22 Desember – En hard vinter og en hard jul

I dag går tankene mine til Ukraina. Vinteren der blir hard og tung for alle de som ikke har strøm, der vann og kloakk ikke fungerer som det skal, og med mangel på det meste. Krigstid er tung å komme gjennom, og kanskje spesielt i høytiden.

Og her sitter jeg hjemme, god og varm, med nok mat, med strøm som er der hele tiden (selv om den kanskje koster litt mer enn normalt), og uten flyalarmer. Og det er ikke spesielt mye jeg kan gjøre for å hjelpe dem. Lite hjelper det for meg å hytte med neven mot øst og kalle “noen” for en drittsekk. Det gjør ingen forskjell om jeg tenner lys eller sender bønner til alle høyere makter for dem heller, selv om det kanskje er en trøst for dem å vite at vi utenfor tenker på dem. Men det gjør ikke vinteren mindre kald.

Mange er det som sender mat og gaver til Ukraina. Posten bidrar med å ikke ta ei eneste krone for slike forsendelser. Varme klær og mat hjelper mye mer enn våre bønner gjør, men det endrer ikke så mye på selve situasjonen likevel.

Jeg føler meg maktesløs. Og jeg frykter for fremtiden. For første gang opplever jeg krig nærmere mitt hjemland i min egen livstid, og historiene om 1940 blir brått mer levende. Det kunne like gjerne vært oss! 

Mens tussmørket legger seg over oss her i Nord, mens sola glimrer med sitt fravær i flere uker til, kan jeg likevel ikke la være å tenne lys mens jeg tenker på alle de som sliter. Også de som sliter i vårt eget land, som følge av flukten fra sitt hjemland og vissheten om at det enda er uvisst om de kan vende tilbake, og hva de i så fall finner der. Og vissheten om familie som enda måtte være igjen er tung.

Måtte alle gode makter være med oss alle, oss mennesker, og beskytte oss fra de som vil oss vondt.