"Kjerringjuldagen" eller Kyndelsmessa

I mange deler av Norge, særlig lengre nord, var det i eldre tider slik at julen ofte varte helt til Kyndelsmessa den 2 februar. Mellom tyvende dagen og kyndelsmesse skjedde det ingen større julefeiringer av noe slag, men ved kyndelsmesse stakk fiskerne til sjøs igjen hvorpå kvinnene som var igjen hjemme møttes til kyndelsmesse for å spise det siste som fantes igjen av julemat. Og etter dette ble siste rest av jula dermed ryddet bort, selv om tyvende dag hadde resultert i nyskurte hjem og julepynt pakket vekk. I Norge ble dagen merket på primstaven med 7armet lysestake, og var tross alt en viktig festdag der det over hele landet var vanlig å spise det man hadde igjen av julemat og julebakst og ha flotte feiringer i kirken. Man betraktet med skarpe øyne sine barns adferd og tolket fremtiden for både barnet og gården ut fra dette.

Men fra kristent perspektiv har ikke kyndelsmessa særlig mye med jula å gjøre foruten at dette er en minnesdag for når Jesusbarnet ble fremstilt i templet 40 dager etter sin fødsel. Fremstilling er en jødisk tradisjon som utføres etter en renselsesperiode moren måtte gjennom. For guttebarn var perioden 40 dager, for jentebarn 80 dager.

At denne messen tilfeldigvis sammenfalt med en gammel romersk lysfest var kanskje ikke så tilfeldig. Igjen kan vi nok takke vår Konstantin. Den 2 februar holdt romerne en fest for gudinnen Ceres, og man bar med seg lys overalt som minne om Ceres som lette etter sin datter.
Dette medførte navnet på messen, Kyndelsmesse, Lysmessen. Ordet Kyndel kommer av det norrøne ordet Kyndil som betyr “vokslys”, og som igjen kommer av det latinske ordet Candela. I middelalderen ble det vanlig at man fikk med seg biter av de kirkelig velsignede lysene slik at man kunne legge dem inn i hulrommet i visse søljer.

Dagen kalles også i bland for Marias Renselse, Festum purificationis Beatae Virginis Mariae, og har i visse land blitt rene Mariafestene. Det andre vatikankonsilet satte en stopper for dette, Maria, Jesu Mor, ble jo betraktet som manifestasjon av renheten selv, det reneste av det rene, helt uplettet, og behøvde dermed ingen renselsesperiode i det hele tatt. Hun hadde jo ikke vært nær noen mann når Jesus ble til, hun ble berørt av den hellige ånd selv og var dermed hvit som snø. Dagen ble dermed kalt Praesentatio Domini, “Herrens fremstilling”, hvilket ut fra katolsk teologi er mer korrekt.