Det ville kanskje være fint om vi samlet alle adventsdiktene jeg har postet så langt på bloggen på en og samme plass? Så da gjør vi det! Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. … Continue readingAdventsdikt til lystenning
Tanker jeg har gjort meg opp om Selma og Snøfall
I dag så jeg andre episoden av Snøfall via NRK-appen, og har gjennom tidligere tittinger allerede gjort meg opp litt tanker.
For det første er det at vår verden gjenspeiles så fargeløs og grå, mens Snøfall er full av lys, varme og gode, fine farger. Det er som om de virkelig skal speile hvor fantastisk Snøfall er mot vår egen verden. Og da slår tankene meg: Er virkelig vår verden så grå og fantasiløs? Jeg er faktisk ikke helt enig i dette. Det er så mye lys, farge og varme også i vår verden, men samtidig er Selmas hverdag svært grå og fattig. Jeg begynner å mene det vi ser er Selmas oppfatning av vår egen verden rundt seg, noe som speiles i hennes rotløshet og ensomhet, følelsen av å ikke holde til.
Kjersti Elvik er en fantastisk skuespiller. Første gang jeg så henne var i serien Vestavind, og jeg elsket henne der allerede, som svært ung skuespiller. Hun har nok modnet adskillig både i alder og kunnskap, og denne finner man i hennes tolkning av Ruth. Ruth tviholder på rutiner og faste rammer, klamrer seg til klokka med alle klør, og vil ikke ha noe som helst av fantasier, dagdrømmer eller nærhet. Hun har blitt akkurat så grå som klærne hun går i. Jeg tenkte ganske snart da jeg så serien første gang at hun har nok vært en leken og fantasifull jente som har fått litt for mange harde slag fra grå voksne, og har endt opp med å bli akkurat slik selv.
Og dette bildet slo meg i dag som et svært sterkt symbol. Gjennom hele serien ser vi folk som går i mørke blå, grå eller svarte klær og har mørke blå, grå eller svarte paraplyer. Og midt i det hele har vi Selma, med en lysende orange regnjakke og en knall rød paraply. For å virkelig utheve henne fra resten av verden. Effekten blir faktisk litt av det samme som i Schindlers liste i en av scenene der en liten søt jente skiller seg ut i det grå med sin lysende røde kåpe.
I det store og det hele synes jeg regissøren spiller på mye farge for å vise forskjeller. Farge og lyssetting. Skuespillerne setter på sitt eget vis farge på innspillingen og skaper en fantastisk serie jeg har lært å elske. Hva synes dere om Snøfall?