Pasjon for Jul

De fleste som feirer julen pleier også ha et juletre. Kanskje ikke alltid, men ofte og så lenge man har plass. Det finnes ferdige dekorerte bordtre til de som ikke har plass til stort tre, man får kjøpt halve plastgraner for de som har litt plass men egentlig ikke, og så videre og så videre. Det er derimot ganske få som vet at juletreet i utgangspunktet ikke har så mye med kristendom å gjøre i det hele tatt!

Skikken er vel omtrent 500 år gammel, og stammer fra Bayeren. På den tiden var ikke juletreet dekorert med kuler og lys, men man fylte treet med kaker, godterier, frukt og nøtter. Når julen var over fikk barna raide juletreet og stappe i seg alt som hang på treet. Etter en tid spredde skikken seg også til resten av Europa, og i Norge hørte vi om det for første gang i 1822. Da var det fengselsdirektør Petersen fra Christiania som hadde hørt om en frøken Wienschenk som tok med seg skikken fra Tyskland når hun giftet seg, og hvor underlig han fant skikken. Ettersom årene gikk begynte de rike å kopiere andre rike som tok til seg skikken. I Sverige hører vi om det første juletreet allerede i 1744, men det tok adskillige år før dette spredde seg utenfor de riktig store herregårdene.

Kirken var ikke særlig fornøyd over tradisjonen da det ble ansett en avgudsdyrkelse. Skikken som senere oppsto med å gå rundt treet mens man sang bare understreket denne hedenske forferdelighet for kirkens menn. Skjønt kirken var tidlig ute med å bannlyse alle skikker forbundet med trær av helt andre grunner som stammet fra enda lenger tilbake i tid. Kirken bannlyste tradisjonen å tenne bål ved hellige trær allerede i år 452. Karl den store bannlyste nok en gang skikken i sin bok Capitularia i år 800.

I  hedensk tid hadde man et falskt tre, en staur med små kvister stukket inn, dekorert med levende lys. I dag lever skikken videre hos særlig svenskene med trearmet lys eller lysestake. Skikken er i dag sammenføyet med skikken å brenne et lys med tre hoder til minne om de hellige tre konger som hedret jesusbarnet.

I en fransk tekst fra år 1200-noe finner vi den første beskrivelse av et levende, grønt tre med levende lys. Men etter dette hører man ingenting før rundt 1600tallet i Alsac, der man tar inn et tre og dekorerer det med fargede kakefigurer, kaker, frukt, godterier, sukker og glitter.

Går vi til middelalderen finner vi et såkalt Paradistre, en gran som sto ved kirkens inngang, den 1 og 2 november på Alle sjelers og Alle Helgers dag. Treet ble dekorert med kulørte kuler, oftest i glass, som representerte sjelene til de døde og til helgnene.

Og til slutt kommer vi til adventstreet. Når kirken kom over sin skrekk over treet som symbolikk ble det satt et levende tre i kirken til første adventsdag. Fra adventstiden begynte til julen ringtes inn ble det tent et nytt lys i treet hver dag. Opprinnelig var advent-tiden 40 dager, mens vi nå teller 24 dager fra 1 Desember. I dag har vi etterlevninger av denne tradisjonen noe forkortet til fire adventslys som tennes hver av de fire søndager som er igjen før julaften.

Om en stund kommer en oppfølgingsblogg der jeg skriver mer i detaljer om de ulike dekorasjonene og hvor de har sin opprinnelse fra!

Mange av våre tradisjoner i eldre tid var mer knyttet til overtro enn religion. Svært mange av de henger igjen fra vikingtid, skjønt kanskje noe annerledes enn de var rundt vikingtiden selvklart.

Før 1800tallet var det ikke noen koselig gammel nisse som kom med julegaver. Det var faktisk tvertimot. Nissen var en slem liten figur man virkelig fikk holde seg inne med ved å smiske og bestikke. Man delte mat og drikke med nissen; Mjød, grøt, saltkjøtt og kaker, hver julaften, også til det såkalte usynlige folket som huldra, de underjordiske, åsgårdsreia, ellers fikk man store problemer. Dere kjenner til uttrykket trollknuter eller nisseknuter i håret? Nissen knyttet slike i halen på dyrene og kanskje også på gårdsfolket om han ikke fikk slik han ville. Når dyrene hadde nisseknuter i halene nektet hesten å gå foran vogna, kuene sparket når de skulle melkes. Men holdt du deg inne med nissen beskyttet han gården vel; Ingen ulv tok dyr i låve, dyrene var fete, velholdte og glade. Ved 1800tallet smøg seg skikken om St Nicolaus fra tyskland seg inn og blandet seg med nissen slik at det ble til den snille, skjeggede, usynlige nissevennen som deler så frikostig av sine gaver.

Den lengste natten i året kom Åsgårdsreia, et følge med de døde, de underjordiske, nisser og vetter, etterhvert også alle små og større djevler, og samtlige andre mørke makter. Aller fremst gikk julebukkene, og fører for de alle var Lussi. Lussi var en virkelig djevelsk og ond kvinne som stjal barn. Derfor ble også denne natten ofte kalt Lussi Langnatt. Etter kristendommen kom til Norge begynte man å korse alt. Kors i brød før de ble stekt, edpinner i kors i ovn og peis, kors av strå i alle vinduer, kors over dør, stål over dør og så videre. man sopet seg inn i fjøs med å sope korsmønster foran dørene, og sopet seg over gårdsplass så den var fylt av korsmønster. Men samtidig satte man mat ut til Lussi og hennes følge: Brød bakt uten kors, grøt uten kors, man korset ikke over mjødseidelen og la ikke kjøtt i kors på fatet. Lenge forbandt man luciafeiringen med Lussi, men i dag er det den romerske helgenen man mener når man sier luciadagen. Den romerske kvinnen ofret sitt liv fordi hun nektet å la seg giftes da hun hadde sverget sin jomfrudom til Jesus og Gud kun. Hun ble sagt å hjelpe syke og fattige mens hun bar en lyskrans på hodet for å ha hendene fri. Dagens tradisjon med å gå julebukk kommer fra åsgårdsreia, om ikke julebukken fikk god mat veltet den hele fjøs i raseri, men heldigvis er dagens julebukker svært snille i forhold og synger en sang i håp om belønning i stedet.

I gamle dager ble gulvene dekket med halm til julefeiringen. Halmen dufter godt, og alt ble rent og fint når man spredde halm på jordgulv. Men selv på gårder med tregulv spredde man ny og ren halm. Det var flere grunner for å legge ut halm foruten den gode duften: Det isolerte bra mot kulde fra jordgulv eller glisne tregulv, det luktet godt så klart, men også når man feide ut halmen for å feie ut julen fikk man tatt rede på matrester, smuler og skitt etter julefeiringen. Kanskje noen innførte skikken for å tvinge husets kvinner til å gjøre rent ordentlig?

Selv så langt tilbake pyntet man til juletiden. Julebukker og kranser ble bundet av halm, man dekket senger med grankvister for å få det velduftene, mykt og varmt, man la gran på trammen, og sanket grener med rognebær på senhøsten for å stille de i et krus med vann så de begynte å bli grønne med nye skudd når julen dro i gang. De røde rognebærene, som lett kunne holde seg røde og fine i kruset gjennom hele vineren, var symbol på liv og markens grøde, og var et håp i mørket om nytt liv til våren.

En julestokk måtte alle ha! Man felte en stokk, furu eller gran som oftest. Denne ble avkvistet og tørket gjennom sommeren før man slepte den hel inn. Tanken var at man stappet en ende inn i peisen eller over ildstedet, og ettersom den brant knuffet man mer og mer inn på plass. Det ble sagt at når julestokken var oppbrent var julen over, så selvklart ville man jo ha så lang som råd var. Det telte ikke å dele en stokk i to og fortsette på andre delen når første var omme, da var den ikke hel lenger, så man var nøye med å måle hvor lang stokk man kunne få inn i heimen og laget den akkurat så lang.

Juleøl skulle man brygge hvert år, helst skulle det være klart til november så det kunne lagres lenge og vel. Det ble også sagt man kunne “drikke jul” så lenge man hadde juleøl igjen. Om man ikke brygget øl tre år i rad hadde man forspilt sin gård til kongen, og ulykke skulle følge i alt man gjorde. Man pleide også spå det kommende året i juleølet, om ølet ikke ble bra og man mislykkes skulle det bli et dårlig år for gården. Om man sølte første juleskålen kunne det forutse ulykke, dødsfall eller abort for folk og/eller fe. Man skulle by gårdsnissen rikelig, likeledes de underjordiske, og skogsfolket fikk sin skål enten ved at man slo ut øl på en spesiell steinhelle eller stilte et drikkekar på hellen.

Mange av våre tradisjoner er altså basert i utgangspunktet på ren og skjær overtro. I dag setter mange ut et fat med julegrøt fordi det er gøy, ikke fordi de vil holde seg inne med nissen. Mange vil ha en juleøl til maten fordi man synes det er tradisjon og fordi det hører julen til, men man brygger den sjelden selv lenger. Vi kobler mer romantikk og nostalgi til våre tradisjoner og går ikke rundt med hjertet i halsen og teller etter at vi har husket alt så ikke Lussi tar barna, eller nissen knyter trollknuter. Men visst føler vi oss litt skamfulle om vi ikke har godter å by på til julebukken om den knakker dør hos en? Og visst kjenner vi fortsatt et behov av å lyse opp hus og hjem, spesielt på Luciakvelden?

God kommende høytid, godvenner!

Fra norrøn tid fantes vintersolverv, Ýlir, jólablot. Ordet Jul kom fra de gamle navnene på den tiden, også speilet i Odins rette navn Jólnir. 

Å drikke jul har røtter fra midtvintersblotet tilbake i vikingtiden, når man drakk øl eller mjød for Jólnir ved Ýlir. Ýlir kunne være når som helst mellom midten av November og midten/slutten av Desember men også så langt frem som huggunótt  i Januar kunne man feire Ýlir. Selve feiringen hadde ikke noen fastsatt dag, eller lengde. Det startet når det var “rette tiden” og sluttet når det var ferdig, enkelt og greit. Midt i feiringen av ýlir la man midtvintersblotet. 

Det var tradisjon å skjenke jólagjöf  ved selve blotet. Det, dere, kalles i dag for julegaver! Jólagjöf  var noe man ga bort for å dele av sin egen overflod og for å glede gudene. 

Blotet i seg var jo en eneste stor gave til gudene, ved ýlir var det aller fremst Odin som fikk gaver, selv om man la an på å hedre så mange guder man kunne ved denne tiden. Skjønt blotet var så mye mer enn kun offergaver til guder og en unnskyldning for å skryte av sin overflod.

I senere tid henger det noe som ved den tiden var svært viktige regler. Til første november skulle juleølet være ferdig. Dette er noe som hengte igjen svært lenge etter vikingtiden ble erstattet med kristen tidsregning. I Kristenrett-loven sto det skrevet en ölgerð: Man skal samburða øl. Dette skulle involvere minst 3 bønder, men en bonde var unnskyldt om det var alt for langt til nærmeste nabo-bonde. Om en bonde bodde alt for langt unna skulle han likevel brygge som om han hørte med i et samlag. Sammen skulle man så drikke for liv, helse, konge, jarl og lykke.

Det sto også skrevet en annen ölgerð som omfattet bonden og hans hustru. Juleølet skulle signes selve juleaften og nytes kun på natten og man skulle også dele til gårdsnissen, de underjordiske og åsgårdsreia. Det var fastsatt strene bøter om man ikke overhold sin plikt. I førkristen tid holdt man til og med alveblót der kun familien var innvitert. Alvene sto guden Frøy nær og var dermed esensielle for fruktbarhetsritualene.

En gammel skikk som overlevde langt inn på middelalderen var å kle høysetet. Storsetet i langhuset, husfars stol, skulle kles i fineste stoffer og et gudebilde fikk sitte i høysetet. Oftest Odin men andre guder man hadde behov av godvilje fra kunne få storsetet om man ville blidgjøre dem litt ekstra. Ettersom kristendommen vant frem og de norrøne gudene ble avskaffet og glemt beholdt man likevel skikken å kle høysetet i det fineste man hadde til juletiden, til langt inn på 16-1700tallet var dette vanlig på storgårdene rundtom.

Julen har dype røtter i de hedenske skikkene vi hadde før kristen tid, mange av skikkene har hengt med oss helt opp til moderne tid. En del av grunnen til dette var at Keiser Konstantin ved kirkemøtet i Nikea i år 323 valgte å flytte en hel del feiringer for å falle sammen med hedenske skikker slik at man enklere kunne få med seg folket på den “nye” kristne skikken. For eksempel at julen ble flyttet for å passe bedre med midtvinters solverv der man allerede feiret tiden som høytid fordi solen da snudde. Tanken var at feiringen skulle bestå til å feire nytt liv, selv om planen var å erstatte Odin og Tor med Gud, Jesus og Jomfru Maria og budskapet om evig liv mot evig tro her i norden

Svært mange skikker har likevel bitt seg fast. Å gå julebukk. Kle julestolen (i dag mer modernisert i form av å henge opp gardiner og legge duker), brenne julestokken, lage overflod av mat, og så videre.