Dagens julesang – Nordnorsk Julesalme

Denne er for meg en relativt ny opplevelse, skammelig nok var jeg flyttet tilbake hit til Norge før jeg hørte denne – I alle fall som jeg kan huske. Men den har virkelig festet seg. Trygve Hoff hadde en fantastisk stemme, og denne salmen er for meg en ode til den nordnorske kultur og natur. Nyt denne salmen!

Tanker jeg har gjort meg opp om Selma og Snøfall

I dag så jeg andre episoden av Snøfall via NRK-appen, og har gjennom tidligere tittinger allerede gjort meg opp litt tanker.

For det første er det at vår verden gjenspeiles så fargeløs og grå, mens Snøfall er full av lys, varme og gode, fine farger. Det er som om de virkelig skal speile hvor fantastisk Snøfall er mot vår egen verden. Og da slår tankene meg: Er virkelig vår verden så grå og fantasiløs? Jeg er faktisk ikke helt enig i dette. Det er så mye lys, farge og varme også i vår verden, men samtidig er Selmas hverdag svært grå og fattig. Jeg begynner å mene det vi ser er Selmas oppfatning av vår egen verden rundt seg, noe som speiles i hennes rotløshet og ensomhet, følelsen av å ikke holde til.

Kjersti Elvik er en fantastisk skuespiller. Første gang jeg så henne var i serien Vestavind, og jeg elsket henne der allerede, som svært ung skuespiller. Hun har nok modnet adskillig både i alder og kunnskap, og denne finner man i hennes tolkning av Ruth. Ruth tviholder på rutiner og faste rammer, klamrer seg til klokka med alle klør, og vil ikke ha noe som helst av fantasier, dagdrømmer eller nærhet. Hun har blitt akkurat så grå som klærne hun går i. Jeg tenkte ganske snart da jeg så serien første gang at hun har nok vært en leken og fantasifull jente som har fått litt for mange harde slag fra grå voksne, og har endt opp med å bli akkurat slik selv.

Og dette bildet slo meg i dag som et svært sterkt symbol. Gjennom hele serien ser vi folk som går i mørke blå, grå eller svarte klær og har mørke blå, grå eller svarte paraplyer. Og midt i det hele har vi Selma, med en lysende orange regnjakke og en knall rød paraply. For å virkelig utheve henne fra resten av verden. Effekten blir faktisk litt av det samme som i Schindlers liste i en av scenene der en liten søt jente skiller seg ut i det grå med sin lysende røde kåpe.

I det store og det hele synes jeg regissøren spiller på mye farge for å vise forskjeller. Farge og lyssetting. Skuespillerne setter på sitt eget vis farge på innspillingen og skaper en fantastisk serie jeg har lært å elske. Hva synes dere om Snøfall?

Nå er tiden nesten her! Snart er det Adventskalender!

I dag er siste dag i November, og det betyr at i morgen er det 1 Desember og på tide med adventskalendre. Jeg har en gavekalender fra Lita som vanlig, samt en flakskalender jeg har fått av min mor. Foruten det er det også på tide med julekalender på TV! I år viser NRK nok en gang min nye (på denne fronten) kjærlighet; Snøfall. Dette blir den andre reprisen av kalenderen som kom i 2016, og spørsmålet er om ikke denne nå gir Amalies jul og Jul i Blåfjell en saftig konkurranse for mest populære julekalender i den yngre garden.

For meg har jo Jul i Skomakergata vært en soleklar favoritt og ubestridt vinner i alle år, helt til Snøfall kom. Grunnen til at akkurat Jul i Skomakergata var min ubestridte favoritt så lenge hadde kun nostalgiske grunner. For meg var den jo perfekt, men det er jo ingen tvil om at den er “langsom” for barn og unge i dag. Selv mener jeg at Barnas rettigheter (som var hovedtema gjennom hele kalenderen) er ubestridt tema også i dag, men jeg kan til viss grad forstå hva de mener de som sier denne er utdatert.

Når Snøfall kom fikk Skomakergata en kraftig konkurranse. Ingen tvil om at NRK lykkes svært bra med denne kalenderen! Fantastisk skuespiller, fantastisk historie, og engasjerende for både voksne og unge i mine øyne. Jeg elsker historien, jeg lo og gråt om hverandre gjennom fortellingen og ventet like spent som alle andre barn på fortsettelsen.

Enda i dag føler jeg at jeg må ha Jul i Skomakergata noen ganger i løpet av desember. Tiden strekker ikke alltid til å sette meg ned hver eneste dag for å se alle kalendere jeg synes er superkoselige, jeg synes for eksempel Teodors Julekalender er en søt liten fortelling, men ikke noe jeg prioriterer i hverdagen. Derimot kan jeg godt sette serien på og spilles av kontinuerlig i bakgrunnen mens jeg gjør noe juleverksted, baking eller lignende. Det samme er tilfellet med Amalies jul, som for meg er den desidert beste av de tre i serien om nissene i og rundt Blåfjell. Jeg har ikke lenger behovet av å sette meg ned med øynene klistret til skjermen. Etter å ha sett den gjentatte ganger gjennom årene husker jeg handlingen svært godt tross alt, men jeg elsker å ha lyden i ørene. For meg er det et minne om julene slik de var når det var på sitt beste: Mine besteforeldre var fortsatt i live og feiret med oss, barndommens ferier fra skolen ga meg utallige dager i jula å bare nyte, en luksus jeg ikke opplever for ofte i disse dager. Duftene, lydene, minnene som strømmer på, alt dette gir meg nesten gåsehud.

Nye serier får gjerne en plass hos meg, som for eksempel Snøfall. Så i år blir det nok å sette på Snøfall i bakgrunnen mens jeg pusler hjemme. Hvilken kalender føler du at du må ha med deg hvert år?

Nils Vogt på Tre nøtter?

Platekompaniet har fått så stor etterspørsel på DVDer med Tre nøtter til Askepott at de bestemte seg for å ta grep. NRK har sin egen nettbutikk der du får kjøpt den kjære versjonen med Knut Risan sin stemme på plata, men den vil de ikke selge utenfor NRK-butikken. Dermed tok Platekompaniet sakene i egne hender og laget en ny variant med ny stemme.

Fans stemte frem Nils Vogt som den de helst ville høre i stedet for Knut Risan. En prøvesmak får du her:

Her har Nils Vogt erstattet Knut Risan i «Tre Nøtter til Askepott» – VGTV

Og hva synes vi om resultatet? Jeg må innrømme det er snodig å høre noen andre enn Knut Risan. Og det blir neppe denne varianten jeg spiller av i stedet for å ha NRK på om jeg skulle befinne meg noen andre plasser i verden på julaften, men jeg må innrømme: Han gjør det bra! 😀

Med julefred i hjerte og sinn

Noen ganger føles oppløpet til julaften noe mer stressende enn andre år. I år var det slik for meg. Jeg hadde gode intensjoner om å være klar i god tid, men så kom både det ene og det andre i veien for progressen. Jeg klarte å være ferdig med alle julegaver i god tid, og fikk sendt de som planlagt (selv om postvesen og tollvesen satte kjepper i hjulene for leveranse før julaften har jeg i det minste fått bekreftelse at alle utenlandspakker kom frem hele i det minste) men må nok tenke i de baner at utenlandspakker nok bør sendes i slutten av november slik det ser ut med post og toll nå for tiden.

Av og til fallerer selv de beste intensjoner om å være ute i god tid for å slippe stress, og noen ganger blir det overhode ikke slik som det var tenkt. Men vet dere hva? Det blir jul likevel, og jula kan bli like perfekt med alt man ikke rakk. Jula må slett ikke være den der Martha Steward-perfekte jula for å være en god jul. Det blir jul også med hybelkaniner under sofaen, så hvorfor ikke sette frem et minijuletre også til dem i stedet for å stresse over at de er der?

Gavedrysset jeg fikk i år var fantastisk. Jeg har fått så mye fint, godt og praktisk at jeg ikke kunne ønsket meg mer! Nå trenger vi bare et hus, sånn at jeg også kan julepynte en hage og en veranda, og dessuten ha ordentlig plass til alle sakene våre. Vi har jo saker nok til et liv, og et liv passer i et hus. Eller i det minste en større leilighet. Er dere ikke enig? 😉 De siste dagene før jul begynte det å snø, og vi har siden da sikkert fått 30 nye centimeter med snø.

I tillegg til snøen og julestresset som endelig er forsvunnet er alltid romjula fylt med et lett vemod og en vrimmel av minner. Det er ikke til å unngå at tankene av og til vandrer til det som var, og hvor mye jeg verdsetter å ha disse minnene med meg i dag. Men selv om vi ofte tenker bakover skal vi fortsatt ikke glemme å leve her og nå. Her og nå forsvinner og om du ikke nyter den tiden du har nå skaper du heller ikke nye minner å bære med deg. Og det prøver jeg å huske på. Det er nå jeg skaper de minner jeg og J tenker tilbake på om et år eller to. VI som nå skaper minner sammen, blander finsk og norsk tradisjon med baking, mat og dekor, vi må ikke glemme den tiden som er nå.

Tiden her og nå er full av pandemi og restriksjoner, og gjør det noe vanskelig for store familier å møtes. Likevel får vi være takknemlig for at vi har hverandre selv om det må deles opp med julefester av og til. På den måten er jeg litt heldig stilt som ikke har så fryktelig stor “hverdagsfamilie”. Vi kan stort sett møtes likevel.

Med disse ordene sender jeg denne lille bildebomben og en julesang fra et band som er nytt for meg, men som Hallmarkfilmene har åpnet øynene for. Kos dere videre i romjula!

24 desember – Tid for ettertanke

Jeg hadde en lengre samtale med min mor om dette med jul, juleglede og minner fra barndommen. Min mor har alltid gjort alt hun kan for å skape juleglede for oss med å lage pakkekalendre og lignende. Og jeg fortalte henne at det jo er takket være hennes innsats jeg er så glad i jula som jeg er i dag. En annen ting er de minnene jeg har tatt med meg fra barndommen. Det er ikke julegavene på julaften jeg husker spesielt godt nå som voksen, det er følelsen. Følelsen som vellet opp i meg når jeg første kveld etter vi fikk lys i vinduene lå i sengen og så på de søte små glødende lampene gjennom rullegardina og kjente at nå, nå er det advent, og advent betyr at snart er det jul. Snart er det fri fra skolen, juletre, julegaver, god mat, godteri så mye jeg klarte å stappe i meg og julefilmer på TV.

Det er denne følelsen jeg tenker tilbake på, og kjenner jeg gjerne skulle fått oppleve også som voksen. Den følelsen jeg hadde da er ubeskrivelig, helt utrolig følelse som virkelig fikk det til å boble og koke av forventning i meg, som fikk meg til å nærmest glede meg til å gå og legge meg om kvelden fordi jeg plutselig hadde “nattlys” i vinduene mine.

I dag er det ikke like enkelt for meg å oppnå denne følelsen på egenhånd. Hverdagen og voksenlivet har sin pris på meg, og det betyr at det er mindre overskudd til å gjøre alle mulige julesaker som skulle vekket denne følelsen. Men enda i dag vekkes forventninga i meg når jeg kommer ut i stua og ser juletreet stå der klart. Ja, ikke helt klart på julaftens morgen. Vi har nemlig en ny tradisjon her i huset. Jeg er vant til at treet pyntes den 23e desember, mens J er vant til at man står opp på julaften, tar julesauna, ser julefreden lyses ut på TV og så pynter man juletre. Dermed har vi begynt med at jeg henter frem tre, får på lysene og henger opp den pynten jeg vil ha der (spesielt fine julekuler, julepynt etter bestemor, norske flagg), og deretter fortsetter J med resten av julekulene, toppstjerne og glitter på selveste julaften. Og jeg passer jo på at han får julestrømpen sin hvert år!

Vi har hatt tre nøtter til askepott på Tv her, og jeg har følt et lett vemod ved å vite at Askepott nå ikke er med oss lenger. Takk for juleminnene, Libuše Šafránková, du er forevig en del av vår norske jul. Vi har sett reisen til Julestjerna, og jeg har enda ikke sett den nye. Vi har sett Donald, og akkurat nå er det Pippi som feirer jul. Jeg har videosnakket med begge mine søstre, min tidligere stefar, og mine svigerforeldre. Jeg har fått besøk av min gudmor, og drukket en rask liten kaffekopp med henne og utbyttet gaver. Og nå står ribba i ovnen og koser seg, om ikke så lenge skal jeg ta folien av og grille svoren samtidig som jeg skal varme opp skinka og begge gratengene jeg har laget til J sitt julebord. Vi har røkt laks som vi har fått i gave av A-I med familie, og det er surkål og sossiser. Jeg våger påstå at vi kommer til å få et fantastisk julebord!

Innimellom slår julen meg med vemod. Vemodet er savnet av de som ikke lenger er med oss, og da fremst mine besteforeldre på mammas side. Farmor lever enda, og farfar husker jeg omtrent ikke, det var stort sett mormor og morfar jeg hadde kontakt med. Jeg har vært på gravene og tent lys til alle i slekta, og ønsket de god jul. Men vemodet får meg innimellom til å tenke hvor mye jeg ville gitt for å få oppleve min barndoms jul med besteforeldrene i livet en gang til. Den sjansen kommer jeg ikke til å få i det virkelige livet, og dermed får jeg gjenoppleve det gjennom minner og tanker.

Og det er nettopp disse minnene og tankene som er jul. Julen er for ettertanke, for omgang med venner og familie helt etter eget ønske, for å legge stress, mas og kjas til side og glemme det for noen dager. Å få dele disse fredelige dagene med de du ønsker å omgi deg med, det er det største gleden som finnes i livet. Noen ganger sitter man alene, enten fordi man vil det, eller fordi det bare ble sånn, andre ganger er du omgitt med så mye familie at du nesten får en overdose av det. Men alle disse måter å feire jul på kan gi en egen form for glede.

Med dette vil jeg ønske dere alle en fantastisk jul. Måtte dere få fred, ro, god mat og kanskje også noen gaver. Måtte dere alle få nyte dagen og slappe av uten stress og mas. Ha en riktig fin jul, alle mine lesere. Måtte dere bli med meg inn i det nye året også.

 

23 Desember – Kalender, kalender for i går og skype med Lita!

Gårdagen forsvant fort i en svært mild matforgiftning som satte meg litt ut av spill på kvelden. Det gikk heldigvis fort over, og jeg er i full vigør i dag, men lå litt på etterskudd med alt. Den lovede “vi slutter tidlig dagen før julaften” uteble i tillegg så jeg var hjemme halv åtte fra jobb. Sukk. Men nå har jeg fått frem det meste av pynten, halvpyntet juletre i vår nye tradisjon (der J får avslutte på julaften slik han er vant med), og jeg har filmsnakket med Lita 🙂

 

Dagens julemusikk er en hel spilleliste med norske julesanger!