Det ville kanskje være fint om vi samlet alle adventsdiktene jeg har postet så langt på bloggen på en og samme plass? Så da gjør vi det! Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. … Continue readingAdventsdikt til lystenning
Category: Filosofi og refleksjoner
7 desember: Et juleminne
Et juleminne ja. Også der har jeg jo mange. Men jeg kan dele et jeg har fra min spedeste barndom. Jeg kan ikke ha vært særlig gammel. 3 eller 4 år maksimalt, fordi jeg var 4-5 år når min farfar døde. Jeg husker han ikke så godt, men for meg var han høy som et tårn. Nå var han høy i forhold til min farmor, men noen kjempe var han ikke, vanlig høyde kanskje? Men for meg var han en kjempe. Og han var tynn.
Det minnet jeg bærer med meg, vagt som en tåkedott, er den julen “alle” feiret hos farmor. Jeg har fem tanter, og minst tre av dem hadde vel ett eller to barn, og vi feiret alle sammen med farmor. Antagelig var det vel fordi farfar hadde hjerteproblemer og man var klar over at han neppe hadde så mange juler igjen kanskje? Og denne jula husker jeg som sagt veldig vagt at jeg pleide å sitte på fanget til farfar og henført stirre mens han drakk kaffe. Og for å underholde oss barn overdrev han denne enkle lille hverdagssyssel enormt. Han slurpet kaffen høylydt i seg, og svelget høylydt før han overdrevent høyt sukket et fornøyd “aaaahh”. Og jeg lo så jeg holdt på å trille av fanget hans.
I og med at jeg ikke har så mange minner av han er dette et minne jeg bærer med meg og pleier.
3 desember: Det er ikke jul uten..
Ja, hvor begynner man. Julen er for meg en stor haug tradisjoner, og det er mange av dem jeg ikke kan være uten.
- Grevinnen og hovmestern på TV lille julaften
- 3 nøtter til Askepott på TV
- Sossiser til ribba og ribba sjøl
- Reisen til julestjernen på TV
- Juletre og masse lys
- gaveåpninga på kvelden etter middagen
- Massevis av syndig godterier, kaker og annet fråtseri
Men kanskje viktigst av alt er freden, kjærligheten og familien. For meg er det ikke helt den samme jula uten dem. Alle de jeg vokste opp med å feire jul med, der fler og fler nå har falt fra. Under mitt liv kommer min jul til å forandre seg steg for steg, før jeg flyttet hjemmefra var det utenkelig å feire jul med noen annen enn mamma, mormor og morfar, søstrene mine. Nå i voksen alder og som gift får jeg oppleve å feire jul med noen andres familie en gang i blandt, og det føles fortsatt underlig. Det er fortsatt jul, fortsatt koselig men det er ikke min barndoms jul. Den får jeg nok aldri tilbake, og i blandt er jeg vemodig for det. Men jula blir det man gjør den til selv, og jeg kan velge å surve over det jeg har mistet eller jeg kan velge å nyte det jeg har. Og da velger jeg å nyte julegleden og det jeg har!
 |
| Bildet lånt fra Wikipedia |
2 desember: En god venn.
Hva er en god venn?
For meg er en god venn en som aksepterer meg som jeg er, men sier i fra når jeg ikke er det jeg burde være. En som bærer over med mine dårlige sider selv om man har synspunkter om dem, og gir meg et puff i rett retning. En som er lojal og ikke vender kappa etter vinden, innrømmer sine feil til meg og ber meg om hjelp til dem. En som er her for meg når jeg behøver det mest, uten å kvele meg eller stille urimelige krav.
Disse vennene er det langt mellom. Jeg har tre i mitt liv.
Juleminner igjen.
Hvert år setter de opp en stor julebukk i Gävle. Og hvert år brenner den ned. Jeg satt her og lurte på om det er tradisjon at den brenner hvert år, men den gang ei. Den skal faktisk stå der og se pen ut til 13 dags jul. Egentlig! Men det er da noen som synes det er fantastisk festlig å sette fyr på bukken.
Så hvordan er det da med juletradisjoner utenom det å brenne ned Gävlejulebukken?
For meg er det mange mange tradisjoner forbundet med Jul. Min mamma har gjort en fantastisk jobb med å gjøre julen magisk for oss. Mange mange timer satt hun hvert år og pakket inn den ene gaven etter den andre. Jeg husker de årene hun laget julekalender til oss. Et år samlet vi på settefigurer til sånne små settehyller på veggen. Alle de små duppeditter hun kjøpte! Hver og en møysommelig pakket inn i julepapir og hengt på en tavle merket med nummer.
Og julestrømpen? Når jeg og Lisbeth var liten, sydde mamma en julestrømpe til hver av oss i ubleket lin, tror jeg, dekorert med rød og gønn filt, og en stor R og en stor L på. Hvert år fikk vi littegran godt i strømpen, og en bitteliten pakke. Kanskje en minimal liten lego-eske for eksempel. Etter en stund ble pakkene så store at de ikke hadde plass helt enkelt. Mamma kom da på en god ide: Rebusløp! Jeg kan enda huske det første året.. Vi fikk en lapp i strømpen! Det var jo ikke vi forberedt på! Jeg husker ikke hvor gammel jeg var. Men i desperasjon kikket jeg ned i strømpen likevel, kanskje det var bare EN rosin der? Og der fant jeg en lapp. Jeg ut av sengen og inn på Lisbeth sitt rom i en fei. Stå opp stå opp! Men nei, Lisbeth ville ikke, hun surmulte under teppet i skuffelse over at nissen ikke hadde vært der. Nei men se, ivret jeg, det er sikkert en lapp der! Og se! Lapp var det. Og vi raste rundt i hele huset og lette frem gaver. Vi fikk da julegodter, alle julehefter, en bok eller en film, litt sokker og andre nødvendigheter, og enda mere julehefter. Alt finurlig pakket inn og gjemt bort ulike steder i huset. Ondskapsfulle mamma hadde til og med gjemt en pakke under sin egen seng og en i sokkeskuffen sin.. ;D Og når vi skjønte vi måtte inn på rommet der for å hente, sånn på morgenkvisten før fuggern feis, så listet vi oss inn. Mye vits, der vi hadde dundret rundt, slamret med skap og skuffer så sikkert alle naboene hørte oss.. ;D Mamma og stefar lå i sengen med ansiktet inn mot midten og sloss for livet for ikke å fnise så vi hørte dem 😉
Og en annen jul, etter jeg ble for stor for strømper og andre morsomheter, en jul skulle jeg spille konsert i Lillestrøm kirke i grålysninga. Klokka 7 faktisk. Kommer opp trappa, trøttere enn trøttest og holder på å gå på nesa lang som jeg er. Titter forvirret ned. Der ligget et spindelvev av grønne og røde tråder OVERALT! Mamma hadde da laget trådnøsting for minstesøstern min og sønnen til hennes daværende sambo… 😉
Ahhhh de fagre minner. Juletreet fra jeg var liten husker jeg alltid som en stor glede. Vi barn var med på å pynte treet på lille julaften, akkurat slik vi var med på å rydde og vaske og sette ut pynt og legge på duker. Jeg tror kanskje dette begynte delvis som litt ekstra hjelp for mamma, og siden har det bare blitt sånn. Når vi pyntet treet, da hadde liksom julen begynt alt syntes jeg. Og så vakkert treet var! Når jeg var liten hadde vi fargede lys på juletreet. Vi hadde store lys med rød, grønn, blå, gul, hvit, rosa, lilla farge på. Neida, de blinket ikke, de bare lyste snillt og stille. Og glitter. Sølvfarget glitter, kuler, engler, glassfigurer. Og stjerne på toppen. Det var det vakreste jeg visste!
Vi hadde lys ellers i huset. Til den 1 desember fikk vi lys i vinduene våre. Lyslenke med stjerneform eller med farger, annenhvert år. Vi fikk ikke adventstjerne eller stake, vi hadde nok revet det ned med vår lek, men lenker fikk vi, festet i vinduskarmen. Da nærmet julen seg! Det var så koselig å sovne til lysene fra vinduene, og den gryende julefølelsen vi hadde i magen som steg dag for dag…. 😀
Julemiddagen er nesten et eget kapittel. Hver jul slepte min søster seg rundt juletreet med lengtende øyne på gavehaugen og fikk ikke i seg en eneste bit. Vi så på 3 nøtter til askepott, Donalds Jul, Reisen til Julestjernen, og jeg er ikke sikker på om hun fikk med seg handlingen fordi minst et øye var rettet mot juletreet.
I mellomtiden laget mamma Ribbe med sprøstekt svor, sossiser, surkål, rødkål, poteter, saus og sjy, medisterkaker noen år. Noe grønnsaker klarte hun lure inn. Svisker, tørkede epleringer og rosiner blir stekt sammen med ribba, og potetgull strøs over. Nam!
Til dessert: Multekrem, riskrem med rød saus og gele med vaniljesaus. Nam nam nam!
Og etter middagen…. JULEGAVER! Etter at bordet var ryddet ble det duket opp med dessert og kaker, og vi begynte å åpne gaver.
Og SÅ kunne Lisbeth spise!
Så hvor viktig er tradisjoner? Hvordan klasser man noe som en tradisjon eller bare noe som hører julen til? Jeg tror tradisjoner kan være en tung plikt. Da er det foreldres ansvar at plikten blir morro. Min mamma har definitivt lykkes med å gjøre julens tradisjoner til en glede for meg. Bakingen, vaskingen, rene duker, gardiner og you name it, alt dette ser jeg frem til med glede (ryggen er ikke enig), jeg benytter julen som en sjanse til å gjøre ordentlig rent og rydde overalt 100%, vaske alt, stryke alt, gjøre det ordentlig overalt. Jeg bruker hele oktober og november på å lage julegodteri og begynne med å lage gaver. Allerede tidlig på sommeren begynner jeg så smått og tenke på hva man kunne gi den eller den. Jeg fører en mental liste i hodet. Jeg planlegger og ordner og koser meg skvatt fordervet.
Min mann hater julen. Han hater fødselsdager. Han trives ikke med julen som høytid og hater overraskelser. Hvordan gjør vi dette kompatibelt med min glede og forventning? Jeg kommer aldri til å akseptere at han trekker meg ned fra mine forventninger til julen og denne tiden.
Jeg løser dette på følgende måte. Jeg sprudler litt stille for meg selv. Jeg “sladrer” og hinter om gaver sånn at han mest sannsynlig gjetter hva han får av meg, og hinter. De siste årene har han sagt at jeg ikke skal fortelle hva han får, fordi han skal øve seg på å like overraskelser.
Og nå begynner jula bli ålreit også for han 🙂 Nå er det HANS jul. Hans og min. Vi lager nå våre egne tradisjoner.
Og snart skal vi dele disse tradisjoner med et barn. Når den tid kommer, vil han nok elske å gjøre julen magisk for sitt eget barn.
Jul eller Yule… eller bare solfest?
Fra bloggen min Desember 2006:
Jeg har ofte tenkt på dette med Julen. Jeg bekjenner meg ikke til den kristne tro. Jeg tror Jesus eksisterte, javisst, og han var en flott mann helt sikkert. Guds sønn med, i henhold til bibelen er jo vi alle guds barn. Så hvorfor feirer jeg da Jul?Jeg er oppvokst med Julen. Jeg er oppvokst med å feire Jesu fødsel. Nå i voksen alder, nå som jeg har funnet min tro, er det ikke lenger Jesu fødsel JEG feirer.
Jeg er heller ikke så viking av meg at jeg feirer Vinterblot ved vintersolverv.
Ikke er jeg Wicca eller pagan i min feiring heller.
Jeg beholder tradisjoene jeg har lært fra jeg var liten. Jeg går ikke i kirken, jeg akter tross alt ikke spotte en reiligion jeg ikke tror på. Skulle mine barn synge i kor tropper jeg opp for å høre på dem, det skal jeg love dere.
Men hva feirer jeg da?
Jeg feirer lyset! Livet! Skapelsen!
Jeg feirer gleden over å gi noe til en annen for å glede.
Jeg feirer familie og venner, og det at jeg har alt dette.
Jeg feirer at jeg lever bra, har hjem, mat, hus, inntekt.
Jeg feirer mine elskede dyr som jeg har fått gleden av å gi et godt liv.
Jeg feirer min mann og vårt eksteskap, vår kjærlighet.Alt dette passer jeg på å feire i julen. Det blir på en måte min egen feiring, som sammenfaller med yule/jul. Er det da feil av meg å beholde de kristne tradisjoner?
Så absolutt ikke. Å hente inn ett tre og dekorere med lys og pynt er faktisk ikke en kristen tradisjon.
Jeg siterer en webside jeg fant om Juletreets historie:
Juletre begynte som et påfunn av Bayerske arbeidere, i begynnelsen av 1500 tallet. Det ble pyntet med gaver, gode saker, kaker og god mat. Når julen var over ble det høstet. Det var altså ikke en dekorasjon men et gavetre. Gavetre er jo vel kjent fra mange andre kulturer, der man fester penger i små trær/busker som man siden ofrer til templer, eller man fester mat og ofrer til guder. Det er med andre ord ikke en kristen ide. Med tiden spredde ideen seg om gavetreet over hele Europa og ble mer og mer vanlig. Som dere ser av kommentaren over var juletre noen steder forbudt og stemplet som avgudsdyrkelse. Heldigvis har kirken gått tilbake på det nå i disse dager 😉 Fra 1870 tallet satte man opp en adventsgran i kirken, der man tente 7 lys hver søndag i advent til man hadde 28 lys tent.I 1822 kom det første juletreet til Norge, som vi vet om i alle fall, og det var en nordmann ved navn Petersen, en fengselsdirektør fra Christiania. Denne fengselsdirektøren fortalte om frøken Weinshenk som hadde bragt med seg skikken fra sitt hjemland, Tyskland.
Feiring i Norge med juletre var i øvrige fall ikke vanlig før utpå 1950 tallet. Innen da hadde man forlengst begynt å dekorere treet med pynt, lys og godteri og ikke bare kaker og godt.
Når det gjelder pynten selv er det mange historier.
Stjerne i toppen er ingen gammel tradisjon som så mange kanskje tror. Engel eller spir var det som opprinnelig ble brukt som dekorasjon på toppen av treet, eller kanskje bare et lys. Stjerna er innført som et minne om Betlehemstjerna.
Derimot er stjerne i vinduet meget utbredt et lite stykke bakover i tid. Denne skikken stammer fra en frimenighet i Tyskland som het Herrnhutterne, også ofte kalt Brødremenigheten. Fra tidlig 1900 tall hengte de opp stjerner i vinduene i adventstiden. De første stjernene var av brettet papir, men også her har elektrisiteten sneket seg inn og gjort stjerna til en ny opplevelse. Den har fått kraftig konkurranse fra advents-stakene med 5 eller 7 lys, men mange har beholdt stjerna som sitt advents-lys. Nå i disse dager har mange hushold opp til flere stjerner, men skikken er opprinnelig bare en stjerne per hushold.
I sverige ble stjerna ofte kalt Proletar-stjerne siden den var å finne i tusenvis av vinduer i drabantbyene.
Den første pynten som ble innført på treet utover godteri og kaker var glitter. Det begynte på 1500 tallet i Frankrike. Og det var ikke guirlandere med glitter slik vi
har nå, men mer lange tråder i gull eller sølv som man hengte på tredet der det passet seg slik. Skjønt det var nok lite gull og sølv for menigmann på gata. man tok kobbertråder man trakk ut, så ble de valset flate. Siden ble det klippet i tynne remser. Opprinnelig ble dette laget som dekor til uniformer, og franskmennene tviholdt på hemmeligheten i mange mange år. Men til slutt lakk hemmeligheten ut til tyskland, og flere begynte å lage selv.
Siden slutten av 1500tallet hadde den tyske byen Lausch vært glassblåserby, og det er fremst i denne byen at juletreets glasskuler ble utformet. Det ble blåst kuler, som siden ble fylt med flytende sølvoppløsning.. eller de ble latt værende gjennomsiktige eller i farget glass. Siden kunne kulen dekoreres og farges etter ønske. Desverre ble Lausch fratatt sin status som fremtredende Juletre-glasskule-by da exporten ble stanset under 1 verdenskrig, men innen da sto flere byer og fabrikker klare til å overta. I disse dager flommer markedet av kuler fra asia, og fremst Russland som har blitt en storprodusent av glassdekorasjon til juletre. Men fra Asia flommer også plastkuler til billige penger.
Nå ble jo dette en ren historieleksjon om juletreet og dekorasjonen. Jeg regner med alle skjønte av seg selv etter teksten over at Julelysene på juletreet kommer fra adventslysene fra kirke-treet.. 🙂
Kirken syntes ikke om denne rare tradisjonen å sette et pyntet tre inn i stua.
I enkelte samfunn var det forbudt med juletre, da de mente at dette var avgudsdyrkelse.
Lita’s Juleminner
Ja, jeg får dele noen jeg og. Jeg var vel en av mange barn som gledet meg noe helt enormt til julaften. Jeg husker fortsatt hvor kvalm jeg var fra morgen til julegavene skulle åpnes, og jeg skal innrømme at det har gjort det sånn at jeg ikke takler ribbe. Bare lukta gjør meg smålvalm, så mine fantastiske foreldre stiller opp med Pinnekjøtt til meg. Er kanskje litt snål, men jeg har pinnekjøtt med ribbetibehør til jul!
Men det jeg husker aller best fra min barndoms jul er egentlig ikke sånn kjempemye. Men noe sitter igjen i hodet mitt. Det første er at når vi hadde hunden, og jeg var “ferdig” med maten 10 minutter etter at vi hadde begynt, så kom den samme gamle kommentaren: “Du må gå tur med hunden først”. Jeg viste jo at om jeg skulle ha noen gaver, så måtte hunden luftes, og det var minst 20 minutter. Grei måte for foreldrene å få spist litt i fred egentlig.
Den andre tingen som jeg husker er at jeg var med mamma på jobben. Min mor jobbet på IBM som vekter der. Pappa orket vel ikke å ha en masete unge hjemme, der de mest hørte ordene var: “Kommer mamma hjem snart nå!” Men hva tilbringer en liten jente en dag på IBM med å gjøre? Joda, man er med på rundene, kjører glassheisen opp og ned i noen timer, til man får beskjed om at nå HOLDER det. (glemte jeg si at heisen sa et hørtbart “PLING” hver gang den stoppet?) og så var det selvsagt en liten tv der så man fikk med seg de viktige julesendingene. Morsomste var vel at jeg fikk feil kort når jeg kom om morgenen, og hadde et kort som kunne åpne alle dørene, untatt banken sine. Jeg fikk ikke beholde det så lenge etter at jeg og mamma testet det etter alle kunstens regler på den første runden.
Husker også min første grønne jul, men den var forsåvidt planlagt. Den julen var vi på Grand Canaria der min morfar bodde, og der var det jo ingen snø. Ikke et ordentlig juletre heller, det var en liten palme som ble pyntet.
Ble heller ikke noe typisk julemat, men jeg husker fortsatt julen som veldig hyggelig og det var en av de få gangene i mitt liv at jeg traff min morfar på vinteren. (Mannen var smart og bodde der om vinteren, og kom til norge om sommeren)
Uansett er det viktigste for meg i Julen, både nå og som liten, den roen(etter pakkene) og den gode følelsen man sitter med i hele julen. Gleder meg masse til jul, og det er jo ikke så lenge igjen!
Julestrømpe
Vi har vel alle vokst opp med julestrømper ved senga, på døra, på peiskanten.
Har dere noen gang tenkt på hvor skikken kommer fra?
Mamma laget en linstrømpe til meg når jeg var liten, med grønn filt og min bokstav på. Min søster fikk en likedan. Hver lille julaften var dette noe av det siste vi gjorde før vi prøvde å sove, nemlig å henge opp denne på sengekanten. Alltid like sikker på at vi ikke kom til å få sove, alltid like bestemt på å være våken til vi så julenissen. Og alltid sovnet vi sent omsider og missa hele nissefar.
Og han sviktet oss aldri. Hver julaften våknet vi til godter og små gaver i strømpen. Etterhvert begynte det å ligge rundt strømpen også.
Jeg glemmer aldri det året som nissen hadde gjemt gaver rundtom i hele huset, og bare hadde lagt en liten lapp med rebus på i strømpen. Den så akkurat like flat ut som kvelden før, og skuffelsen brant i magen på meg. Men jeg åpnet strømpen likevel for å se etter om det ikke var så mye som en liten rosin i alle fall? Og fant lappen.
Full fart inn til søster, som lå med hodet under teppet og surmulte, “kom, se!” Men nei, hun ville ikke, nissen hadde jo ikke vært der! Men jeg tittet i strømpen og der lå det en lapp til, og dermed var skattejakten i gang. Høyt og lavt, pakker overalt, finurlig gjemt både her og der. Nissen har ikke bare trylleskjegg, han må trylle med tiden også ble vi enige om.
Disse fantastiske minner tok jeg med meg fra barndom fram til i dag. Når tiden kommer skal jeg hjelpe nissen når han har for mye å gjøre og hjelpe med å skape fantastisk opplevelse for mine søte små i framtiden også.
Men hvor kommer nå julestrømpen fra?
Det er mange ting som peker mot skikken med julestrømper. Og det begynner med St Nicholaus. Barnas sko, lekebåter og støvler utenfor vindu og dør i Tyskland, godtetreet i Bayern, og så videre.
Legenden sier at en fattig mann i byen Myra i Tyrkia (der St Nicholaus var biskop en stund) hadde tre vakre døtre, men ingen medgift til dem. Han var for stolt for å ta i mot almisser, og ingen ville ta hans døtre når de ikke hadde medgift. Det hjalp ikke at de var snille, gode, dyktige og vakre.
St Nicholaus ville hjelpe han, og en natt smøg han til huset mens han lurte på hvordan han skulle få til dette, å stappe inn gullet han hadde tatt med på en slik måte at det ikke skulle se ut som almisser.
Nå spriker legenden opp i fler ulike varianter. Noen ganger er det en stor gullmynt til hver av døtrene, andre ganger en liten pose gull og sølv, visse ganger til og med et lite gulleple eller gullball.
Men felles for alle er at de nevner strømper. Og nå vil også alle legender ha det til at dette skjedde natten til juledagen. Det ble sagt at han smøg opp på taket og slapp gullmynter ned gjennom pipa slik at de (med guds hjelp) havnet i pikenes strømper der de hang til tørk på kanten. Eller han smøg inn og slapp en liten pose mynter ned i hver strømpe, eller gulleplet/gullballen.
Uansett ble gleden stor i huset den morgenen, det ble raskt bryllup, og alle fikk vite dette, fler hengte ut sine strømper nær åpne vinduer. Og de ble ikke sviktet. Litt mat, en mynt, en kakebit, eller en godbit havnet i alle strømper, alt etter hva den som eide strømpen skulle behøve. Om han løp selv eller fikk hjelp sier legendene ingenting om derimot.
Det sies også at i Tyskland var det en gutt som var så sulten og fattig, en kveld (julekvelden), og han stilte sine strømper under vinduet, satte seg ved sin seng og ba til Gud om å gi han litt mat, og litt penger så han kunne kjøpe noe fint til sin mor. Tilfeldigvis gikk St Nicholaus forbi den kvelden, og bestemte seg for å hjelpe Gud litt her. Senere samme natt smøg han tilbake og etterlot litt penger og litt mat i skoene til gutten.
Det var altså her skikken formet seg å stille frem sine sko eller henge opp en strømpe. Derav at man får røde plastsøvler med godterier fra tyskland i butikkene. Hele veien fram til andre verdenskrig hengte man opp strømpen sin på julaften og fant den full med godterier morgenen etter.
Av en eller annen grunn ble denne skikken endret i skandinavia, strømpen kom opp lille julaften og man begynte å feile julen på selveste julaften i stedet. Antagelig fordi man fikk nissen på besøk på kvelden med gaver, og dermed ville benytte sjansen til å takke nissen også for julestrømpen sin. Juletrefester bredte ut seg, dette er også en skandinavisk skikk som henger igjen i Norge.
Julestrømpen min
Blogginlegg fra 9 november 2010:
Jeg husker julestrømpen min.
Jeg har den faktisk enda, minn meg på at jeg tar et bilde av den på lille julaften.
Jeg kommer nok aldri til å kvitte meg med den. Min mamma har laget den til meg, i grå lin og farget filt. Den er nydelig!
Det finnes sikkert penere strømper å få kjøpt, med perler og glitter og alskens dekor, men for meg er dette den peneste og nydeligste julestrømpe som finnes.
Grunnen til det er at den var min fra jeg var liten, og fulgte meg trofast opp gjennom tidene.
Når tiden kommer for det skal jeg lage en julestrømpe til min lille avlegger, en som skal få være med fra begynnelsen.
Julestrømpen har for meg blitt det siste jeg husket fra lille julaften. Når den hang på plass var det bare timer igjen før jul.
Advent fikk vi julelys i vinduene våre, vi fikk ikke stjerner. I stedet hadde mamma to lysslynger til oss med 20 lys. En hadde farger og en hadde stjerner. Vi byttet på hvem som fikk hva, og nesten uansett hva man fikk var det fantastisk når den første søndagen i advent kom og man hadde julelysene i vinduet.
Og tro meg, min søster og jeg holdt nøye regning på hvilket år vi hadde hatt farger og stjerner!
Men likevel vil jeg mene at når julestrømpen kom opp på lille julaften så var det julen rett rundt hjørnet, og bare blotte synet kan få meg til å gjenoppleve pirringen i magen. Gleden og forventningen. Det var juleferie, ingen skole dagen etter, og mange dager med fri og julekos.
Julaften ville jeg våkne tidlig, det gjorde jeg hvert år. Og så var det å stå opp, lense nattens frukter fra strømpen og pakke opp de gaver man fikk der. Julegodter til frokost, den eneste dag mamma ikke maste på ordentlig frokost før man spiste godterier, skjønt en liten skive snek det seg nok ned likevel.
Det var også den eneste dagen mamma ikke maste på at vi ikke burde se på TV hele dagen. Vi kunne sitte som vi ville, for TVen var full av julefilmer.
Men det hørte også med å dra til kirken og spille der mellom 3 og 5. Vi gikk altså som regel glipp av Donald og vennene hans som gjerne begynner 3. Så vi så den på opptak. Vi spilte i skolekorpset begge to, og dermed var det på med uniform og opp i kirken. Klokken 5 ringtes julen inn, og etter det var det hjem, inn i finstasen mens sølvguttene klang på TV og mormor hadde tårer i øynene over hvor vakkert det var, og så fikk vi spise julemat.
Og deretter… ja de fleste vet jo hva som kommer etter middagen på julaften. Litt rydding av bord, og fremduking av kaker og dessert, men deretter åpnet vi gaver. Og hele veien var julestrømpen trofast med meg år etter år.
Slik som mine minner fra barndommen nå følger meg kommer strømpen følge med meg fremover selv om den ikke lenger brukes. Det er ingen magi i å fylle sin egen strømpe!
Om jeg får et barn eller et barnebarn som har navn som begynner på min bokstav skal jeg nok la den gå videre i arv. Men mine minner kan ikke arves. Jeg må skape nye der!