Author: Rita

Luciadagen er over oss, og vi feirer med så mye lys og varme vi kan denne dagen. Lucia av Siracusa led helgendøden i tidlig på 300-tallet. Selv nå etter 1700 år feires hun stort i flere katolske land. Likevel er det Sverige, et protestantisk land, som er størst på selve luciafeiringen. Der er det reneste missekonkurransen om å bli Lucia i de ulike fylkene, og å bli såkalt Sveriges Lucia. År etter år leser vi om dommer-skandaler med bestikkelsesforsøk (og en sjelden gang vellykket forsøk), nærmest skittkasting mellom kandidater og kandidaters foreldre og så videre.

Det sies at hun døde fast i sin tro og med brennende lampe i hånden, hvorpå hun fikk navnet Lucia fra det latinske ordet lucius som betyr lysende. Det er av denne grunn hun fremstilles med en krans av levende lys på hodet. Likevel finnes det andre legender om Lucia, legender som sier at hun selv brukte en slik lyskrans på hodet mens hun hjalp syke og døende, da dette frigjorde hendene hennes så hun slapp gå rundt og holde i noe lys.

Lucia-sangen ble komponert av Teodoro Cottrau i 1850 basert på en napolitansk folkevise. Om han til fulle komponerte sangen selv eller bare nedtegnet notene og teksten vet jeg ikke. Vår norske variant er basert på den svenske “Natten går tunga fjät”, skrevet og publisert i 1928 av Arvid Rosén.

Uansett opphav til legender og sanger, Luciadagen feires her i Norge antagelig mest i barnehager og på skolene. Det er ikke mye lucia-feiring blant voksne, og vi forbinder kanskje dagen mest med lussekattene! Skal du bake lussekatter eller har du kanskje allerede bakt dem?

Legenden om Sankta Lucia

Den forteller at Lucia ble født i Siracusa som datter av rike foreldre fra de høyere samfunnslag. Faren var av romersk bakgrunn, men han døde da Lucia var ung, slik at det var moren som tok seg av hennes oppdragelse. Moren skal ha hett Eutychia, noe som tyder på en gresk avstamning. Som så mange andre av de tidlige martyrer som Kirken ærer, hadde Lucia allerede som barn avlagt evig kyskhetsløfte og aktet å gi alt sitt jordiske gods til omsorgen for de fattige, men hun fortalte ingen om denne beslutningen, ikke engang moren. Da hun vokste opp til en vakker ung pike, lovet moren henne bort til en adelig hedensk yngling. Lucia lyktes i å utsette forlovelsesfeiringen, mens hun ba innstendig til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet.

Moren ble svært syk etter i flere år å ha lidd av blødninger som ingen lege kunne kurere. Da overtalte Lucia henne til å foreta en valfart til det populære pilegrimsmålet Catánia, mindre enn åtte mil fra Siracusa. Der var graven til den hellige jomfru og martyr Agathe, som var blitt drept 52 år tidligere i forfølgelsene under keiser Decius (249-51). Mor og datter reiste til Catánia. I bønn viste Agathe seg for Lucia og sa: «Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du like godt selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!»

Som takk for dette miraklet ga moren Lucia lov til å leve ugift og å gi medgiften til de fattige. Men den kommende brudgommen, krenket og med såret stolthet, anga henne som kristen til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Paschasius. Dette skjedde i året 303, som var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men hun var standhaftig og klaget ikke. Da ble hun dømt «ad lupanare», til å sendes til bordellet som straff. Der skulle hennes kyskhet gå tapt, og Den Hellige Ånd, som hun hadde fortalt dommeren at opplyste henne, vike fra henne.

Hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke jomfruen. Den rasende stattholderen fikk da samlet ved rundt hennes føtter og prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget av Gud. Deretter helte han kokende olje over henne, men hun fortsatte å være uskadd. Da ble stattholderen svært redd, og hun ble dømt til døden ved sverdet, og bødlene kjørte et sverd i halsen på henne. Men Lucia levde så lenge at en prest rakk å komme og gi henne sakramentet. Da først døde hun. Men før hun døde, forutsa hun den straff som skulle møte Paschasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiser Diokletian ikke ville regjere lenger og at han medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), ville dø.

Sauna i Finland er noe alle har hørt om, og jula er intet unntak. Julebadstu er for å rense kroppen og berolige sjelen, og man gjør dette før den tradisjonelle utlysningen av julefreden i Åbo på julaften. Julefreden utlyses formelt i Åbo klokka 12 på torget i Åbo, en hendelse som kringkastes på TV.

Dette med å utlyse freden er noe som alle gjorde før i verden, men som jeg vet er det bare i Finland de fortsatt gjør det formelt, gjort av borgermesteren i Åbo (Turko) i svært høytidelige former.

Det er også blitt meg fortalt at dette tolkes bokstavelig i lovens navn: Om du tas av politiet for ordensforstyrrelse eller i å begå kriminelle handlinger er gjerne straffen litt hardere enn den ville vært ellers i året, og politiet er mindre overseende med “småting” de normalt bare hadde hyttet med fingeren for. Er julefreden utlyst skal den overholdes!

Pepperkaker er atter en tradisjon som har kommet til oss fra Tyskland. I det store og det hele kryr det av tyske tradisjoner i de norske hjem! Men denne tradisjonen nådde resten av Europa på 900tallet takket være en armens munk.

I Tyskland tviholder hver og en fanatisk på sin hemmelige oppskrift, og verst er de ulike bakeriene. Alle har de sin egen spesielle vri på oppskriften og du kan glemme å få denne hemmeligheten fra noen. Vi snakker hardcore “dele på dødsleiet fra mor til datter” nærmes!
Nå er det kanskje en smule overdrevent, men det er ingen tvil om at pepperkaker ligger Tyskland nært til hjertet.

Detaljerte forseggjorte dekorerte pepperkakefigurer er faktisk en svært vanlig gave å gi til venner og familie, og er gjerne et prosjekt på skolen for barna å ta med hjem til mor og far etter de er behørig bakt og dekorert på skolen.

Om du trodde at spindelvev skulle vekk når jula kommer tar du feil. I Polen, Tyskland og Ukraina er det faktisk tradisjon å pynte juletreet med nettopp spindelvev!

Dette har sin bakgrunn i legenden om Jule-edderkoppen. I denne legenden var det ei fattig enke som ikke hadde råd til pynt til treet sitt, og da hun våknet julemorgenen oppdaget hun at en edderkopp hadde spunnet nett på hele treet, og da solen falt på det forvandlet det seg til gull og sølv. Dermed ble edderkoppen et symbol på lykke og velstand.

Her er legenden i sin helhet!

LEGENDEN OM JULE EDDERKOPPEN
(En folkelegende fra Tyskland og Ukraina)
For lenge siden, rengjorde en fattig enke det lille huset sitt til den vakreste dagen i året …. Dagen da Kristusbarnet kom for å velsigne huset. Ikke en flekk med støv var igjen. Til og med edderkoppene hadde blitt forvist fra det koselige hjørnet i taket for å unngå husmorens travle rengjøring. De flyktet til slutt til det fjerneste hjørnet av loftet.

Det var til slutt julaften! Treet var dekorert og ventet på at barna skulle se det. Men de stakkars edderkoppene var hektiske, for de kunne ikke se treet og heller ikke være til stede for Kristus barnets besøk. Men den eldste og klokeste edderkoppen antydet at de kanskje kunne kikke gjennom sprekken i døra for å se ham. Stille krøp de ut fra loftet, ned trappene og over gulvet for å vente i sprekken i terskelen. Plutselig åpnet døren seg og raskt skvatt edderkoppene inn i rommet. De måtte se treet nøye, siden øynene ikke var vant til lysstyrken i rommet … så krøp oppover langs hele treet, opp og ned, over hver gren og kvist og så hver eneste en av de vakre tingene. Til slutt gledet de seg fullstendig over juletreets skjønnhet.

Men akk !! Overalt hvor de gikk, hadde de etterlatt et spinn, og da det lille Kristusbarnet kom for å velsigne huset, ble han forferdet. Han elsket de små edderkoppene, for de var også Guds skapninger, men han visste at moren, som hadde trimmet treet til de små barna, ikke ville føle det samme, så han rørte ved trådene og alle forvandlet seg til glitrende, skimrende, sølv og gull!

Helt siden den tiden har vi hengt glitter på juletrærne våre, og ifølge legenden har det vært en skikk å inkludere en edderkopp blant dekorasjonene på treet. Edderkopp ornamenter på juletreet symboliserer Lykke

Jeg ramlet over en artikkel på NRK om gamle juletradisjoner der jeg leste om følgende:

• Det ble sagt at lutefisken ble aller best om kona i huset blei skikkelig sinna. Dermed var det vanlig å erte og slå med kjepper på husfrua for å terge henne sinna. (Takk og LOV at jeg 1: Ikke lager lutefisk og 2: Aldri kommer til å dele dette med J ;D)
• All baking, brygging, slakt og lignende måtte gjøres mens månen var nymåne, om månen var i ne ble det aldri vellykka.
• Det var faktisk straffbart å ikke brygge nok eller sterkt nok juleøl!
• Siste julekake som kom ut av ovnen ble korset og velsignet med et vers. Deretter ble dette blandet i såkornet.
• På julekvelden ble dyrene gitt litt av all maten på bordet de og, og man klappet hvert eneste dyr og sa til hver og en av de “et vel, drikk vel og trivs vel, i kveld er det julekveld”. Dette skulle bringe både lykke og fruktbarhet.
• Duken på bordet var i gamledager både duk og serviett, og etter måltidene ble den brettet over maten.
• I tillegg hette det at julebordet skulle dekkes på julaften og være dekket helt frem til trettende dag jul (hvorpå behovet fantes for å dekke maten med duken). Først trettende dag jul var julen over og man kunne dekke av julebordet igjen.
• Det å hugge ved var en av de viktigste jobbene å få gjort før jula ringtes inn, og de som tok på seg den temmelig slitsomme jobben med øksa fikk ofte både julegaver og juledram som takk for strevet. Dermed var det mange som gikk fra gård til gård og hugget juleved så svetten silte mot en liten kurv julemat som takk.
• Det het at det ble ikke jul før minst 7 sorter kake var i boks, skjønt dette er en temmelig ny tradisjon da det i eldre tid var vanlig med hvetebrød og lefser til fest. Vår tradisjon med tørre småkaker strekker seg ikke lenger bakover enn rundt 140 år!
• Den gamle tradisjonen med juletrefest var noe som ble satt i stand av prester og lærere (ofte en og samme person) som gjerne ville dele litt ekstra mat og juleglede til barna som kanskje hadde litt mindre enn andre.
• Juleneket er en eldgammel norrøn tradisjon, et nek ble plassert på stabbursmønet som et rent fruktbarhetssymbol i håp om god avling for kommende år.
• Før var det de voksne som gikk julebukk, opprinnelig for å representere den usynlige julebukken som gikk fra gård til gård for å sjekke at alle juletradisjoner og skikker var vel overholdt.
• Det ble sagt at om julebukken måtte gå fra gården uten en liten bit av julematen eller julebaksten tok de med seg julefreden ut av gården. Derfor var alle nøye med å by på noe til kurven når julebukken kom på besøk.
• Gårdsnissens grøtfat er en etterlevning fra offerfatet man satte til de underjordiske for at de skulle vokte gården vel og ikke skape ulykke. Det blir sagt at om gårdsnissen ikke fikk grøtfatet sitt på julekvelden med ordentlig fett ville han hente inn alle de underjordiske og alle ulykker som kunne tenkes. Alle var derfor nøye på å velge av den beste grøten og gi rikelig med smørfett på grøten.

Har du noen gamle juletradisjoner på lur du vil dele med oss? 😀