Juleforberedelser i gammel tid – Julegaver

En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!

 

Julegaver i gammel tid var ikke det samme som julegaver nå. Nå i disse dager er ofte julegaver noe som koster penger, eller er noe man ikke direkte har bruk for men likevel ønsker seg. Luksus med andre ord.

I eldre tid var det gjerne mat, drikke og klær eller stoff og garn som var den beste (og eneste) julegave folk flest hadde tilgang til. Mens man likevel holdt på med storbakst, slakt og forberedelser for vinteren og jula passet man også på å lage kurver med innehold for å dele med de fattige. Det var skikk og bruk å dele med de trengende, det ble oppfordret til det fra prekestolen og var en uskreven skikk allerede lenge før kristendommen gjorde sitt inntog i Norge. Til Imbersundagen (siste søndag før jul) skulle fattigfolket ha fått gaver i form av flesk, kjøtt, brød, øl og lignende.

Det var vanlig å gi en kurv til husmenn når man hadde slike, og det var like vanlig om man hadde tjenere var det vanlig at de gjerne fikk en del av lønna si betalt i form av mat, drikke og bruksting (ofte stoffer eller ferdige klær, sko eller garn) på selve julekvelden. Det var en landsskikk at alle skulle ha minst et nytt plagg til jul, og man passet ofte på å lage et for å gi som gave til sine familiemedlemmer, enten det var strikkede sokker, votter, luer, skjerf, gensere, jakker eller sydde klær. De som ikke hadde noe nye klesplagg å ha på seg til julen måtte gå med et bukkehorn på ryggen, gjerne kalt å bære verahodne, de måtte sitte på stabben eller hønevaglen, eller de måtte ri på ei geit som “straff”. Dette var en enorm skam, og hele bygda så det som sin plikt å sørge for at alle de kunne hjelpe skulle i det minste få et par nye sokker om ikke annet for å slippe skammen.

For de som hadde nok penger eller annet å byttehandle med kunne man kjøpe tjenester fra både skredder og skomaker for å ordne opp i kles-påbudet. Disse dro fra gård til gård hele førjulstiden og jobbet gjerne natt og dag (og tjente gjerne deretter), og de gjorde dette fordi de følte de ikke hadde noe valg. Skulle de feile i å bidra til at alle fikk nytt klesskift til jul skulle det gå dårlig for dem kommende år, og dermed la de seg alle i selene for å lykkes. Et uferdig arbeide som ble liggende over juledagene ble fylt av ulykke het det.

Utvalget ble jo selvklart noe begrenset så lenge alt ble laget hjemme, og det var ingen større gavesermoni ved utdeling av gavene på julekvelden. Nye klær skiftet man bare helt enkelt til før man gikk til bords, og alle gaver i form av mat og drikke til husbondsfolket, barn og tjenere allerede var plassert ut så man kunne forsyne seg. Det var selvklart regler for rekkefølgen, her gikk det på alder og kjønn. Husbondens sto først i rekka, deretter husfrua, deretter kom eldste sønn i huset, nest-eldste sønn og så videre før turen kom til døtrene i samme rekkefølge, sist kom drenger og terner. Det var ofte slik at tjenerne fikk hver sin julekake, en bit julelefse, og en klatt ekte smør i tillegg til maten de fikk servert ved alle måltider. Alle i huset skulle spise godt i jula, også tjenestefolket, og det var skam å ikke kunne dele frikostig av kjøttmat, blodmat og fisk i juledagene også med tjenestefolket. Julekaker derimot var en helt annen kategori, og ble regnet som luksus også for husbondsfolket, derav var det skikk og bruk at tjenestefolket fikk litt av julebaksten som julegaver.

Ettersom juletre gjorde sitt inntog og utvalget i butikkene økte på slutten av 1880-tallet og fremover begynte den mer komersielle jula vi kjenner i dag å gjøre seg mer og mer gjeldende. Kjøpte gaver ble mer og mer vanlig, og etterhvert smøg en julenisse seg inn i tradisjonene som utdeler av selve gavene. Dermed ble det også vanlig å pakke disse inn og skrive navnelapp og giver på dem. I begynnelsen var nok inpakningen heller enkel, et enkelt klede, brunpapir eller gamle aviser ble brukt, helt enkelt med hyssing rundt, men som man jo vet i dag er julegavepapir en stor sak og man får kjøpt i alskens utseender og farger. Undertegnede er svært fan av “gjenvunnet” julepapir: Brunpapir som det er trykket enkelt julemotiv på, jeg synes selv disse er bedre å kjøpe enn de tynne (ubrukelige fordi de går i stykker for ingenting) glansede variantene. Jeg synes disse tåler mer! I mangel på noe annet kan jeg finne på å bruke vanlig brunpapir og bare tegne en nisse eller snømann på eller bruke noen juleklistremerker til nød. Jeg er også svært glad i å bruke hyssing i stedet for gavepapir nå.

Jeg har jo ved flere tilfeller beskrevet julenissens opprinnelse her i landet og tenker ikke begi meg inn på det her og nå, jeg velger å vise til blogginlegget om nisser og troll, og Nissen – Fakta og myter i stedet.

Dette med almisser og gaver til de trengende fra norrøn tid ble selvklart kirken med på dette og snudde dette med gaver til noe med kristent motiv. Ved å gi almisser viste man nestekjærlighet til samfunnes ulykkes-stilte, og julegaver i husholdningen ga man hverandre i kjærlighet for jesus skyld, siden han var guds gave til menneskeheten. Dermed ble det også naturlig å innlede gaveutdelingen med å lese juleevangeliet. Likevel var ikke dette med gaver i norrøn tid en uselvisk handling. På denne tiden ga man gaver til andre for å høste gjen-tjeneste hos disse andre senere. Ga man mat og drikke til besøkende kunne man regne med å få god bevertning når man selv besøkte andre nabogårder, og man skaffet seg et godt rykte som rik dersom man hele tiden delte rikelig av det man hadde til de besøkende. Ofte kunne dette være et rent spill for galleriet, og at man ga mer enn man egentlig burde, og deretter kanskje kokte suppe på spiker en større del av senvinteren nettopp for å virke rikere enn man var. Dette igjen speilet seg jo til hvilke friere ens døtre kunne få, og hvem som ble ansett bra for sønnene i huset.

Til syvende og sist er det opp til hver og enkelt hvordan man praktiserer gaver i disse dager. De fleste føler en tvingende nødvendighet å gi en gave tilbake når man får en gave, man føler man skylder en gjen-gave, og dette er gjerne rotet tilbake til vårt samfunn slik det var i før-kristen tid der tjenester og gjen-tjenester var vel innrotet i ryggmargen på alle. Alle tok seg av hverandre og passet på de som hadde det vanskeligere enn en selv rett og slett fordi ingen visste om man kunne havne i samme situasjon selv ved et senere tidspunkt. Dette med å passe på hverandre gikk i arv, en husbonde som trakk seg tilbake og overlot gård og drift til eldste sønn i huset kunne regne med å bli boende på gården, å bo på kår, og få mat og klær servert resten av sitt liv. Og dette med gaver rundt juleblotet og senere den kristne julen var inget unntak fra denne skikken. Så lenge det var skikk å gi bruksgaver, mat og drikke innen familien fikk man gjerne bruksgaver tilbake, og delte man rikelig med alle som kom på besøk kunne man regne med å få rikelig traktering selv fordi andre ikke ville stå tilbake for hverandre. Alt var nærmest som en konkurranse på en måte.

Jeg er takknemlig i dag for disse gavetradisjonene, selv om jeg selv ikke forventer noen gaver tilbake kun fordi jeg gir noen. Jeg selv finner en glede i å gi noe til noen andre, å overraske noen med en liten oppmerksomhet til jul. Vi skaper alle våre egne tradisjoner!