Det ville kanskje være fint om vi samlet alle adventsdiktene jeg har postet så langt på bloggen på en og samme plass? Så da gjør vi det! Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. … Continue readingAdventsdikt til lystenning
Category: Advent
Dagens prosjekt
Jeg bestemte meg for å gå i gang med dette i dag 😉 Men dette blir de eneste bildene dere får… her og nå. Seinere kanskje, får dere nok bilder av resten.
Og mens man mimrer..
I går kom en pakke fra sør, inneholdende en bursdagsgave, julegave og….
Adventskalender! Nå gleder jeg meg 🙂
I tillegg tittet jeg litt på fordums julegodterhauger og har nok bestemt meg for å lage litt julegodter denne jula, pga finanser etter flytt er litt skranten må jeg holde julegaver på lavt nivå i år. Sånn er det bare! Her kan dere se noen tidligere år!
Mimrekroken
Jeg satt og tittet gjennom minner på fjesboka og ramlet over disse to bildene. Dette er adventskalenderjulestrømper jeg strikket på oppdrag for et par år siden. Jeg har oppskrift på adventskalender-strømper 1 til 24 med ministrømper og vurderer å strikke dette også. Jeg burde kanskje komme i gang om jeg skal rekke det før jul, tror dere ikke? 😉
En pakketeknikk
Må jo bare innrømme at jeg ble imponert av det her. Blir jo veldig fine pakker også!
November – Snart er det advent
Dette har vært en annerledes juleforberedelse for meg. Større delen av tiden jeg normalt bruker på gaver og lignende har i år gått til pakking og forberedelse til flytting.
Og nå som tiden finnes har jeg null finanser til å gjøre eller kjøpe noe som helst. I år må jeg klare meg med det jeg kan lage selv, minus noen små gaver jeg kommer til å kjøpe sent i november. Og i år får jeg ikke råd til så veldig mye.
Men noen gaver har jeg rukket å ordne ferdig, nå må de bare pakkes inn 😉 Det vil si at jeg må finne frem hvor jeg har gavebånd, navnelapper og tape i en av de mange mange eskene som enda er uoppakket.
I dag har jeg vært på en søndagstur bort til det som heter Bratteidet og Finneidet rundt Eidevannet. Jeg byr på litt bilder!
September – Naturens gaver, sanking og forberedelser
Oooog på denne tiden av året er det jeg for fullt leiter i naturen etter perler og gaveideer, jeg sanker kongler, bær, sopp og annet. Men dette året blir spesielt.
Jeg har plukket litt multer, blåbær og bringebær, og kokt et par glass syltetøy, men det er alt jeg har tid til i år! Jeg står jo på flyttefot og har bokstavelig talt begge beina i hver sin flytte-eske!
Det betyr at jeg får overhode ikke tid (ikke heller mulighet til å ta med noe) til å plukke noe som helst før vi er ferdig med flyttinga. Har jeg flaks kanskje jeg kan høste meg litt røsslyng før vinteren kommer men i år blir det fattig med natur-sanking. Jeg får slå meg til tåls med at dit vi flytter kan jeg plukke skjell, koke og skrubbe rein og lage dekor eller gaveideer av dette i stedet. Om jeg får noe tid til overs.
Uansett er jeg faktisk litt lei meg over å ikke kunne utnytte denne fantastiske årstiden vi er på vei inn i nå. Det er jo nå trærne sakte begynner å bytte til gult, orange og rødt, det har ikke begynt ordentlig her enda men de første kommer nok smygende nå som kveldstemperaturene fort raser ned mot 0 grader! Det er også nå du kan samle disse nevnte blader om du finner perfekt formede i nydelige farger, for å tørke i press og bruke til dekor. Og jeg kan ikke ta del av det i år pga jeg skal flytte midt i det hele!
Jeg trøster meg selv med at dette betyr at jeg ikke står midt i flytting i selve adventstiden i alle fall 😉
Hva pleier du sanke på høsten? Lager du spiselige julegaver eller gaver fra bær, frukt og sopp?
Julefilm/serie – Hjem til jul
Denne er slett ikke ny. Den kom i fjor på Netflix, en norsk serie om single Johanne som i ren desperasjon etter å slippe unna mammas hjertesukk om hun har ny kjæreste og hvordan mamma savner exen som dumpa henne for tre år siden lyver på seg å ha fått en kjæreste.
Sluttresultatet er: En av de mer morsomme og romantiske serier jeg har vært borti. Jeg har ledd, gjemt meg bak ei pute og grini som en unge. I serien følger vi Johanna, som etter løgnen sin kaster seg ut på dating for å prøve å leve opp til nødløgnen om å ha kjæreste, slik at hun kan ta med seg kjæresten på julemiddag hos foreldrene.
Skuespillerne er flotte. Noen av de er nok ferske som skuespillere, andre kjenner jeg igjen fra andre serier som Bjørn Skagestad fra Vestavind, Iselin Shumba Skjævesland fra Snøfall, Hege Schøyen, Line Verndal fra Himmelblå, danske Ghita Nørby fra Hamsun, Stian Blipp og sikkert mange fler. Jeg liker jobben de gjør. Jeg trives med den personen Ida Elise Broch fremstiller i Johanne og ikke minst alle de pinlige hendelser når man er ute på dating-tynn-is. Vi vet jo alle at man må kysse både en og flere frosker før man finner prinsen, og det Johanne går gjennom under datingen får meg til å krympe meg og ynke meg samtidig som jeg flirer meg skakk.
Historien er nærmest litt pinlig og likevel kjenner jeg meg litt igjen i alt. Ikke det at jeg har vært singel så lenge at det gjør noe, jeg har jo en samboer nå for eksempel, men jeg kjenner meg litt igjen i Johannes avresjon om at alle har så mange meninger om hvordan man burde leve livet sitt. Det er nok kanskje noen hull i historien her og der, men ikke store nok til at jeg merker meg dem. Det jeg derimot merker meg er en utrolig hjertevarm hovedperson, en som ser mennesker, en som legger merke til de rundt seg men som raskt oppdager på datingen at ikke alle er like opptatt av å se de rundt seg. Hun får overraskelser på veien, oppdager noen nye saker ved seg selv og verden, får noen reale sjokk og møter seg sjøl i døra. Jeg er forelsket i Johanne før andre episoden er over. Og jeg er en hetro jente!
Jeg falt pladask for serien. Er den et mesterverk? Kanskje ikke. Skulle den fått noen oscar? Antagelig ikke, men hva gjør vel det? Juleromantikken blomstrer her. Litt i stil med Love Actually, men uten stjerneregisteret fra den filmen. Den er ikke like fantastisk med tanke på at vi ikke har filmen full av stjernenavn slik som Love Actually har, men hva gjør vel det? Dette er norsk humor. Jeg ler og tørker tårer, og har vondt i magen av latteranfallene. Av meg får den 4,5 julekuler av 5!
Per i dag er det en sesong av denne. Netflix har lovet en til med premiære litt før jul 2020, så det betyr at vi kanskje får svar på avslutninga av siste episoden på denne sesongen før jeg har blitt helt gal. Her har dere traileren!
Blir en adventskalender noen ganger “utdatert”?
Det kommer vel an på øyet som ser, tror du ikke?
Jeg husker når NRK bestemte at Jul i Skomakergata aldri mer skal sendes som adventskalender på barne-tv, men at den kommer til å finnes på NRK Nettstrøm gratis for de som vil se. Det siste er jo et bra kompromiss for de som ikke har dvdene (slik jeg så klart har 😀 ), men argumentene deres var tynne for å aldri sende igjen. Argumentene lød på at serien var gått ut på dato, at dagens barn hadde et annet tempo blablabla, og temaene var for gamle.
Sist jeg sjekka var temaet for jul i skomakergata kos og jul, og barnas rettigheter. Og sist jeg sjekka er det fortsatt barn som lever i krig og elendighet, som sulter, ikke får gå på skole, ikke får rent vann, medisiner eller sykehus og så videre. Jeg ser virkelig ikke noe “gått ut på dato” i dette. Og burde ikke dagens barn også få lære seg å være rolige også og ikke bare ha hysterisk skriking og fjasing i ørene hele tiden?
Men tankesnurringa mi her skulle egentlig ikke være om hvorvidt jul i skomakergata holder mål eller ikke. NRK bestemmer helt selv hva de vil sende, og så lenge de har Jul i Skomakergata tilgjengelig for Ola og Kari Nordmann som gjerne vil se den hvert år skal jeg ikke klage på akkurat det. Når resultatet av å fjerne Jul i Skomakergata fra NRK resulterte i storsatsinga Snøfall tilgir jeg dem, for maken til fantastisk kalender fra NRK som den var?
Men tilbake til spørsmålet. Synes du selv en adventskalender noensinne blir for gammel? Uaktuell? Eller mener du at visse adventskalendere blir så fine tradisjoner at det ikke er sjanse for at de blir uaktuelle?
For meg er Jul i Skomakergata et perfekt eksempel på nostalgi og julekjærlighet. Selvklart kan jeg den utenat nå, selvklart husker jeg absolutt alt som skjer, og det er jo en selvfølge at jeg ikke sitter med øynene klistra til skjermen hvert sekund. Men jeg føler jeg må liksom ha med meg jul i skomakergata hver desember likevel. Jeg har de på DVD, og det er jo også tilgjengelig på NRK nettstrøm så jeg kan titte i mobilen i badekaret eller på senga om jeg vil. Jeg kan også ha den på mens jeg gjør forberedelser til jul, pakker inn gaver, baker eller lignende.
Per i dag er det et fåtall adventskalendere jeg føler jeg “må” se. Jul i skomakergata har jeg med meg, og The Julekalender ser jeg også i løpet av desember. Jeg kaster gjerne et gløtt på et par episoder av den svenske kalenderen for å se om den er noe bra, og som regel mister jeg interessen i løpet av en par-tre dager fordi det ikke holder mål for meg. Jeg følger med på om NRK sender en god gammel kjenning, eller om det er noe nytt som skjer, og er det nytt (som i snøfall det året den kom) følger jeg gjerne med en stund og enten blir jeg hekta som med snøfall, eller jeg mister interessen. Det er jo bare å innse at jeg er ikke helt i målgruppa på akkurat adventskalendere fra NRK selv om jeg synes NRK er utrolig flinke til å prøve å tilpasse til familie-kikking og ikke bare til barna. Snøfall er nå også en kalender jeg gjerne vil se i desember.
NRK kommer til å vise Stjernestøv i år som det ser ut, og TV2 Zebra viser Julefergå for de av dere som liker brass brothers og deres musikk. Jeg lurer på om jeg skal kaste et øye på den i år, jeg kommer jo til å bo i Norge når jula kommer og dermed finnes det kanskje tilgjengelig for meg? Jeg husker utrolig lite av Julefergå, jeg så den det året den kom, og det eneste jeg husker er at prinsippet er det samme som med The Julekalender, det skiftes mellom to scener: Ferga og vraket på bunnen der de som holder hus der snakker miks mellom musikerspråk og norsk. Jeg var ikke så imponert der og da, men er villig til å gi den en sjanse til.
Hva skal til for at du holder på en adventskalender år etter år? For meg er det følelsen jeg får. Om jeg fniser og koser meg, om jeg som med Jul i Skomakergata flommer over av julenostalgi så jeg får klump i halsen, eller som med snøfall, flirer og griner som en unge om hverandre, da er det en “keeper” som de sier. Betyr det at jeg “må” se den hver desember? Ikke nødvendigvis, men det kanskje havner på lista over saker jeg gjerne kan se for eksempel i oktober/november mens jeg forbereder jula, nisseverksted eller lignende.
DIY vinduspynt med limpistol
Er du stødig på hånda? Jeg kan ikke skryte av å være det, men du kan nok få til finfin julepynt til vindu med limpistol likevel. Du behøver limpistol og limstaver (her kan du jo velge om du kjøper fargede med eller uten glitter, eller helt gjennomsiktig lim som fortsatt er klar når den stivner og bruker eget glitter), en bit med glass, og papir med det motivet du vil lage enten vi snakker snøflak som på videoen eller egne figurer i form av reinsdyr, nisser og lignende. Bruker du gjennomsiktig lim og eget glitter strør du det på mens limet er varmt og klissete enda 🙂
Det er jo ikke bare til jul du kan lage slikt som dette, mange lager spindelvev for å klistre i vinduet til Haloween også!
Frem med limpistolen og ha det gøy!
Når man rydder er det man finner
Disse hadde jeg uten å vite om det! Fikk et par esker av mamma for ei stund siden, og en av de inneholdt alle disse heftene og mønstrene. Jeg har altså atter en julestrømpe jeg kan strikke om jeg vil! Kanskje jeg skal lage en til naboen under? Hva tror du, JessiKaos, skulle det være gøy med en julestrømpe til jul? 😀
Kuriosa om Love Actually
Mange, deriblant meg, ser gjerne Love Actually rett før jul eller i løpet av juledagene. Jeg ramlet over litt morsomme fakta bak filmen her jeg tenkte dere ville vite om!
- Rowan Atkinson som pakker inn gave til rollefiguren spilt av Alan Rickman pakket inn så omstendig helt og fullt med vilje! Det kommer kanskje ikke så godt frem i filmen men slik var det.
- Man ser også Rowan på flyplassen der han oppholder ene personalet så lille Sam kunne smette inn og si adjø til jenta han er forelsket i. Det har kommet frem i ettertid at Rowan skulle være en slags engel i filmen som prøver å ordne ting så det blir rett. I Alans tilfelle går det ikke så bra, men han lykkes med Sam i det minste! 😀
- Scenen der Emma Thompson oppdager at smykkeesken hun hadde sett tidligere og trodde var til henne egentlig ble gitt til en annen ble så hjerteskjærende fordi hun utnyttet en egen kjærlighetssorg i innspillingen. Hun hadde nettopp opplevd at hennes eget flerårige forhold ble brutt opp av akkurat utroskap og utnyttet dette til fulle for å få en ekte følelse bak scenen.
- I scenen der Mark (Andrew Lincoln) viser plakater for Juliet (Kiera Knightley), har han skrevet plakatene selv for å få de ekte.
- Scenen der Juliet oppdager at Mark egentlig er hemmelig forelsket i henne har hun på seg en enorm sixpence. Det var ikke tenkt hun skulle ha på seg noe hodeplagg, men Kiera var 17 da filmen ble spilt inn og hadde blitt rammet av en kjent tenåringskrise: Diger kvise i panna. Panikken var total og nødløsning måtte ordnes: Sixpence.
- Kris Marshall spilte Colin som stikker til USA for å endelig lykkes med jentene. Selve scenen der tre jenter kler av han fikk han ikke betalt for, og det hadde han ingen problemer med har han uttalt. I et intervju gikk han så langt å påstå at han hadde det så gøy under denne innspillinga så han gjerne hadde gjort det 21 ganger uten lønn og ikke ha noe problem med det!
- Claudia Sciffer hadde en kort scene i filmen, og fikk temmelig stor sum betalt: 200 000 dollar fikk hun betalt for scenene, noe som skulle motsvare rundt 35 000 kroner per sekund hun er med.
- En kjærlighetshistorie ble helt klippet bort: Rektoren på skolen der sønnen til Emma Thompsons rollefigur går, har et lesbisk forhold og er hodestups forelsket i kjæresten, men hele historien ble klippet vekk fordi den ikke har noe lykkelig utfall fordi Geraldine (kjæresten) er døende i kreft, og regissøren ville beholde julefølelsen gjennom hele filmen. Om du er nysgjerrig kan du se noen av klippene her, men bevæpne deg med papirlommetørklær først!
- Dansesenen til Hugh Grant i filmen var noe han grudde seg så mye til at han nektet å øve noe som helst på den. Den aller siste dagen med innspilling kunne han ikke vri seg unna og bare hoppet uti det. Og gjennomførte med stil!
- Han saboterte også regissørens tanke at dansingen skulle gjennomføres til en Jackson 5 sang, fordi den ble spilt inn til sangen Jump av Pointed Sisters og Hugh faktisk mimet med til sangen et par ganger noe som gjorde det umulig å klippe om til en annen sang. Dermed ble det Jump likevel.
- Billy Bob Thornton spiller den amerikanske presidenten, og ved siden av å være en dyktig skuespiller har han noen handikap med seg, blandt annet OCD og ha fobi mot visse gjenstander (antikke møbler kan nevnes som eksempel, og bilde av Benjamin Disraeli kjent som en britisk politiker på 1800-tallet, eller mer korrekt: Han har fobi mot skjegget og barten hans!). Og på settet var det så klart et bilde av akkurat den politikern for å gjøre Downing Street mer korrekt. Det gikk bra, han stilte seg bare med ryggen mot det bildet.
- Tomas Brodie Sangster som spiller Sam kunne ikke spille trommer og måtte lære dette for filmen. Heldigvis var pappa trommeslager og kunne lære sønnen det han behøvde å kunne.
- Bill Nighy som spiller den aldrende rockeren Billy Mack trodde han bare hjalp regissøren å høre scriptet lest opp og ante ikke at han faktisk hadde en ordentlig opptaksprøve for å få en rolle! Det var derfor en liten overraskelse når han ble tilbudt rollen, men heldigvis for han og oss takket han ja.
- Scenene fra flyplassen med alle mennesker som møtes igjen etter reiser er ekte saker. Filmteamet dro til flyplassen og filmet der.
- Opprinnelig var det tenkt med 14 ulike historielinjer, men regissøren kuttet det litt ned for at det ikke skulle bli alt for forvirrende.
- Vannet som Jamie (Colin Firth) og Aurelia (Lucia Moniz) stuper uti er faktisk bare 40 cm dypt! Skuespillerne måtte altså åle seg rundt på mage og knær på bunnen for å få det til å se ut som de svømmer.
- Og nei, alle scenene med Hugh Grant ble ikke filmet utenfor det ekte Downing Street. Det ble tillatt besøk, men det var forbud mot å ta bilder og notater, så de måtte gjenskape kun fra hukommelse!
- Emma Thompson filmet også sine scener med såkalt “Fat suite” fordi hun skulle være litt mer lubben i filmen enn det hun er i virkeligheten.
Det ble ikke film i dag..
Vi har hatt annet å gjøre. Men derimot må jeg dokumentere: Siste krumkaka!
Når jula pakkes vekk
Jeg blir alltid litt vemodig når jeg pakker vekk jula. Faktisk nesten litt nedstemt! Det gir seg gjerne ganske fort, men akkurat rett etter jeg har pakket vekk alt det koselige som minner meg om hvilke dager vi har, når alle de ekstra lysene forsvinner, det er da det føles litt tomt og mørkt. Jeg har ikke noen bra erstatning for adventslysene, jeg har noen vinduspendler i en eske jeg fikk etter mamma men har ikke hatt mulighet til å henge dem opp enda. Dermed er det mørkt hos meg nå. Den eneste lampa jeg har igjen er den stående stjerna jeg hadde… den har nemlig en tilhørende hvit skjerm for hverdagsbruk så jeg bare bytter mellom lampeskjerm og lampestjerne der.
Det er slike dager som dette, når man pakker vekk jula og fortærer de siste julekaker (Dette er første året vi har spist opp alle julekakene! Er igjen bare to krumkaker og de spiser vi i morgen) at man føler litt tomhet fordi jula er så kort. I knappe to uker har juletreet lyst for meg når jeg har tent det hver morgen, og i to uker har det vært koselige juleduker på bordene, nisser i kriker og kroker, og en del ekstra ugler her og der. I nesten en og en halv måned har det vært litt ekstra lys og stjerner i hjemmet, og da føles det ganske Januar-mørkt når de forsvinner. Så man tar seg i å sitte og lengte etter at det skal bli november fort fort så man kan kose seg med å ta frem alle slike saker nok en gang.
Jeg tror jeg skal trøste meg litt med litt håndarbeide i morgen. Og i slutten på måneden skal jeg spandere på meg en eller to ruller med gewolltes-garn så jeg kan begynne å hekle duker til kommende advent og jul.
Filmer som for meg hører jula, romjula og nyåret til
Jeg har en økende samling filmer som jeg føler hører med til jula og tiden etter. Noen av disse har jeg som vane å se på allerede i adventstiden før jul, da gjerne spesielt adventskalendere men også andre filmer som for eksempel Narnia-seriene.
Noen filmer er hellige og skal sees på julaften tidligst. Det gjelder da så klart tre nøtter til Askepott, reisen til julestjernen og Snekker Andersen og Julenissen. Donald er liksom ikke like hellig, jeg har en av variantene på dvd og ser den gjerne noen dager før eller i romjula for den delen, men disse tre nevnte må liksom sees på julaften ellers føles det ikke helt som jul.
Andre filmer er litt mer likegyldig om man ser dem i adventstiden eller romjula. Jeg har hatt noen dager med å se mange søte julefilmer nå i romjula, Disney sin Small One om eslet som blir solgt til Josef for å bære Maria og Jesusbarnet er et av de søteste verk jeg vet om, historien er så skjønn og bedårende! I tillegg kommer jo også Mickey’s Christmas Carol der alle disneyfigurene spiller en rolle i Charles Dicken’s historie Et Juleeventyr. Det er en av de vakreste fortellinger jeg vet om og jeg ser gjerne filmatiseringer av dem men ofte blir jeg skuffet. En av de nyere er en animasjonsfilm fra 2009 der Jim Carey spiller stemmen til Scrooge, og den liker jeg svært godt. Men favoritten der er Disney sin. Jeg har sett mange andre, muppetene sin variant for eksempel, men de er bare ikke like bra.
Utover det kan jeg jo nevne filmer som :
Flåklypa Grand Prix
Polarekspressen
Puttipluttipott (filmen fra 1979)
Med grimm eller gru
Rudolf fra 1964
Wizard of Oz
White Christmas
Miracle of 34th street
Love Actually
Jeg tilhører nok ikke den store skaren som mener Alene Hjemme må sees i jula. Joda, de var gøyale men jeg har faktisk en knallfin jul uten dem. Derimot kan jeg gjerne se Die Hard-filmene om jeg ramler over de på tv, eller alle Lord of the Rings-filmene siden de alle hadde premiere akkurat i jula når de kom på kino, samme med Harry Potter som har en så julemusikk-start på introen på de første filmene at det nesten regnes som julemusikk! Nightmare before Christmas er en underholdende film men har ikke blitt noen “julefilm” for meg. Edvard Saksehånd pleide å gå hver jul før i alle fall, usikker på om den fortsatt gjør det. En film jeg gjerne ser, Winona Ryder er jo bare bedårende vakker, og det er jo ikke noe feil med Johnny Depp heller 😉 Men den er liksom ikke helt jul for meg likevel.
Noe jeg husker fra nyttårsaften i min barndom var en form for balettoppvisning i dyrekostymer uten noen form for sang og dialog. Jeg som barn skjønte ikke all verden av hva de forsøkte å fortelle med dansingen men har i voksen alder kommet frem til at det var Beatrix Potters eventyrverden som ble danset frem. Jeg fant den som liten usigelig kjedelig. Nå er jeg ikke enormt fan av balett i utgangspunktet men jeg hadde kanskje satt mer pris på det nå som voksen?
Hvilken liste har du med filmer du føler du vil eller må se i forbindelse med jul, romjul og nyttår?
Snøsøsteren – en resensjon
Snøsøsteren er en bok jeg ønsket meg allerede i forfjor. Jeg hadde ikke lykken å få tak i den da, men i fjor fikk jeg den som fødselsdagsgave fra Lita. Og jeg var så spent og lykkelig og måtte virkelig sette meg på hendene for ikke å begynne å lese den umiddelbart.
Det første kapitlet presenterer oss for Julian og hans sorg. Jeg synes egentlig det første kapitlet føles litt famlende, men den usikkerheten forsvinner temmelig raskt i løpet av kapitlet. Allerede i kapittel to er det en stillhet, en intensitet og en stemning som ikke vakler en eneste gang. Og det slutter ikke der.
Gjennom 24 kapitler vekker forfatteren nysgjerrighet og spørsmål i hodet på leseren. Og det er jo åpenbart det er meningen man skal lese dette som en kalenderbok med det eksakte antall kapitler passende en adventskalender med 24 luker. I begynnelsen er det ikke så vanskelig å holde seg til sitt ene kapittel om dagen men jeg lover deg ettersom man nærmer seg slutten blir det mer og mer litt sniklesing av de første linjene på neste kapittel under forkledning å ikke “kunne la være fordi øynene bare tilfeldigvis falt ned på setningene!” Som om det skulle få noen til å tro det var en tilfeldighet at man snikbegynte med noen setninger når man må bla om for å finne neste kapittel… 😉
Jeg fatter jo mistanker ganske tidlig i boka, gløgg som jeg liker å tro jeg er. Jeg kan si jeg får mine mistanker bekreftet i slutten av boka dessuten. Men veien dit er lang. Hele desember lang faktisk, og jeg blir etterhvert utålmodig og nesten litt sint på forfatteren som skriver alt for korte kapitler. Jeg sluker kapitlene fortere og fortere, og er utålmodig etter å kunne sette meg med boka og lese et kapittel til. Aldri har vel nedtellingen vært så pinefull for meg siden jeg var barn? A christmas Carol, kalenderen jeg allerede har er tross alt en historie jeg kjenner godt og nesten kan utenat, jeg husker på framsiden av den lille boka der hva denne miniboka handler om, men Snøsøsteren er en ny opplevelse for meg. Jeg har ikke en anelse hva som venter rundt neste sving, og det er fantastisk.
Avslutninga er enorm. Den er så sviende, sår, hudløs og opprivende samtidig som den er fantastisk, varm og god. Og det blir jo akkurat som vi ville, jula kom og det er julaften. På ordentlig. Når man endelig får alle puslespillbitene på plass er det faktisk jul.
Tegningene er fantastiske. De er så varme og gode at det er en nytelse å se på dem, bare så synd at forfatteren ødelegger alt med å stjele hele fokuset fra bildene med fortellingen. Det gir meg egentlig en unnskyldning for å lese boka en gang til nå, så jeg virkelig kan sutte på hvert kapittel og hvert bilde, og få en helhet på det som jeg i min utålmodighet og iver har gått glipp av.
Og dere? OM dere nå ikke har forstått det allerede: Boka er fantastisk. Den får 5 julekuler av 5 fra meg, ingen tvil om det. Kommer jeg til å føye inn Snøsøsteren i mine årlige kalendere som skal leses eller tittes på? Ingen tvil om det heller. Nå har jeg to julekalendere i bokform, og nå mangler jeg Jostein Gardes julemysterie, også den i 24 kapitler 😉 (HINT, Lita 😉 😉 )
