Nå er tiden nesten her! Snart er det Adventskalender!

I dag er siste dag i November, og det betyr at i morgen er det 1 Desember og på tide med adventskalendre. Jeg har en gavekalender fra Lita som vanlig, samt en flakskalender jeg har fått av min mor. Foruten det er det også på tide med julekalender på TV! I år viser NRK nok en gang min nye (på denne fronten) kjærlighet; Snøfall. Dette blir den andre reprisen av kalenderen som kom i 2016, og spørsmålet er om ikke denne nå gir Amalies jul og Jul i Blåfjell en saftig konkurranse for mest populære julekalender i den yngre garden.

For meg har jo Jul i Skomakergata vært en soleklar favoritt og ubestridt vinner i alle år, helt til Snøfall kom. Grunnen til at akkurat Jul i Skomakergata var min ubestridte favoritt så lenge hadde kun nostalgiske grunner. For meg var den jo perfekt, men det er jo ingen tvil om at den er “langsom” for barn og unge i dag. Selv mener jeg at Barnas rettigheter (som var hovedtema gjennom hele kalenderen) er ubestridt tema også i dag, men jeg kan til viss grad forstå hva de mener de som sier denne er utdatert.

Når Snøfall kom fikk Skomakergata en kraftig konkurranse. Ingen tvil om at NRK lykkes svært bra med denne kalenderen! Fantastisk skuespiller, fantastisk historie, og engasjerende for både voksne og unge i mine øyne. Jeg elsker historien, jeg lo og gråt om hverandre gjennom fortellingen og ventet like spent som alle andre barn på fortsettelsen.

Enda i dag føler jeg at jeg må ha Jul i Skomakergata noen ganger i løpet av desember. Tiden strekker ikke alltid til å sette meg ned hver eneste dag for å se alle kalendere jeg synes er superkoselige, jeg synes for eksempel Teodors Julekalender er en søt liten fortelling, men ikke noe jeg prioriterer i hverdagen. Derimot kan jeg godt sette serien på og spilles av kontinuerlig i bakgrunnen mens jeg gjør noe juleverksted, baking eller lignende. Det samme er tilfellet med Amalies jul, som for meg er den desidert beste av de tre i serien om nissene i og rundt Blåfjell. Jeg har ikke lenger behovet av å sette meg ned med øynene klistret til skjermen. Etter å ha sett den gjentatte ganger gjennom årene husker jeg handlingen svært godt tross alt, men jeg elsker å ha lyden i ørene. For meg er det et minne om julene slik de var når det var på sitt beste: Mine besteforeldre var fortsatt i live og feiret med oss, barndommens ferier fra skolen ga meg utallige dager i jula å bare nyte, en luksus jeg ikke opplever for ofte i disse dager. Duftene, lydene, minnene som strømmer på, alt dette gir meg nesten gåsehud.

Nye serier får gjerne en plass hos meg, som for eksempel Snøfall. Så i år blir det nok å sette på Snøfall i bakgrunnen mens jeg pusler hjemme. Hvilken kalender føler du at du må ha med deg hvert år?