Category: Tradisjoner og historie

I Kina gir man juleepler. Det selges epler pent innpakket i celofan overalt nå, selv om ingen riktig vet hvorfor. Kanskje fordi Julaften heter ping an ye på kinesisk, mens epler heter ping guo?

I Kina er man ikke kristne, men feirer julehøytiden som en svært romantisk høytid, man viser kjærlighet med å gi sin utkårede et eple pent innpakket. Det markeres også som en passende tid for å gå på kino, og en tur med familien på skøytebanen er mer og mer populært.

I Ukraina pynter man juletreet med spindelvev. Edderkoppen har blitt et symbol på hell og lykke, og en legende forteller om en fattig enke som ikke hadde råd til å pynte juletreet og var sorgfull for det. Under natten hadde en edderkopp spunnet mange små nett på treet, og dette glitret vakkert i morgensolen på juledagen.

I Australia er det ikke reinsdyrene som trekker julenissens slede. Der trekkes sleden av kenguruer! Når han kommer dit får nemlig reinsdyrene en pust i bakken, og han spenner for kenguruene i stedet. I tillegg kommer han i shorts. Det er jo temmelig varmt i Australia, som kjent. Det er vanlig med strandfest her.

I Japan har man begynt å feire jul tross at kristendom ikke er den største religionen i landet. Dette har rot etter andre verdenskrig der landet ville starte på ny frisk og ta til seg litt fra vesten. Frityrstekt mat er tross alt ikke hverdagsmat i Japan selv om man kan tro det om man går på asiatiske resturanger, dette er luksusmat og julaften feires da med frityrstekt kylling og gaver. Gaver gis både innenfor familien og som “bestikkelser”; til arbeidsgivere, lærere og andre innflytelsesrike personer man vil stå på god fot med. Det legges stor vekt både på valget av gaven, innpakningen og overrekkelsen.

I Arizona har det blitt populært å ta julebilde med våpen i den lokale våpenklubben i Scottsdale, forstad til Phoenix. Man kan velge fritt mellom alle våpen som finnes hos skyteklubben, og det er ikke uvanlig med hele familien fra minste spedbarnet til eldste person bevæpnet til tennene og smilende til fotografen. Våpnene blir selvklart ikke med hjem…

Bagdad byr på bålfest i julehøytiden, i et av verdens eldste kirkesammfunn. Bålet markerer begynnelsen på det nye året, og innledes med at barna leser opp julens evangelium, før bålet deretter tennes. Man har gjort seg umake med god og tørr ved, og om det brenner helt ned til fin aske blir det et godt år. Om bålet ikke brenner helt ned, men slukner mens det enda er kullbiter og grenbiter igjen kan man ty til å hoppe tre ganger over det slukte bålet mens man ønsker seg noe for å redde året.

Tjekkia byr på 9retters middag! Feirer man ut fra tradisjoner kan man ikke tenne lys i huset før den første stjernen tennes på nattehimmelen, men deretter braker det løs med en real feiring. Ni retter på middagsbordet, og alkohol er totalt forbudt. Det må være jevnlikt antall personer rundt bordet, men om det er slik at man er ujevnt tall dekker man på til en siste person og har en tom plass ved bordet. Alle må spise helt opp, og man binder tau rundt bordsbena for å sikre seg mot tyveri.

I tillegg er det overtro at ugifte jenter kan se om de skal bli gift under det kommende året eller ikke. Lik vår skikk med markblomster under hodeputen, skjønt i dette tilfellet handler det ikke om å vite hvem man gifter seg med. Alle ugifte piker tar av seg en sko og kaster den over skulderen mot utgangsdøren før man til slutt sjekker hvor skoen falt. Peker tåen mot døren sies det at jenta er “på vei ut”, og dette betyr at hun skal bli gift i løpet av året.

I gammel tid feiret man Ýlir et sted mellom 14 november og 13 desember, endog så sent som 12 januar. Når feiringen ble satt var gjerne avhengig av når vinteren begynte og man dermed ikke lenger kunne høste, sanke eller få i hus noe fra moder natur og gården selv. En lang og sen høst som muliggjorde lenger sanketid bød også på lengre tid å forberede og behandle det man hadde fått i hus og kunne skyve blotet lenger frem. Som regel holdt man blotet før desember var over, men ved sykdom og annet kunne man forsvare å skyve blotet frem.

Blotet ble holdt omtrent på midtvinteren så langt det lot seg gjøre ut fra det nevnt over. Det var dog vanlig å holde blotet når dyrene var på sitt feiteste etter sommerbeitet og så fort blotsmjøden og ølet var ferdig, før dyrene begynte å magre av under vinteren, og der igjen kom jo gjerne lange sene høster inn i bildet på tidspunktet. Det er litt usikkert hva tanken var bak blotet, men det gjettes fra forskerne på å blidgjøre gudene etter året som har vært slik at de var velvillig instillt til året som kom, igjen for å øke sjansene til fruktbar grøde og høst, forhindre uår og ulykke. Navnet selv vet man ikke heller et sikkert opphav til, man gjetter på avart av Jólnir, en av Odins mange navn, månedsnavnet Ýlir (julemåneden). Det ble faktisk også satt en lov om akkurat mjøden eller ølet, det skulle sambrygges mellom minst tre bønder for samdrikking, og dette skulle være klart til 1 november. Hva hensikten var med sambrygging og samdrikking er litt uklart, men det vises til i lovene om at man skulle drikke for godt kommende år, for fred og for gudene. Hvorfor man måtte innføre en lov om sambrygging og samdrikking fremkommer ikke, da det på denne tid var skikk og bruk å brygge øl/mjød til jòlablotet.

Å kle stolen er en gammel skikk i Norge, en skikk fra den tid høysetet på gården hadde utskårne gudebilder for å ære gudene. Man dekorerte stolen med gran og ris, bånd og gjerne et vakkert klede, om ikke stolen hadde et stort gudebilde satte man gjerne den guden man håpet skulle beskytte gården i form av et tresnitt eller et gudebilde. Man bød mat og drikke til jòlastolen mens husbonden selv satt på en vanlig (dog finere) stol ved føttene av gudestolen. Det var også vanlig at gårdsherren ga gaver til folket på gården utenfor familien. Selv treller fikk en jòlagave, ofte i form av et nytt klesplagg (som regel arvet) og litt mat. Gavene var som regel av den litt finere maten til husbondsfolket, og de riktig rike kostet gjerne på seg å gi klær, en ny kappe, en ny kjortel, eller kanskje til og med en liten rull med enkelt ullstoff så man kunne lage seg et klesplagg. Dette var selvklart et politisk spill så vel som velvilje, man var pålagt dette av gudene, men størrelsen på gaven samt hvor mye den var verd avslørte statusen til giverfolket. Det ga høy status å kunne gi nye klesplagg selv til treller, selv om dette var grove ullplagg av den dårligste ulla.

Det var også vanlig at man ga jòlagave til tilliggende gårdsherrer og adel, eller at man ga avskjedsgave til rike besøkende som kom og feiret jòlablot på gården om man var en særlig rik husbond. Om man var så heldig å ha fart i viking hadde man kanskje kostelige gaver fra utlandet å skryte med dessuten.

Det sies at skikken å gå julebukk stammer fra vikingtid. Fra gammelt av slaktet man gjerne julebukken for å få et godt år, og eksakt når skikken å gå julebukk oppsto vet man ikke riktig sikkert. Det ble laget bukkemaske og bukkefell, og de særs fattige tok dette på og gikk fra hus og fikk “bestikkelser” for å ikke gjøre vondskap på gården. Det spekuleres litt om dette speiler til Lussi og åsgårdsreia i tillegg. Bestikkelsene var gjerne mat, og ble temmelig raskt et vis for de særs fattige å kunne utøke julematen litt.

Det hørte også til skikk og bruk å gi gaver til den første husbonden som bygde opp gården, og man stilte gaver i form av mat og drikke der han var hauglagt. Senere ble han ofte kalt tuftekallen da haugen ofte også ble kalt en tufte, eller til og med bare tusse. Over lang tid ble tuftekallen forbundet med nissen, og på slik vis oppstå gårdsnissen!

Juleminner ja, jeg har jo rantet om juleminner i alle mulige blogger i hele min bloggkarriære, for jeg har mange juleminner å by på. Så det å velge et spesifikt minne nå blir vanskelig.

Men jeg tror jeg likevel skal trekke frem ett av de morsomste minnene mine atter en gang, selv om jeg kanskje har fortalt det før. Dere får tilgi meg det i så fall.

Det var det året mamma bestemte seg for å hjelpe julenissen med julestrømpen, og ikke bare ha litt godteri i strømpen. Dette året hengte vi strømpene opp ved fotenden av sengen lille julaften, og våknet spente og lykkelige på morgenen slik vi gjorde alle julaftner. Hva kan jeg ha vært? et sted mellom 9 og 12 år?  Noe i den retningen i det minste. Som sagt, våknet opp, kastet meg over strømpen.. som var flat.
Sviende skuffelse i magen. Hadde nisen glemt oss? Hadde vi ikke vært snille nok? Fortvilet åpnet jeg strømpen for å dobbeltsjekke at flat på utsiden faktisk betydde tom også. Og fant en lapp. Dermed eksploderte juleiveren i magen nok en gang, og jeg styrtet inn til lillesøster som sov vegg-i-vegg og ville hun skulle stå opp. Hun lå med hodet under dyna og surmulte. “Julenissen har ikke vært her!” og var knust. Men jeg titta i hennes flate strømpe, og der var det minsann en lapp, og dermed var vi ute av sengen begge to.

Og så var jakten i gang. Små og større pakker var finurlig gjemt rundt i huset. Pakker med julehefter, julegodter, en bok, en film, lego og så videre, spredd overalt. Vi dundret opp og ned trapp, slamret med skuffer og kjøkkenskap så vi sikkert vekket hele lotterudfeltet.

Og så.. en pakke til hver av oss skulle hentes inne hos mamma og Ole. De sov. (trodde vi, i virkeligheten lå de og fniste i senga) så vi lurte døra opp, listet oss stille inn, hentet pakkene (alt mens mamma og Ole lå med ansiktet mot midten og kjempet en desperat kamp for ikke å le seg fordervet over at vi virkelig innbildte oss at de sov enda etter vår fremfart som kunne vekket selv de døde) og listet oss ut igjen. Og så stormet og trampet og slamret vi oss videre gjennom huset.

Jeg tror dette må være et av de morsomste minnene jeg har fra julen. Underholdningsfaktoren er skyhøy enda, og en dag kanskje jeg gjør det samme mot mine barn de årene Nissen har litt mye å gjøre så jeg må gi en hjelpende hånd 😉