Uke 24 – Juleminner

Juleminner ja, jeg har jo rantet om juleminner i alle mulige blogger i hele min bloggkarriære, for jeg har mange juleminner å by på. Så det å velge et spesifikt minne nå blir vanskelig.

Men jeg tror jeg likevel skal trekke frem ett av de morsomste minnene mine atter en gang, selv om jeg kanskje har fortalt det før. Dere får tilgi meg det i så fall.

Det var det året mamma bestemte seg for å hjelpe julenissen med julestrømpen, og ikke bare ha litt godteri i strømpen. Dette året hengte vi strømpene opp ved fotenden av sengen lille julaften, og våknet spente og lykkelige på morgenen slik vi gjorde alle julaftner. Hva kan jeg ha vært? et sted mellom 9 og 12 år?  Noe i den retningen i det minste. Som sagt, våknet opp, kastet meg over strømpen.. som var flat.
Sviende skuffelse i magen. Hadde nisen glemt oss? Hadde vi ikke vært snille nok? Fortvilet åpnet jeg strømpen for å dobbeltsjekke at flat på utsiden faktisk betydde tom også. Og fant en lapp. Dermed eksploderte juleiveren i magen nok en gang, og jeg styrtet inn til lillesøster som sov vegg-i-vegg og ville hun skulle stå opp. Hun lå med hodet under dyna og surmulte. “Julenissen har ikke vært her!” og var knust. Men jeg titta i hennes flate strømpe, og der var det minsann en lapp, og dermed var vi ute av sengen begge to.

Og så var jakten i gang. Små og større pakker var finurlig gjemt rundt i huset. Pakker med julehefter, julegodter, en bok, en film, lego og så videre, spredd overalt. Vi dundret opp og ned trapp, slamret med skuffer og kjøkkenskap så vi sikkert vekket hele lotterudfeltet.

Og så.. en pakke til hver av oss skulle hentes inne hos mamma og Ole. De sov. (trodde vi, i virkeligheten lå de og fniste i senga) så vi lurte døra opp, listet oss stille inn, hentet pakkene (alt mens mamma og Ole lå med ansiktet mot midten og kjempet en desperat kamp for ikke å le seg fordervet over at vi virkelig innbildte oss at de sov enda etter vår fremfart som kunne vekket selv de døde) og listet oss ut igjen. Og så stormet og trampet og slamret vi oss videre gjennom huset.

Jeg tror dette må være et av de morsomste minnene jeg har fra julen. Underholdningsfaktoren er skyhøy enda, og en dag kanskje jeg gjør det samme mot mine barn de årene Nissen har litt mye å gjøre så jeg må gi en hjelpende hånd 😉