7 desember: Et juleminne

Et juleminne ja. Også der har jeg jo mange. Men jeg kan dele et jeg har fra min spedeste barndom. Jeg kan ikke ha vært særlig gammel. 3 eller 4 år maksimalt, fordi jeg var 4-5 år når min farfar døde. Jeg husker han ikke så godt, men for meg var han høy som et tårn. Nå var han høy i forhold til min farmor, men noen kjempe var han ikke, vanlig høyde kanskje? Men for meg var han en kjempe. Og han var tynn.

Det minnet jeg bærer med meg, vagt som en tåkedott, er den julen “alle” feiret hos farmor. Jeg har fem tanter, og minst tre av dem hadde vel ett eller to barn, og vi feiret alle sammen med farmor. Antagelig var det vel fordi farfar hadde hjerteproblemer og man var klar over at han neppe hadde så mange juler igjen kanskje? Og denne jula husker jeg som sagt veldig vagt at jeg pleide å sitte på fanget til farfar og henført stirre mens han drakk kaffe. Og for å underholde oss barn overdrev han denne enkle lille hverdagssyssel enormt. Han slurpet kaffen høylydt i seg, og svelget høylydt før han overdrevent høyt sukket et fornøyd “aaaahh”. Og jeg lo så jeg holdt på å trille av fanget hans.

I og med at jeg ikke har så mange minner av han er dette et minne jeg bærer med meg og pleier.