12 Desember – Julen i et barnesinn

For et barn å forklare hva julen er, skulle jeg gjette mange kommer tilbake til nissen og julegavene. Og lys.

Julen i et barnesinn. Ja, hvordan skal man forklare det.
Jeg har så ofte sittet og mimret om min barndoms jul, og har liksom ikke helt lyst til å hengi meg i en ny fråtseri i mitt eget sinn men jeg tror ikke jeg slipper unna.

Jeg husker ikke alle mine juler selvklart, men jeg husker de aller fleste i alle fall. Hvordan gleden boblet i magen så fort vi fikk lov til å henge opp lysslyngene i vinduet. Hvordan vi spent telte ned dager mens vi åpnet kalenderen og hvor glade vi var når Jul i skomakergata gikk på TV.

Men best husker jeg lille julaften. Mamma og bestemor som strøk duker og ga beskjed hvilket bord den skulle til og meg og min søster som løp beina av oss for å få den på plass. Hvordan mamma plukket opp julepynt fra esker og ba oss finne et fint sted oppe eller nede. Hvordan bestefar hentet inn juletreet og hengte på lys og stjerne, og så tok vi barna og mamma over med å henge julepynten på. Til sist fikk bestefar æren av å henge på plass glitteret.

Jeg husker den spente forventningen som gjorde det nesten umulig å sovne mens jeg lå og nistirret på julestrømpen og håpet jeg skulle få se nissen fylle den opp. Og hvordan jeg et par år til og med husker at mamma gløttet på døra for å se om vi sov enda. Og jeg savner den tiden da mitt barnesinn ikke forbandt det med at hun skulle se når hun kunne fylle på strømpen 😉

Best husker jeg det året nissen kom med rebusløp til oss. Min søster hadde bare sett en flat strømpe og surmulte med ansiktet mot veggen på sitt rom, og jeg i desperasjon måtte se om det ikke bare var så mye som en liten rosin i alle fall. Og fant en lapp. Og full fart inn til min søster, “du må se!”. Og min søsters korte og dypt skuffede “Nei! Nissen har jo ikke vært her!!”.
Min iver fikk henne til å trekke dyna over hodet, og til slutt lette jeg i hennes strømpe selv og ganske riktig: en lapp.

Og der forsvant dyna vekk fra min søster og vi var på full fart høyt og lavt gjennom huset og lette etter små og store pakker. Opp og ned trappa med ivrige steg, slamring med skuffer og skap på kjøkkenet.. til vi innså at vi skulle inn til mamma og stefar som lå og sov enda. (i det minste innbildte vi oss i vårt barnesinn at de hadde sovet seg gjennom noe som kunne virke som en armada med elefanter og apekatter som raste gjennom huset, som om noen kunne sove.. som om engang naboene fortsatt sov!)

Stille åpning av dør. Stille tassing inn. Heldigvis, mamma sov enda, lå med ryggen mot døra. (og ristet av innestengt latter, men det visste jeg ikke da). Liste seg bort for å finne gaven, og liste seg ut igjen. Og klampe og slamre videre utenfor.

Selvklart var vel de våkne. Antagelig var hele lotterudfeltet våkne på grunn av oss.. 😉

Akk ja, det barnesinnet.. jeg håper jeg kan gi en like magisk jul til min egen lille familie.