Tradisjoner har for meg vært nærmest den viktigste ingrediensen i jula. Å ta opp det vi gjorde mens mine besteforeldre var i livet, spise den samme maten, forventningene til det kjente og kjære, samt minnene det fører med seg. Men betyr dette at jeg aldri forandrer på mine tradisjoner?
Så langt i fra. Jeg bor nå sammen med en finsk samboer. Hans tradisjon er å våkne på julaften, ta julesauna og så pynter de treet. Min tradisjon er julepyntingen den 23 desember, inkludert juletreet. Løsningen på dette ble halv pynting. Samboern spøker med at om vi pynter treet kommer julenissen, og dette er en direkte referanse til en finsk skrekkfilm om den slemme julenissen. Så jeg pynter litt av treet den 23e , jeg henger på lysene, og litt av den pynten jeg vil ha på treet. Den 24 avslutter J med å pynte resten, ha på toppstjerna og glitteret! Dermed fikk vi en ny tradisjon. Jeg leker også med tanken på å ha to juletrær i et fremtidig hus 😉 Et jeg pynter, og et han pynter.
Når det gjelder maten har jeg jo alltid hatt ribbe og sossiser på julaften. Surkål, rødkål og grønnsaker ved siden av. J på den andre siden spiser skinke og flere ulike gratenger, sild og røkt laks og ørret. Dermed har vi kombinasjonsmiddag: Gulrot og potetgrateng, og enten surkålen eller rødkålen. Rødbet-salat, ribbe og skinke, sossiser og sild og laksen. Det blir mer enn nok mat på oss alle, og alle får det de behøver for julefølelsen!
Tradisjoner kan være svært viktig for å få julegleden i magen, men den er foranderlig. For 300 år siden så jula helt annerledes ut for nordmenn flest enn den gjør i dag. Bare dette er jo et klart signal at alle tradisjoner er levende og forandrer seg med tiden. Kakene vi baker nå var slett ikke vanlig engang for 100 år siden for eksempel! Bare tenk på det 🙂
