Uke 16 – Vennskap

Vennskap er et stort ord, like stort som ord som Fred eller Frihet. For oss som bor i et fritt og fredfylt land har vennskap en enda større betydelse, fordi de to første er mer selvfølge som bosatt i Norden der det er mer enn 50 år siden noen krig. Vi tar Fred og Frihet litt for mye som en selvfølge i disse dager til å egentlig sette pris på dem, vi har det jo. Det ville kanskje vært mer som en treenighet om vi ikke hadde hatt dem alle..

Vennskap er for meg viktig. De få venner jeg har er meg nær og kjær på lik linje som familie. Man værner om sine venner. “En god venn tar deg som du er, men sier i fra når du ikke er det du burde være” sa jeg engang på facebook, og fikk bifall for dette. Og slik ser jeg på det. Man skal akseptere folk som de er, ikke bare venner, men det er vel kun gode og nære venner som vet hvordan og når de skal si i fra om at du ikke lever opp til den standard du er mer enn kapabel til, når du avviker fra det som er OK, når du lurer deg selv og andre og ikke minst, svikter din omgivelse.

Det er tungt og vanskelig å være slik en ekte venn. Det er tungt og vanskelig å ha slike venner, fordi de gjør det umulig å lure seg selv inn i en tro på ens egen perfeksjon. Men det er mer givende enn noe annet å ha disse vennene, fordi det tvinger meg til selvransakelse, det tvinger meg å møte meg selv i døra, og det tvinger meg til å innse at jeg kanskje ikke alltid liker det jeg ser fordi det ødelegger glansbildet jeg håpet på jeg var. Og for å unngå disse vanskelige følelsene må jeg da streve etter å konstant forbedre meg selv. Jeg kan bare håpe jeg klarer dette med konstant selvjobb, det er en jobb som aldri slutter, og jeg håper jeg kan bidra til det samme for mine venner.

Vennskap er for meg potensiellt noe som følger en hele livet. Man kan kanskje bytte partner, og innimellom venner også, men noen venner vil med stor sannsynlighet følge deg gjennom livet, og man nyter pensjonist-tilværelsen med å sitte under en eik og lukte på blomstene, og kanskje av og til bli stukket av en bie i rumpestumpen så man fyker fnysende rundt. Om jeg skal se for meg min og Litas alderdoms høst blir det akkurat slik som Disneys Ferdinan. For Disney kommer nok til å følge oss langt inn i gråe hår og rynkete mage. Også det som en god venn, dog ingen personlig venn.