13 Desember – Legenden om St Lucia

Luciadagen er over oss, og vi feirer med så mye lys og varme vi kan denne dagen. Lucia av Siracusa led helgendøden i tidlig på 300-tallet. Selv nå etter 1700 år feires hun stort i flere katolske land. Likevel er det Sverige, et protestantisk land, som er størst på selve luciafeiringen. Der er det reneste missekonkurransen om å bli Lucia i de ulike fylkene, og å bli såkalt Sveriges Lucia. År etter år leser vi om dommer-skandaler med bestikkelsesforsøk (og en sjelden gang vellykket forsøk), nærmest skittkasting mellom kandidater og kandidaters foreldre og så videre.

Det sies at hun døde fast i sin tro og med brennende lampe i hånden, hvorpå hun fikk navnet Lucia fra det latinske ordet lucius som betyr lysende. Det er av denne grunn hun fremstilles med en krans av levende lys på hodet. Likevel finnes det andre legender om Lucia, legender som sier at hun selv brukte en slik lyskrans på hodet mens hun hjalp syke og døende, da dette frigjorde hendene hennes så hun slapp gå rundt og holde i noe lys.

Lucia-sangen ble komponert av Teodoro Cottrau i 1850 basert på en napolitansk folkevise. Om han til fulle komponerte sangen selv eller bare nedtegnet notene og teksten vet jeg ikke. Vår norske variant er basert på den svenske “Natten går tunga fjät”, skrevet og publisert i 1928 av Arvid Rosén.

Uansett opphav til legender og sanger, Luciadagen feires her i Norge antagelig mest i barnehager og på skolene. Det er ikke mye lucia-feiring blant voksne, og vi forbinder kanskje dagen mest med lussekattene! Skal du bake lussekatter eller har du kanskje allerede bakt dem?

 

Legenden om Sankta Lucia

Den forteller at Lucia ble født i Siracusa som datter av rike foreldre fra de høyere samfunnslag. Faren var av romersk bakgrunn, men han døde da Lucia var ung, slik at det var moren som tok seg av hennes oppdragelse. Moren skal ha hett Eutychia, noe som tyder på en gresk avstamning. Som så mange andre av de tidlige martyrer som Kirken ærer, hadde Lucia allerede som barn avlagt evig kyskhetsløfte og aktet å gi alt sitt jordiske gods til omsorgen for de fattige, men hun fortalte ingen om denne beslutningen, ikke engang moren. Da hun vokste opp til en vakker ung pike, lovet moren henne bort til en adelig hedensk yngling. Lucia lyktes i å utsette forlovelsesfeiringen, mens hun ba innstendig til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet.

Moren ble svært syk etter i flere år å ha lidd av blødninger som ingen lege kunne kurere. Da overtalte Lucia henne til å foreta en valfart til det populære pilegrimsmålet Catánia, mindre enn åtte mil fra Siracusa. Der var graven til den hellige jomfru og martyr Agathe, som var blitt drept 52 år tidligere i forfølgelsene under keiser Decius (249-51). Mor og datter reiste til Catánia. I bønn viste Agathe seg for Lucia og sa: «Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du like godt selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!»

Som takk for dette miraklet ga moren Lucia lov til å leve ugift og å gi medgiften til de fattige. Men den kommende brudgommen, krenket og med såret stolthet, anga henne som kristen til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Paschasius. Dette skjedde i året 303, som var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men hun var standhaftig og klaget ikke. Da ble hun dømt «ad lupanare», til å sendes til bordellet som straff. Der skulle hennes kyskhet gå tapt, og Den Hellige Ånd, som hun hadde fortalt dommeren at opplyste henne, vike fra henne.

Hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke jomfruen. Den rasende stattholderen fikk da samlet ved rundt hennes føtter og prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget av Gud. Deretter helte han kokende olje over henne, men hun fortsatte å være uskadd. Da ble stattholderen svært redd, og hun ble dømt til døden ved sverdet, og bødlene kjørte et sverd i halsen på henne. Men Lucia levde så lenge at en prest rakk å komme og gi henne sakramentet. Da først døde hun. Men før hun døde, forutsa hun den straff som skulle møte Paschasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiser Diokletian ikke ville regjere lenger og at han medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), ville dø.

 

 

This entry was posted in Advent, Adventskalender, Juleprat, Tradisjoner og historie. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.