Pasjon for Jul

Det sies at “tyvende dag Knut, danser jula ut”, eller “tyvende dag Knut, feier jula ut”.
I Finland, Sverige og store deler av Norge er dette regnet som julens siste dag. Dette er også navnedag for St Knut (Knut Lavard, Dansk hertug som ble drept og senere kanonisert), derav navnet disse versene. I tillegg har Knut navnedag denne dagen i Sverige etter 1680 da knutdagen ble flyttet hit. I Norge er denne dagen like kjent som Gisladag allerede fra 1200 tallet siden det er Gisle og Gislaug som har navnedag i Norge den 13 Januar.

Visse steder ble julen jaget ut med bjørkeris. Man gikk fra rom til rom og slo med riset i alle kriker og kroker, og avsluttet med utgangsdøra. Dette var regnet som den absolutt siste dag med etterjulsgilde og man pleide å spise opp julematen da. Av den grunn er dagen merket med en feiekost og et drikkehorn vendt opp-ned. Visse steder i Norge er det kyndelsmessa som er siste juledag og siste dag å spise julemat på, vi kommer tilbake til det. Det er også vanlig å merke 20 dag jul med øltønne, en øks eller en klokke.

Dette er også den såkalte “plyndrerdagen” for barna. Denne dagen fikk man plyndre gave og godtetreet i eldre tid. I moderne tid kler barna i noen deler av Sverige seg opp med maske slik våre norske barn gjør i romjula, de kler seg ut til Knutgubber, og går fra dør til dør og tigger godterier og kaker, da vi i moderne tid ikke henger godter og mat på grana lenger, kanskje med unntak av polkagrisstenger. Dette er likevel nytt, for i eldre tid var det de voksne som kledde seg opp og vandret fra gård til gård for å la seg by på julematen. Visse steder er det vanlig å lage en knut-dukke i halm og stille den utenfor noens dør.

‘Midtvinterblot’ av Carl Larsson, Bilde lånt fra Wikipedia

Midtvinterdagen er den opprinnelige jula i norrøn tid. Denne dagen, midt mellom første vinterdag og første sommerdag, var den dagen midtvintersblotet sto, 28 dager etter vintersolverv. 28 dager etter Vintersolverv sammenfaller med den 12 januar. Denne dagen var også kalt juleblot, midtvinterblot, jól, torreblot og hökunótt. Dog var det ikke hugget i sten at det var akkurat denne dagen man skulle holde midtvintersblotet selv om man la an på å holde blotet på denne dagen. Det var like vanlig å inlede blotet mellom midten av desember eller så sent som begynnelsen av februar. Nøyaktig hva man feiret med blotet er man ikke helt hundre prosent sikre på, men man gjetter det er solens snarlige tilbakekomst, eller bønn om dette, man kanskje feiret Frøy og Frøya og fruktbarheten som skulle komme tilbake med våren, eller det kunne være for å hedre de døde.

Håkon den Gode flyttet julefeiringa til 25 desember rundt år 900 i henhold til læren etter keiser Konstantin og hans omrokkeringer av bibelske hendelser for å matche større hendelser i de ulike hedniske religioner. Olav den Hellige nedla i sin tur forbud mot hedniske blot og satte en stopper for torreblotet, blotet under midtvintermåneden som starter 12 januar.

Midtvinterdagen var en dag fyllt med overtro og var en av de såkalte “32 farlige dager” under et år, og man gjorde alle mulige underlige saker for å unngå ulykke. Akkurat denne dagen skulle alt gjøres med høyre side, man skulle kle sin høyre side før sin venstre ellers ble det ulykke av det, man skulle hilse med høyre hånd, ta etter ting med høyre hånd, kamme sin høyre side og så videre. Ingen vet riktig hvorfor.

På Island feires enda torri i begynnelsen av februar, þorrablót, og etter tradisjon serverer de hangikjöt, (saltet kaldrøkt kjøtt av lam eller hest), eller også garvet håkjerring. Det siste lukter veldig ille, og ble ofte skylt ned med Svarti dauði, islenningenes svar på vår akevitt.