Jul i norrøn tid

I gammel tid feiret man Ýlir et sted mellom 14 november og 13 desember, endog så sent som 12 januar. Når feiringen ble satt var gjerne avhengig av når vinteren begynte og man dermed ikke lenger kunne høste, sanke eller få i hus noe fra moder natur og gården selv. En lang og sen høst som muliggjorde lenger sanketid bød også på lengre tid å forberede og behandle det man hadde fått i hus og kunne skyve blotet lenger frem. Som regel holdt man blotet før desember var over, men ved sykdom og annet kunne man forsvare å skyve blotet frem.

Blotet ble holdt omtrent på midtvinteren så langt det lot seg gjøre ut fra det nevnt over. Det var dog vanlig å holde blotet når dyrene var på sitt feiteste etter sommerbeitet og så fort blotsmjøden og ølet var ferdig, før dyrene begynte å magre av under vinteren, og der igjen kom jo gjerne lange sene høster inn i bildet på tidspunktet. Det er litt usikkert hva tanken var bak blotet, men det gjettes fra forskerne på å blidgjøre gudene etter året som har vært slik at de var velvillig instillt til året som kom, igjen for å øke sjansene til fruktbar grøde og høst, forhindre uår og ulykke. Navnet selv vet man ikke heller et sikkert opphav til, man gjetter på avart av Jólnir, en av Odins mange navn, månedsnavnet Ýlir (julemåneden). Det ble faktisk også satt en lov om akkurat mjøden eller ølet, det skulle sambrygges mellom minst tre bønder for samdrikking, og dette skulle være klart til 1 november. Hva hensikten var med sambrygging og samdrikking er litt uklart, men det vises til i lovene om at man skulle drikke for godt kommende år, for fred og for gudene. Hvorfor man måtte innføre en lov om sambrygging og samdrikking fremkommer ikke, da det på denne tid var skikk og bruk å brygge øl/mjød til jòlablotet.

Å kle stolen er en gammel skikk i Norge, en skikk fra den tid høysetet på gården hadde utskårne gudebilder for å ære gudene. Man dekorerte stolen med gran og ris, bånd og gjerne et vakkert klede, om ikke stolen hadde et stort gudebilde satte man gjerne den guden man håpet skulle beskytte gården i form av et tresnitt eller et gudebilde. Man bød mat og drikke til jòlastolen mens husbonden selv satt på en vanlig (dog finere) stol ved føttene av gudestolen. Det var også vanlig at gårdsherren ga gaver til folket på gården utenfor familien. Selv treller fikk en jòlagave, ofte i form av et nytt klesplagg (som regel arvet) og litt mat. Gavene var som regel av den litt finere maten til husbondsfolket, og de riktig rike kostet gjerne på seg å gi klær, en ny kappe, en ny kjortel, eller kanskje til og med en liten rull med enkelt ullstoff så man kunne lage seg et klesplagg. Dette var selvklart et politisk spill så vel som velvilje, man var pålagt dette av gudene, men størrelsen på gaven samt hvor mye den var verd avslørte statusen til giverfolket. Det ga høy status å kunne gi nye klesplagg selv til treller, selv om dette var grove ullplagg av den dårligste ulla.

Det var også vanlig at man ga jòlagave til tilliggende gårdsherrer og adel, eller at man ga avskjedsgave til rike besøkende som kom og feiret jòlablot på gården om man var en særlig rik husbond. Om man var så heldig å ha fart i viking hadde man kanskje kostelige gaver fra utlandet å skryte med dessuten.

Det sies at skikken å gå julebukk stammer fra vikingtid. Fra gammelt av slaktet man gjerne julebukken for å få et godt år, og eksakt når skikken å gå julebukk oppsto vet man ikke riktig sikkert. Det ble laget bukkemaske og bukkefell, og de særs fattige tok dette på og gikk fra hus og fikk “bestikkelser” for å ikke gjøre vondskap på gården. Det spekuleres litt om dette speiler til Lussi og åsgårdsreia i tillegg. Bestikkelsene var gjerne mat, og ble temmelig raskt et vis for de særs fattige å kunne utøke julematen litt.

Det hørte også til skikk og bruk å gi gaver til den første husbonden som bygde opp gården, og man stilte gaver i form av mat og drikke der han var hauglagt. Senere ble han ofte kalt tuftekallen da haugen ofte også ble kalt en tufte, eller til og med bare tusse. Over lang tid ble tuftekallen forbundet med nissen, og på slik vis oppstå gårdsnissen!