Julens historie

Denne artikkelen postet jeg på siden Julen Ifokus.
Julen som vi kjenner den i dag er ett nymotens påfunn. Siden lenge før vikingetid var det vanlig å feire midten på vinteren, og under vikingatiden tilkom det vi kaller Jul i dag. Ved vintersolverv var det vanlig å feire  Ýlir, jólablot der man drakk øl og mjød for å feire Jólnir, og “Jul” kommer fra dette. Jólnir er nok mer kjent som Odin i disse dager.
Ýlir kunne være når som helst fra midten av november til midten på desember, men også så sent som huggunótt  i Januar kunne man finne feiringer rundt om i landet. Vikingene var noe mer liberal på tiden enn vi er i moderne tid, det var ingen fastsatt tid for når man skulle begynne å feire, heller ikke hvor lenge det skulle vare eller når det skulle slutte. Det begynte når det passet seg slik, og dess rikere gården var, dess lengre feiret man. Enkelt og greit. Det var også vanlig å legge midtvintersblotet til Ýlir.
Etter en tid tilkom skikken å gi jólagjöf , kort og godt det vi kaller julegaver i dag. Dette var noe man ga for å dele av sin overflod og dermed glede gudene. Blotet i seg var jo en overflod av gaver til gudene, og ved Ýlir var det aller fremst Odin man hedret selv om også de andre gudene fikk sin tilmålte del, men blotet var så mye mer enn bare dette.
I sen vikingtid tilkom det fler og fler “må” og “skal”, uskrevne og også skrevne regler for blotet og hva man skulle gjøre i etterkant. Dette tilkom i økende grad med kristningen av Norge. Til første november skulle juleølet være ferdig brygget. Det sto skrevet i kristenrett-loven en ølgerð: Man skal samburðe øl.
Dette skulle involvere minst 3 bønder, men man var unnskyldt om det var alt for langt til nærmeste nabo. En enslig bonde skulle da brygge som om han var med i et samlag på minst 3 bønder. Sammen skulle man også da skåle for liv, helse, jarl, konge og lykke.

Videre sto det et påbud om en annen ølgerð, som omfattet bonden og hans hustru. Juleølet måtte signes på selve julenatten, og det skulle nytes en skål da. Man skulle da sette ut et staup til gårdsnissen, til åsgårdsreia og til de underjordiske. Det ble delt ut strenge bøter om man ikke overholdt disse kravene. Det skulle også settes av øl til alveblót, kun gårdens befolkning ble innvitert til alveblót. Alvene sto Frøya nær, og var esensielle ved fruktbarhetsritene.
Langt opp i sen middelalder er det en skikk som har ovelevd, skikken å kle storstolen. Storstolen ble kledt i de fineste stoffer, pyntet, og deretter fikk et gudebilde sitte i storstolen. Skikken besto selv etter kristningen, lenge etter at avgudene forsvant og gudebildene var ødelagte ble storbondens stol likevel kledt i de fineste stoffer, langt inn på 16-1700 tallet.
Julen har dype røtter i gammel hednisk religion og skikk, mange saker har overlevd kristningen og lever enda i dag. En av grunnene var at Keiser Konstantin på et kirkemøte i Nikea  år 323 bestemte alle regler for kristendommen sammen med paven og kardinalene som levde da. På dette møtet ble også julen og feiringen av Kristi Fødsel lagt til midtvinteren, da det allerede var skikk i de aller fleste land å feire noe rundt denne tiden. Kort og godt kunne feiring av nytt liv og fred bestå, skikken å feire Odin og hans med-guder forsvant sakte og ble erstattet å feire Jesus Kristus.