Gamle tradisjoner

Mange av våre tradisjoner i eldre tid var mer knyttet til overtro enn religion. Svært mange av de henger igjen fra vikingtid, skjønt kanskje noe annerledes enn de var rundt vikingtiden selvklart.

Før 1800tallet var det ikke noen koselig gammel nisse som kom med julegaver. Det var faktisk tvertimot. Nissen var en slem liten figur man virkelig fikk holde seg inne med ved å smiske og bestikke. Man delte mat og drikke med nissen; Mjød, grøt, saltkjøtt og kaker, hver julaften, også til det såkalte usynlige folket som huldra, de underjordiske, åsgårdsreia, ellers fikk man store problemer. Dere kjenner til uttrykket trollknuter eller nisseknuter i håret? Nissen knyttet slike i halen på dyrene og kanskje også på gårdsfolket om han ikke fikk slik han ville. Når dyrene hadde nisseknuter i halene nektet hesten å gå foran vogna, kuene sparket når de skulle melkes. Men holdt du deg inne med nissen beskyttet han gården vel; Ingen ulv tok dyr i låve, dyrene var fete, velholdte og glade. Ved 1800tallet smøg seg skikken om St Nicolaus fra tyskland seg inn og blandet seg med nissen slik at det ble til den snille, skjeggede, usynlige nissevennen som deler så frikostig av sine gaver.

Den lengste natten i året kom Åsgårdsreia, et følge med de døde, de underjordiske, nisser og vetter, etterhvert også alle små og større djevler, og samtlige andre mørke makter. Aller fremst gikk julebukkene, og fører for de alle var Lussi. Lussi var en virkelig djevelsk og ond kvinne som stjal barn. Derfor ble også denne natten ofte kalt Lussi Langnatt. Etter kristendommen kom til Norge begynte man å korse alt. Kors i brød før de ble stekt, edpinner i kors i ovn og peis, kors av strå i alle vinduer, kors over dør, stål over dør og så videre. man sopet seg inn i fjøs med å sope korsmønster foran dørene, og sopet seg over gårdsplass så den var fylt av korsmønster. Men samtidig satte man mat ut til Lussi og hennes følge: Brød bakt uten kors, grøt uten kors, man korset ikke over mjødseidelen og la ikke kjøtt i kors på fatet. Lenge forbandt man luciafeiringen med Lussi, men i dag er det den romerske helgenen man mener når man sier luciadagen. Den romerske kvinnen ofret sitt liv fordi hun nektet å la seg giftes da hun hadde sverget sin jomfrudom til Jesus og Gud kun. Hun ble sagt å hjelpe syke og fattige mens hun bar en lyskrans på hodet for å ha hendene fri. Dagens tradisjon med å gå julebukk kommer fra åsgårdsreia, om ikke julebukken fikk god mat veltet den hele fjøs i raseri, men heldigvis er dagens julebukker svært snille i forhold og synger en sang i håp om belønning i stedet.

I gamle dager ble gulvene dekket med halm til julefeiringen. Halmen dufter godt, og alt ble rent og fint når man spredde halm på jordgulv. Men selv på gårder med tregulv spredde man ny og ren halm. Det var flere grunner for å legge ut halm foruten den gode duften: Det isolerte bra mot kulde fra jordgulv eller glisne tregulv, det luktet godt så klart, men også når man feide ut halmen for å feie ut julen fikk man tatt rede på matrester, smuler og skitt etter julefeiringen. Kanskje noen innførte skikken for å tvinge husets kvinner til å gjøre rent ordentlig?

Selv så langt tilbake pyntet man til juletiden. Julebukker og kranser ble bundet av halm, man dekket senger med grankvister for å få det velduftene, mykt og varmt, man la gran på trammen, og sanket grener med rognebær på senhøsten for å stille de i et krus med vann så de begynte å bli grønne med nye skudd når julen dro i gang. De røde rognebærene, som lett kunne holde seg røde og fine i kruset gjennom hele vineren, var symbol på liv og markens grøde, og var et håp i mørket om nytt liv til våren.

En julestokk måtte alle ha! Man felte en stokk, furu eller gran som oftest. Denne ble avkvistet og tørket gjennom sommeren før man slepte den hel inn. Tanken var at man stappet en ende inn i peisen eller over ildstedet, og ettersom den brant knuffet man mer og mer inn på plass. Det ble sagt at når julestokken var oppbrent var julen over, så selvklart ville man jo ha så lang som råd var. Det telte ikke å dele en stokk i to og fortsette på andre delen når første var omme, da var den ikke hel lenger, så man var nøye med å måle hvor lang stokk man kunne få inn i heimen og laget den akkurat så lang.

Juleøl skulle man brygge hvert år, helst skulle det være klart til november så det kunne lagres lenge og vel. Det ble også sagt man kunne “drikke jul” så lenge man hadde juleøl igjen. Om man ikke brygget øl tre år i rad hadde man forspilt sin gård til kongen, og ulykke skulle følge i alt man gjorde. Man pleide også spå det kommende året i juleølet, om ølet ikke ble bra og man mislykkes skulle det bli et dårlig år for gården. Om man sølte første juleskålen kunne det forutse ulykke, dødsfall eller abort for folk og/eller fe. Man skulle by gårdsnissen rikelig, likeledes de underjordiske, og skogsfolket fikk sin skål enten ved at man slo ut øl på en spesiell steinhelle eller stilte et drikkekar på hellen.

Mange av våre tradisjoner er altså basert i utgangspunktet på ren og skjær overtro. I dag setter mange ut et fat med julegrøt fordi det er gøy, ikke fordi de vil holde seg inne med nissen. Mange vil ha en juleøl til maten fordi man synes det er tradisjon og fordi det hører julen til, men man brygger den sjelden selv lenger. Vi kobler mer romantikk og nostalgi til våre tradisjoner og går ikke rundt med hjertet i halsen og teller etter at vi har husket alt så ikke Lussi tar barna, eller nissen knyter trollknuter. Men visst føler vi oss litt skamfulle om vi ikke har godter å by på til julebukken om den knakker dør hos en? Og visst kjenner vi fortsatt et behov av å lyse opp hus og hjem, spesielt på Luciakvelden?

God kommende høytid, godvenner!