stakk inn en bit og skjøv den lenger og lenger inn ettersom den brant.
Selve huggingen av veden ble gjerne gjort så tett innpå julekvelden som råd var. Når juledagen opprant var det julefred og ingen skulle hugge. Dermed var det ofte opp i otta for mannfolka for å hugge store mengder ved. Dette ble ofte lagt på husmenn som en del av arbeidsplikten, men til gjengjeld fikk de gjerne ta noen favner ved hjem til eget hus også som betaling for jobben. Ikke sjeldent ble det laget lek og moro rundt denne tunge plikten og man kunne opprette de reneste konkurranser i vedhugging. Ettersom man avsluttet vedstablingen var det unggutter som hadde til oppgave å gå fra gård til gård og sjekke vedsjåa, det skulle helst være så fullt at de nesten ikke kunne få opp døra. Noen nedtegnelser viser til at i eldre tid var denne kontrollen utført av værre vesner enn ungutter, for eksempel gårdsnissen. Slurvet man med vedhaugen risikerte man at dauingene kom i løpet av julenatta for å sage og hugge, og julegeita kunne gjemme seg i ved som lå igjen uhogget utenfor vedsjåa. Nissene likte seg best når sjåa var full, da bragte de hell og lykke til gården.
Det var gjerne vane å hogge så mye at man skulle klare seg over alle juledager (20 i tallet), og man bar gjerne inn nok ved på julekvelden for å klare seg i det minste to dager uten å måtte hente inn mer. Man la også gjerne vedskier i kors på toppen av stabelen både ute, inne og i peisen.
Juleforberedelser i gammel tid – Julegaver
En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!
Julegaver i gammel tid var ikke det samme som julegaver nå. Nå i disse dager er ofte julegaver noe som koster penger, eller er noe man ikke direkte har bruk for men likevel ønsker seg. Luksus med andre ord.
I eldre tid var det gjerne mat, drikke og klær eller stoff og garn som var den beste (og eneste) julegave folk flest hadde tilgang til. Mens man likevel holdt på med storbakst, slakt og forberedelser for vinteren og jula passet man også på å lage kurver med innehold for å dele med de fattige. Det var skikk og bruk å dele med de trengende, det ble oppfordret til det fra prekestolen og var en uskreven skikk allerede lenge før kristendommen gjorde sitt inntog i Norge. Til Imbersundagen (siste søndag før jul) skulle fattigfolket ha fått gaver i form av flesk, kjøtt, brød, øl og lignende.
Det var vanlig å gi en kurv til husmenn når man hadde slike, og det var like vanlig om man hadde tjenere var det vanlig at de gjerne fikk en del av lønna si betalt i form av mat, drikke og bruksting (ofte stoffer eller ferdige klær, sko eller garn) på selve julekvelden. Det var en landsskikk at alle skulle ha minst et nytt plagg til jul, og man passet ofte på å lage et for å gi som gave til sine familiemedlemmer, enten det var strikkede sokker, votter, luer, skjerf, gensere, jakker eller sydde klær. De som ikke hadde noe nye klesplagg å ha på seg til julen måtte gå med et bukkehorn på ryggen, gjerne kalt å bære verahodne, de måtte sitte på stabben eller hønevaglen, eller de måtte ri på ei geit som “straff”. Dette var en enorm skam, og hele bygda så det som sin plikt å sørge for at alle de kunne hjelpe skulle i det minste få et par nye sokker om ikke annet for å slippe skammen.
For de som hadde nok penger eller annet å byttehandle med kunne man kjøpe tjenester fra både skredder og skomaker for å ordne opp i kles-påbudet. Disse dro fra gård til gård hele førjulstiden og jobbet gjerne natt og dag (og tjente gjerne deretter), og de gjorde dette fordi de følte de ikke hadde noe valg. Skulle de feile i å bidra til at alle fikk nytt klesskift til jul skulle det gå dårlig for dem kommende år, og dermed la de seg alle i selene for å lykkes. Et uferdig arbeide som ble liggende over juledagene ble fylt av ulykke het det.
Utvalget ble jo selvklart noe begrenset så lenge alt ble laget hjemme, og det var ingen større gavesermoni ved utdeling av gavene på julekvelden. Nye klær skiftet man bare helt enkelt til før man gikk til bords, og alle gaver i form av mat og drikke til husbondsfolket, barn og tjenere allerede var plassert ut så man kunne forsyne seg. Det var selvklart regler for rekkefølgen, her gikk det på alder og kjønn. Husbondens sto først i rekka, deretter husfrua, deretter kom eldste sønn i huset, nest-eldste sønn og så videre før turen kom til døtrene i samme rekkefølge, sist kom drenger og terner. Det var ofte slik at tjenerne fikk hver sin julekake, en bit julelefse, og en klatt ekte smør i tillegg til maten de fikk servert ved alle måltider. Alle i huset skulle spise godt i jula, også tjenestefolket, og det var skam å ikke kunne dele frikostig av kjøttmat, blodmat og fisk i juledagene også med tjenestefolket. Julekaker derimot var en helt annen kategori, og ble regnet som luksus også for husbondsfolket, derav var det skikk og bruk at tjenestefolket fikk litt av julebaksten som julegaver.
Ettersom juletre gjorde sitt inntog og utvalget i butikkene økte på slutten av 1880-tallet og fremover begynte den mer komersielle jula vi kjenner i dag å gjøre seg mer og mer gjeldende. Kjøpte gaver ble mer og mer vanlig, og etterhvert smøg en julenisse seg inn i tradisjonene som utdeler av selve gavene. Dermed ble det også vanlig å pakke disse inn og skrive navnelapp og giver på dem. I begynnelsen var nok inpakningen heller enkel, et enkelt klede, brunpapir eller gamle aviser ble brukt, helt enkelt med hyssing rundt, men som man jo vet i dag er julegavepapir en stor sak og man får kjøpt i alskens utseender og farger. Undertegnede er svært fan av “gjenvunnet” julepapir: Brunpapir som det er trykket enkelt julemotiv på, jeg synes selv disse er bedre å kjøpe enn de tynne (ubrukelige fordi de går i stykker for ingenting) glansede variantene. Jeg synes disse tåler mer! I mangel på noe annet kan jeg finne på å bruke vanlig brunpapir og bare tegne en nisse eller snømann på eller bruke noen juleklistremerker til nød. Jeg er også svært glad i å bruke hyssing i stedet for gavepapir nå.
Jeg har jo ved flere tilfeller beskrevet julenissens opprinnelse her i landet og tenker ikke begi meg inn på det her og nå, jeg velger å vise til blogginlegget om nisser og troll, og Nissen – Fakta og myter i stedet.
Dette med almisser og gaver til de trengende fra norrøn tid ble selvklart kirken med på dette og snudde dette med gaver til noe med kristent motiv. Ved å gi almisser viste man nestekjærlighet til samfunnes ulykkes-stilte, og julegaver i husholdningen ga man hverandre i kjærlighet for jesus skyld, siden han var guds gave til menneskeheten. Dermed ble det også naturlig å innlede gaveutdelingen med å lese juleevangeliet. Likevel var ikke dette med gaver i norrøn tid en uselvisk handling. På denne tiden ga man gaver til andre for å høste gjen-tjeneste hos disse andre senere. Ga man mat og drikke til besøkende kunne man regne med å få god bevertning når man selv besøkte andre nabogårder, og man skaffet seg et godt rykte som rik dersom man hele tiden delte rikelig av det man hadde til de besøkende. Ofte kunne dette være et rent spill for galleriet, og at man ga mer enn man egentlig burde, og deretter kanskje kokte suppe på spiker en større del av senvinteren nettopp for å virke rikere enn man var. Dette igjen speilet seg jo til hvilke friere ens døtre kunne få, og hvem som ble ansett bra for sønnene i huset.
Til syvende og sist er det opp til hver og enkelt hvordan man praktiserer gaver i disse dager. De fleste føler en tvingende nødvendighet å gi en gave tilbake når man får en gave, man føler man skylder en gjen-gave, og dette er gjerne rotet tilbake til vårt samfunn slik det var i før-kristen tid der tjenester og gjen-tjenester var vel innrotet i ryggmargen på alle. Alle tok seg av hverandre og passet på de som hadde det vanskeligere enn en selv rett og slett fordi ingen visste om man kunne havne i samme situasjon selv ved et senere tidspunkt. Dette med å passe på hverandre gikk i arv, en husbonde som trakk seg tilbake og overlot gård og drift til eldste sønn i huset kunne regne med å bli boende på gården, å bo på kår, og få mat og klær servert resten av sitt liv. Og dette med gaver rundt juleblotet og senere den kristne julen var inget unntak fra denne skikken. Så lenge det var skikk å gi bruksgaver, mat og drikke innen familien fikk man gjerne bruksgaver tilbake, og delte man rikelig med alle som kom på besøk kunne man regne med å få rikelig traktering selv fordi andre ikke ville stå tilbake for hverandre. Alt var nærmest som en konkurranse på en måte.
Jeg er takknemlig i dag for disse gavetradisjonene, selv om jeg selv ikke forventer noen gaver tilbake kun fordi jeg gir noen. Jeg selv finner en glede i å gi noe til noen andre, å overraske noen med en liten oppmerksomhet til jul. Vi skaper alle våre egne tradisjoner!
Juleforberedelser i gammel tid
En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!
Å forberede til jul og vinter var en svært omstendig og lang prosess i gamle dager, alt ble laget for hånd enten vi snakker om lefser, flatbrød, kaker, kjøttmat, blodmat, øl eller lys, også gaver og julepynt ble jo da laget for hånd. Alt ble laget av gårdens resurser, og man laget det man hadde kunnskap og resurser til å lage. Unntak kunne være å betale for eksempel flatbrødkjerringer eller lefsekjerringer som gikk fra gård til gård og byttehandlet sin ferdighet mot annen julemat. Hele forberedelsen til jul var en enorm arbeidsprosess der alle på gården, fra barnsben og opp til gammel alder, måtte bidra med sin del for å rekke å bli ferdig med alt i tide. Selv i byene var tilgangen på ferdigvarer vesentlig mindre enn i vår moderne tid, og man fikk ofte kjøpe hjem råvarer for så å foredle dette selv hjemme.
En av de viktigste prosessene for mat til vinter begynte tidlig på høsten med å høste avling, korn og høy for å berge dyrene gjennom vinteren, og så fort dette var unnagjort begynte slaktet ved mikkelsmess i slutten på september. Så seint som Helgemess i begynnelsen av november kunne slakta fortsatt foregå. Det var bløgging og modning av skrotten før man saltet kjøttet i tønner og satte på stabburet. Noen få slaktedyr ble spart helt til begynnelsen av desember, dette var gjerne de dyrene som skulle stå for det ferske kjøttet til jul. Det aller siste dyret som ble slakta var julegalten, han skulle proppes så mye med mat som råd var frem til jul for å bli så rund og feit man kunne få han. Dette slaktet ventet de med så lenge som råd var og slaktet galten akkurat i tide for å klare å få juleflesket ferdig til julehelga.
Det ble sagt at julegrisen skulle slaktes ved voksende måne for å gi drøyere og feitere flesk, og på flo sjø for å blø best for rent kjøtt og busta løsnet lettere. Man måtte også passe på å være ferdig før sjøen snudde igjen og dagen grydde, så slaktet ble gjerne gjort i de seneste nattetimer rett før morgengry før noen annen hadde stått opp (annet enn slakte-gruppen så klart) og en skulle være ferdig med å flå skrotten før lyset rant. Dette ble kalt Porkotta eller Svinotta. De som ble utvalgt til Griselaugen (skåldevannet for busta) måtte altså gjerne være oppe så tidlig som i firetiden. Det var også viktig å velge rett kjerring til å røre i blodet så det ikke levret seg. Hun skulle ikke være lettskremt eller nervøs, om hun var det het det seg at blodet ble utskjemt.
Under partering og stykkingen av julekrisen risset de inn kors både her og der i kjøtt og hud, men viktigst var hjertet og leveren. Om det ble glemt het det at det kommende året ville bli et uår. Fettet som ble smeltet leste man varsler av når det var størknet, om det ble store søkk og sprekker i det størknede fettet ble det sagt at en i husholdningen kom til å dø. Det ble sagt at en stor grisemilt betydde et snøår. Om man hadde en omreisende slakter til å slakte grisen ble han betalt i slaktedram, penger og en fleskebit.
Ved kysten var julefisken vel så viktig, og dette var mannfolksjobb å skaffe. Man ville gjerne ha fersk fisk på julebordet, torsk, kveite eller sei, og dette var en viktig tradisjon før jul for en fisker. Fikk man ikke tak i noe fersk fisk tydde man ofte til lutefisken, men som regel ble det samarbeidet bra mellom fiskerne, og man delte gjerne en bit fersk fisk med de som hadde uhell på havet og ikke fikk hjem noe.
En eller to uker før jul startet brygginga av juleølet. Nok en gang skulle man starte brygginga ved voksende måne og flo sjø, for drøyere og bedre øl. Det var derimot viktig at brygginga var ferdig før solsnudagen, ellers ville ølet kaste seg og bli surt, eller til og med nekte å renne ut av karet. Det kunne finnes bryggmester som gikk fra gård til gård og leide ut sine tjenester til å brygge godt øl, dette var en kunst på lik linje med å bake perfekte flatbrød og lefser og gikk gjerne i arv fra far til sønn. De fleste gårder måtte klare seg sjøl som best de kunne fordi det ikke fantes bryggmester i nærheten eller de mente de ikke hadde råd til tjenestene. Det ble tydd til alle mulige magiske tiltak for å sikre det beste ølet: Bryggeren enten det var husbonden, husfrua eller gårdsfolket, skulle jobbe mest mulig i stillhet og mest mulig usett, våke over det om nettene, og beskytte det mot de underjordiske med å slå stål over tønna og korse den. De første dråpene som ble tappa av tønna kunne hives ut av døra, eller ble skvettet på veggene mens man kvad “Ja, no i Jesu navn tenkjer eg de hev fenge smaka alle, so no fær me til oss sjølve”. Andre steder kunne de stikke den brente delen av ei vedski lynsnart ned i tønna når de åpna den og si “I guds navn”.
Når brygginga gikk mot slutten og gjæret skulle haes i skulle det gjerne skje under skrik og skrål for å gjøre ølet sterkt. Dess mer larm og skriking, dess sterkere skulle ølet bli. Flere steder samlet man seg alle mann fra mange gårder og gjorde dette fra gård til gård for å øke effekten. Ved oppskoka skulle man smake og bedømme kvaliteten på ølet, og alle i huset skulle ta en smak og bedømme den. Det var en skikk som ikke skulle brytes at man gjerne også skulle komme til naboene og smake også deres øl for så å fortelle hva man syntes om ølet. Dersom man ikke rakk å besøke alle naboer på kvelden før julaften eller morgenen julaften for oppskok tok man gjerne turen innom også ellers i jula for å skryte av naboens øl for godt hell og godt år. ‘
Julebrennevinet var nesten like viktig for gården som juleølet, og det ble sagt det måtte finnes julebrennevin i hver eneste stue. Man holdt gjerne på med hjemmebrenning frem til det ble forbudt med hjemmebrenning i 1840-årene, man brant gjerne alt fra 20 til 40 potter brennevin. En storbonde brukte gjerne gi kanskje så mye som fem potter brennevin til husmenn som ikke hadde råd til å brenne selv. Også her var skikken å prøvesmake både hjemme og hos naboen holdt ved live svært lenge. De bønder som var særlig flinke til å brenne godt brennevin kunne handle med det, og kunne gjerne byttehandle både livdyr og julemat med brennevinet de laget.
Julebakinga var fremst kvinnenes del av juleforberedelsene, i likhet med mye av foredlinga av kjøttmaten. All julebakst skulle være ferdig og klar til å settes på bordet på julekvelden. Det første som ble bakt var gjerne flatbrødet som ble bakt på takke på høsten og lagt i store stabler på stabburet. Det fineste julebaket var gjerne klininga, av siktet rug og smurt med eggerøre. Denne ble bare brukt til jul og gjestebud og ble regnet som festmat. Likevel var det gjerne en stor bakerunde bare noen få dager før jul i det som ble kalt kakelinna, og dette ble gjort så sent i desember som råd var for at brød og lefser skulle holde seg ferske så langt det gikk i juledagene. Det var stor skam om julekakene tok slutt alt for tidlig, jula ble regnet å vare i 20 dager og da måtte kakene rekke til for 20 dager også. Man tydde gjerne til bastua eller eldhus for baking frem til man fikk elektriske komfyrer, eller til nød peisen inne om man ikke hadde eldhus eller bastu.
Kun det fineste melet ble brukt til julekakene, og det ble gjerne bakt en spesiell julekake til alle i husholdninga. De to største skulle husbond og husfrua ha, deretter ble det bakt mindre og mindre kaker til alle etter rang og stilling, kjønn og alder. Hadde man også tjenestefolk skulle de få julekaker, og drengenes kaker var gjerne bittelitt større enn tjenestepikene. Man begynte bakinga grytidlig på dagen fordi man skulle rekke unna både kaker og lefser på samme dag. Mange steder der man bakte selv og ikke hadde folk til å bake for seg ble det delt opp for å rekke over alt: Mannfolka tok seg av vanlige brød mens kvinnfolkene tok seg av lefser og kaker.
I byene hadde du proffe bakere så tidlig som på 1300 tallet, hvis jobb var å bake for de rike. Disse fikk det travelt i juletiden, også middelklassen forsøkte å få råd til å bestille litt spesielle småkaker som for eksempel goro. Mye av disse gamle oppskriftene er bevart i enkelte kokebøker, for eksempel “lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen” skrevet av prestekone Hanna Winsnes og utgitt i 1845. Flere har bakt sine såkalte syv slag basert på hennes forslag i denne boka.
Også lysstøping var en viktig del av forberedelser til jul, men også før jul var lysene viktig for å lyse opp den stadig mørkere vinteren. Man sparte på saue og grisetagl etter slaktet nettopp til bruk for lysstøpinga. Normalt ble rommet lyst opp av grua i hverdagen og lys var en luksusvare man ikke unnet seg å bruke alt for meget av. Da oljelampene gjorde sitt inntog i Norge tok det fortsatt lang tid før dette ble hverdagskost. Oljen var dyr og de fleste hadde trange kår, derfor ble det ikke brukt mye olje unødig. Den vanligste metoden for å støpe lys var å bruke et bord med fire løse ben full av hull. I disse hullene førte man ned former av metall, man trakk veke ned gjennom det lille hullet i spissen og knyttet veken rundt en trepinne på tvers over forma. Smeltet talg ble helt ned i disse formene, man ventet til det stivnet og løftet opp ferdig lys med hjelp av pinnen og veken.
For de som ikke hadde mulighet til å skaffe seg et slikt støpebord var det enda eldre teknikker som ble brukt, noe jeg tror vi alle har testet på skolen: Dyppingen. Man festet veken til en trepinne og dyppet de ned i karet med talk, lot det stivne før man gjentok prosessen mange nok ganger til å få et fint og tykt lys. Man kunne ikke gå i dørene mens man dyppet lysene, ble de utsatt for trekk kunne de ble skjeve og skakke så her voktet man dørene vel. Det ble også ofte arbeidet i dyp taushet fordi man trodde lysene ville renne vekk og sprake når de brant om man talte under dyppinga. Vannet som ble brukt her ga man til sauene for at de ikke skulle røyte ulla på våren.
Som dere skjønner var det et enormt arbeide bak julefeiringa i gammel tid. Stort sett hele året gikk med til å forberede såing, høyonna, skuronna, slaktet og preservering av maten man fikk ut av det. All denne jobben var en nødvendighet for å spise gjennom den lange vinteren, men det ble altså lagt ned ekstra jobb på å forberede selve jula også. Dermed kan man kanskje forstå at de på denne tiden riktig fråtset og overhode ikke tenkte på vekta eller om det var sunt det man spiste disse få dagene. På denne tiden var vintersult fortsatt en realitet, og man tok alle muligheter man kunne på å “feite seg opp litt” for å ha noe å tære på senere på vinteren når maten enten begynte å ta slutt eller begynte å bli skjemt.
Opprinnelsen til jul i Norge
En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!
I førkristen tid hadde nordgermanerne en festperiode ved navn Jol i midtvintermånedene Desember – Januar. Vi finner også navn som Forma Géola – Første julemåned, æftera Géola – Den senere julemåned. Omkring år 700 e.kr skriver den lærde Beda at det samme tidsrommet ofte betegnes som Giuli. Disse månedsnavnene er beslektet med det islandske Ylir – Julemåneden.
Dette er opptakten til vår moderne jul. Vi finner ikke mange norrøne tekster om julefeiringer, ikke før i år 900 e.kr der skalden Torbjørn Hornklove beskriver noe av inneholdet i en hedensk julefest i Haraldskvadet. I strofe seks skriver han “Ute på havet vil han (kongen) drikke jul … og ta opp Freys lek”. Uttrykket “drikke jul” er nå kjent som synonym til å feire jul, men hva som er Freys lek er uvisst. Å drikke jul i norrøn tid var mer en seremoniellt drikkeoffer til gudene.
Snorre skildrer noe senere en julefeiring på Hadeland hos Halvdan Svarte rundt år 800ognoe e.kr. Her beskrives det som en stor samling av mennesker med store mengder mat og drikke på bordene. Likevel får vi ikke spesielt mye detaljer om selve feiringen før Snorre begynner å omtale de første kristningskongenes konfrontasjon med den hedenske julefeiringen. Håkon den Gode har for eksempel innført lov om at julen skulle ta til på samme tid som de kristne feirer høytiden, og hver mann skal holde øl av ett mål malt eller bli bøtlagt, og helg skulle holdes så lenge ølet rakk. Den hedenske skikken var at jula startet “hoggenatta” og varte tre dager.
Det blir sagt at trønderne hadde samskuddslag (det vi skulle kalt spleisefest i dag): Bøndene tok med seg til hovet alt de behøvde av mat og drikke; øl, slakt av småfe og hester. Det ble beskrevet en skikk å bære en drikk rundt ilden, og den som holdt gildet og var høvding skulle velsigne drikken og blodmaten. Deretter drakk de Odins skål for seier og makt til kongen, deretter Njord og Frøys skål for godt år og fred. Noen valgte Brages skål i tillegg, og gjerne også en skål for de døde og hauglagte, såkalte minnet.
Olav den Hellige tok det ikke pent når han oppdaget bøndene holdt ham for narr og holdt fast ved sine tre vinterblot: Vinternatta, midtvinter og senvintersblot. Han straffet alle hardt med å ta fra dem all mat og drikke laget til for blotene, husbunaden og klærne. Det er i denne fortellingen hos Snorre vi også får høre at jula ble feiret med gjestebud, sammenskuddsøl, kappdrikk, kappskyting og mannjevninger.
Idet gulatingsloven ble festet, ble det forbudt å blote. “Me skal ikkje blota til heiden gud eller til haugar eller horger”. Det ble skrevet at det lovpålagte ølet skulle brygges og signes julenatta av husbonde og husfrue med ordene “til takk frå Krist og sankta Maria, til godt år og fred”
Håkon Håkonsson fastsatte i år 1220 en rad med lover og regler om oppførsel, kardemommelov om dere vil, som skulle sikre julefreden. “Julehelga skal skånast for krenkning i fire dagar og fire netter” står det “men den femte, sjette og sjuende dagen kan det takas heim fõr, og møkk kan mokast under nauta fram til middag”. Man fikk ikke ta seg kone i fastedagene frem mot jul, heller ikke saksøke eller stevnes til ting de samme dagene.
Tingfred og kirkefred ble fulgt opp og håndhevet av de dansk-norske kongene etter reformasjonen. Da het det “Imellem juul og Nyttaar maatte ikke Tre fældes av roten. Hverken kværn, rokkehjul eller noget andet maatte i denne tid dreies rundt om sin axe” (Fra Masfjorden 1918). Selv ikke jakt var tillatt, også dyrene skulle ha fred denne tiden, dermed ble også båter satt på naust.
Det var påkrevd å kristne nyfødte barn før julehelgen, og de som hadde udøpte barn i hus når julaften kom skulle bøte med seks merker til Biskopen. Tanken var å beskytte barna mot de døde i den farlige juletiden da julen tillot også de døde å reise seg fra graven og feire jul.
Skuddår
Omtrent hvert fjerde år er det såkalt skuddår, der Februar har en dag ekstra og er hele 29 dager lang.
Og du kanskje spør hvorfor jeg tar opp akkurat dette på en måned med månedstema kjærlighet, forhold og lignende? Nå skal du høre…
Tradisjonellt sett er den 29 februar den dagen kvinner kan fri til mennene! 🙂 Litt spøkefullt kan det også bli gitt en bot til mennene som da svarte nei. Anledningen til dette er at dagen ble anlagt som “kvinner kan fri til en mann” allerede i år 1288 i Skotland da dronning Margareth av Skotland (på den tiden 5 år gammel og bosatt i Norge) angivelig skrev loven, og da inførtes også boten. Da var den høyst reell og medførte en kostnad for en mann i form av et par lærhansker, en rose, ett pund og et kyss. I dag blir denne ikke håndhevet så klart, annet enn kanskje symbolske spøke-bøter fra kvinnene i form av kanskje en eske sjokolade for å bøte på det knuste hjertet.
Det er ingen dokumentasjon som støtter at dette startet så tidlig som 1288 eller enda tidligere. Noen steder hevdes det at det var Saint Patrick (ukjent når han levde, år 5-600 et sted) eller Brigid of Kildare som inførte skikken (Brigid levde 451-525). Det finnes ingen litteraturhenvisning, kildehenvisning eller annet som skulle støtte at en av disse to startet traidsjonen, så det er nok bare legender og myter.
I middelalderen var skuddårsdagen den 24 februar, mens i vår moderne kalender er dagen den 29 februar. Noen steder var det mulig for kvinnen å fri hele det året det var skuddår, men andre plasser ble det begrenset kun til selve skuddårsdagen, og det er denne skikken som har fulgt med oss til moderne tid.
I Finland skulle en mann kjøpe stoff til et skjørt eller en kjole til den kvinnen han avslo frieriet fra som bot. I Hellas derimot anser de ekteskap som inngås pga skuddårsfrieri eller under et år som er skuddår som uheldige og par unngår en bryllupsdato dette året som følge.
Kuriosa om Love Actually
Mange, deriblant meg, ser gjerne Love Actually rett før jul eller i løpet av juledagene. Jeg ramlet over litt morsomme fakta bak filmen her jeg tenkte dere ville vite om!
- Rowan Atkinson som pakker inn gave til rollefiguren spilt av Alan Rickman pakket inn så omstendig helt og fullt med vilje! Det kommer kanskje ikke så godt frem i filmen men slik var det.
- Man ser også Rowan på flyplassen der han oppholder ene personalet så lille Sam kunne smette inn og si adjø til jenta han er forelsket i. Det har kommet frem i ettertid at Rowan skulle være en slags engel i filmen som prøver å ordne ting så det blir rett. I Alans tilfelle går det ikke så bra, men han lykkes med Sam i det minste! 😀
- Scenen der Emma Thompson oppdager at smykkeesken hun hadde sett tidligere og trodde var til henne egentlig ble gitt til en annen ble så hjerteskjærende fordi hun utnyttet en egen kjærlighetssorg i innspillingen. Hun hadde nettopp opplevd at hennes eget flerårige forhold ble brutt opp av akkurat utroskap og utnyttet dette til fulle for å få en ekte følelse bak scenen.
- I scenen der Mark (Andrew Lincoln) viser plakater for Juliet (Kiera Knightley), har han skrevet plakatene selv for å få de ekte.
- Scenen der Juliet oppdager at Mark egentlig er hemmelig forelsket i henne har hun på seg en enorm sixpence. Det var ikke tenkt hun skulle ha på seg noe hodeplagg, men Kiera var 17 da filmen ble spilt inn og hadde blitt rammet av en kjent tenåringskrise: Diger kvise i panna. Panikken var total og nødløsning måtte ordnes: Sixpence.
- Kris Marshall spilte Colin som stikker til USA for å endelig lykkes med jentene. Selve scenen der tre jenter kler av han fikk han ikke betalt for, og det hadde han ingen problemer med har han uttalt. I et intervju gikk han så langt å påstå at han hadde det så gøy under denne innspillinga så han gjerne hadde gjort det 21 ganger uten lønn og ikke ha noe problem med det!
- Claudia Sciffer hadde en kort scene i filmen, og fikk temmelig stor sum betalt: 200 000 dollar fikk hun betalt for scenene, noe som skulle motsvare rundt 35 000 kroner per sekund hun er med.
- En kjærlighetshistorie ble helt klippet bort: Rektoren på skolen der sønnen til Emma Thompsons rollefigur går, har et lesbisk forhold og er hodestups forelsket i kjæresten, men hele historien ble klippet vekk fordi den ikke har noe lykkelig utfall fordi Geraldine (kjæresten) er døende i kreft, og regissøren ville beholde julefølelsen gjennom hele filmen. Om du er nysgjerrig kan du se noen av klippene her, men bevæpne deg med papirlommetørklær først!
- Dansesenen til Hugh Grant i filmen var noe han grudde seg så mye til at han nektet å øve noe som helst på den. Den aller siste dagen med innspilling kunne han ikke vri seg unna og bare hoppet uti det. Og gjennomførte med stil!
- Han saboterte også regissørens tanke at dansingen skulle gjennomføres til en Jackson 5 sang, fordi den ble spilt inn til sangen Jump av Pointed Sisters og Hugh faktisk mimet med til sangen et par ganger noe som gjorde det umulig å klippe om til en annen sang. Dermed ble det Jump likevel.
- Billy Bob Thornton spiller den amerikanske presidenten, og ved siden av å være en dyktig skuespiller har han noen handikap med seg, blandt annet OCD og ha fobi mot visse gjenstander (antikke møbler kan nevnes som eksempel, og bilde av Benjamin Disraeli kjent som en britisk politiker på 1800-tallet, eller mer korrekt: Han har fobi mot skjegget og barten hans!). Og på settet var det så klart et bilde av akkurat den politikern for å gjøre Downing Street mer korrekt. Det gikk bra, han stilte seg bare med ryggen mot det bildet.
- Tomas Brodie Sangster som spiller Sam kunne ikke spille trommer og måtte lære dette for filmen. Heldigvis var pappa trommeslager og kunne lære sønnen det han behøvde å kunne.
- Bill Nighy som spiller den aldrende rockeren Billy Mack trodde han bare hjalp regissøren å høre scriptet lest opp og ante ikke at han faktisk hadde en ordentlig opptaksprøve for å få en rolle! Det var derfor en liten overraskelse når han ble tilbudt rollen, men heldigvis for han og oss takket han ja.
- Scenene fra flyplassen med alle mennesker som møtes igjen etter reiser er ekte saker. Filmteamet dro til flyplassen og filmet der.
- Opprinnelig var det tenkt med 14 ulike historielinjer, men regissøren kuttet det litt ned for at det ikke skulle bli alt for forvirrende.
- Vannet som Jamie (Colin Firth) og Aurelia (Lucia Moniz) stuper uti er faktisk bare 40 cm dypt! Skuespillerne måtte altså åle seg rundt på mage og knær på bunnen for å få det til å se ut som de svømmer.
- Og nei, alle scenene med Hugh Grant ble ikke filmet utenfor det ekte Downing Street. Det ble tillatt besøk, men det var forbud mot å ta bilder og notater, så de måtte gjenskape kun fra hukommelse!
- Emma Thompson filmet også sine scener med såkalt “Fat suite” fordi hun skulle være litt mer lubben i filmen enn det hun er i virkeligheten.
21 Desember – Nisser og troll og julenisser
Nisser og troll er noe som har fulgt norske folket siden mange hundre år bakover i tiden. Den norrøne gårdsvorden ble sakte men sikkert til gårdsnissen, en liten mann man skulle være snill med. Behandlet du nissen din vel kunne han se til all verdens gode saker skjedde: Kua eller kuene dine melka overmåte, ulla til sauen ble tykk og flott, hestene feite og blanke av nesten ingen mat, høyet mugna ikke, kornet holdt seg fint, melk og ost ble av prima kvalitet, ølet ble den beste i bygda, rikedommer bare mystisk dukket opp, og hele gården ble beskytta av hans velvilje. Behandlet du han ikke bra kunne derimot all verdens ulykker skje, og du kunne glemme å ha den beste gården i bygda.
En del av disse tradisjonene har vi med oss i dagens moderne feiring, å stille ut skål med rømmegrøt eller risgrøt med smørøye, sukker og kanel til nissen. Klesdrakta til den tradisjonelle gårdsnissen var gjerne slik folk flest var kledd way back then, med grå nikkers, grå ulljakke eller vest, grå eller hvite ullstrømper, men ei rød ull-lue på hodet.
Det ble sagt om nissen at han kunne være lunefull, og virkelig kunne hevne seg ved å gjøre de mest horrible saker. Et sagn sier at tjenestejenta skulle erte nissen litt og gjemte smørøyet på bunn av grautfatet, hvorpå nissen hevnet seg med å slå ihjel den beste melkekua. Når han så kom ned til smørøyet angret han seg og stjal den beste melkekua på nabogården i stedet. Med andre ord skulle man virkelig ikke terge nissen, det lønnet seg å holde seg inne med han!
I eldre tid var gardsvorden eller gårdsvokteren en del av den store haug mytiske vesen som ofte kaltes Underjordiske. Huldra, nøkken, nissen/gårdsvorden og andre er en del av denne store mengde mytiske vesen. Også døde mennesker kunne slutte seg til haugen, og det lønnet seg å holde seg inne med de. Det er fra dette det kommer at man ikke skal snakke stygt om de døde. Nå i moderne tid holder vi enda fast på dette, selv om vi kanskje unnskylder det med at de som er døde kan ikke forsvare seg mot baksnakk og onde tunger, så da kan man snakke det fine om dem og la det andre være, men skikken i seg selv stammer helt tilbake fra norrøn tid. Også jula ble det satt til side også til disse, blandt annet var det lenge skikk å ikke rydde vekk julematen etter julaften, uten man lot det stå fremme på bordet over natta så de underjordiske og døde kunne forsyne seg og spise julemat. Det er faktisk dra vikingtid det henger igjen dette med å sette ut mat til noen man vil holde seg inne med, det var vanlig skikk ved alle større blot å sette frem mat og drikke ved hauger til de som var hauglagte, eller et sted på gården til sine egne døde forfedre.
På sett og vis kan man si at den norske nissen i vårt moderne samfunn har blitt til ved at mange ulike skikker og mytiske skikkelser er smeltet sammen til en i dag. Unntaket fra å bli smeltet inn i nissen selv er nok draugen, huldra og nøkken, de fleste andre skikkelser har forsvunnet fra vår hverdags-prat. Her hos oss er nissen og julenissen to ulike skikkelser, hvorav den sistnevnte er inspirert av St Nicholaus, en biskop fra Myra som levde rundt år 300. Han hadde som skikk å dele ut gaver i landsbyen der han bodde for å feire jesu fødsel, og ga gjerne gaver til barna. Biskopens drakt er ofte en rød drakt, derav at nisser ofte ble fremstilt med røde kapper. Det er dog Coca Cola som har gjort den rødkledde nissen populær overalt, men de var ikke først ute med å fremstille julenissen i røde klær.
I Harpers Weekly i 1881 finner du dette bildet fra Thomas Nast, der nissen er avbildet i rød drakt, men han begynte allerede i 1863 å spre den mer moderne fremstillingen av en lubben nisse med mye hvitt skjegg. Det var bare tilfeldigvis slik at Coca Cola var de som ble kjent for dette, og mange tror dermed at det var Coca Cola som oppfant den moderne nissen. Selv Coca Cola company informerer at de har ikke funnet opp denne varianten selv.
Nissen er kommet for å bli. Det er ingen tvil om at når nissen har fulgt oss gjennom over 1000 år under ulike navn kommer han nok til å følge oss en bra bit til inn i fremtiden.
Heldigvis! 🙂
Har du vært snill i år? 😉
Adventskransens historie
Jeg tenkte det var på sin plass å snakke litt om hvorfor vi har en adventskrans med fire lys. Dette er hva jeg har funnet så langt.
Den aller første adventskransen kom fra tyskland, som så mange andre av våre juletradisjoner. Det var en teolog ved navn Johann Hinrich Winchern som kom på ideen å korte ned ventetiden ved hjelp av lys på anstalten Rauhes Haus (anstalt for fattige gutter) i 1833. Han plasserte fire store hvite og 20 mindre røde lys langs kanten av et vognhjul som ble hengt opp som en krans. For hver dag i adventstiden tente han et av lysene, de hvite for advents-søndagene og de røde for dagene mellom. Hvert år ble det altså ulikt antall røde lys da første søndag i advent gjerne kan havne på en novemberdag. Han lærte dermed også de yngste guttene å telle med denne metoden.
Dermed var det duket for historisk utvikling slik det alltid er, det forenkles og forandres, og er per i dag en krans med 4 lys, ett for hver søndag i advent.
I 1930 ble denne skikken omtalt i norske aviser som en “vakker tysk skikk” og i 1931 sto en sak om dette på trykk i Bergens tidende. Det var en innsender under navnet “piken med svovelstikkene” som fortalte om hvordan dette var barndomsminner for innsender men at denne ikke har sett det i så mange norske hjem enda. Fra det vi vet er nok dette de første gangene adventskransen omtales i Norsk tekst.
De første kransene skulle alltid lages av granbar med røde silkebånd, og de henges under lampa, eller stå på bordet, og skulle ha røde eller hvite lys. De første variantene hadde fem lys, der det femte skulle tennes julaften. Videre finner vi et trykk i Aftenposten fra 1937 med beskrivelse av kransen, der har kransen fire røde lys, det beskrives her mer detaljert at man tenner ett lys første, to lys den andre søndag og så videre, og dette tyder på at kransen enda ikke er spesielt kjent i Norge. Det beskrives også at man kan lage kransen av barlind, einer eller gran. Denne var signert av D.S.M. I kjøkkenalmanakken fra Schønberg-Erkens i 1939, eksakt samme ordlyd og beskrivelse men denne gangen signert med fullt navn: overrettssakfører Dagny Stousland Møller. Kanskje dette er vår pike med svovelstikker?
i 1949 og 1950 dukker adventskransen opp med beskrivelse i norske bøker. Rundt 1950 dukker beskrivelse opp av adventsstaker på rad, og de første annonser for salg av adventsstaker dukker opp i norske aviser. Samtidig dukker også Englespill med fire lys opp, og ble ofte brukt som krans fremover. Farger som går igjen er røde eller hvite lys. Det er først på 1960-tallet det nevnes lilla lys da den kirkelige liturgiske fargen er nettopp lilla for adventstid. Samtidig finnes det omtaler i aviser som for eksempel Hamar Arbeiderblad som indikerer at det enda ikke er vanlig i alle norske hjem med en adventskrans. Annonser med pakker inneholdende røde, hvite eller lilla såkalte adventslys blir mer og mer vanlig.
Jeg takker Villa Bergfall for den utfyllende historiske oversikten om adventskransen, og tenner mitt andre lys litt senere i dag 😀
Drømmejobben?
Jeg liker å julepynte.. men jeg vet faktisk ikke om dette hadde vært jobben for meg faktisk! Det kanskje er for noen andre? 🙂
Jobben er Profesjonell Julepynter! Tom Harrington i England jobber i alle fall med dette, og tjener etter sigende 4000 britiske pund per hjem han pynter. Noe for dere?