Pasjon for Jul

Jeg hører fra svært mange at de føler det som tradisjoner er som ei tvangstrøye, og at de ikke vil slik eller sånn som forventes av en. Og at de er livredd for andres reaksjoner om det fremkommer at de ikke vil, og dermed går de gjennom den ene jula etter den andre som kun blir utmattende og stressende og som de ønsker seg langt vekk fra. Hvorfor gjør dere slik?

For meg er tradisjonene herlige. Jeg elsker tradisjonene vi har rundt jul i min familie og føler det overhode ikke som noen tvangstrøye. Det er noe å se frem til, noe å glede seg til, og er en del av julen for meg. 

Men dette betyr selvklart ikke at tradisjoner skal beholdes bare fordi jeg trives med dem. Det er det som er det fine med julen. Man kan lage sine egne tradisjoner! Bare fordi mormor hadde storsamling hjemme hos seg hver jul er det jo ikke dermed sagt at barna skal føre dette videre om de ikke vil dette. Om det stilles forventninger til en som en ikke vil infri skal man ikke skamme seg for å sette foten ned og si “vet dere? Mormor ville kanskje ha det slik men det vil ikke jeg. Mormor var hjemme hele dagen og kunne lage mat for 40 personer. Jeg har hverken tid eller plass til å gjøre det. Vil dere ha storsamling hjemme hos meg får dere ta med dere mat. Ole tar med ribba. Ninni tar med riskremen” og så videre. Eller man kan bli enige om en annen tradisjon etter at “mormor” er borte. 

Tradisjoner skal jo være koselig! Det skal ikke være noe man føler trykkes ned i halsen på en mot ens vilje. Vil man ikke ha tradisjonen får man finne på en ny. Det skal ikke være slik med jula at en går rundt med en angst-knute i magen fordi man vet at andre i familien “forventer” at man fører videre en tradisjon man ikke har råd til, langt mindre krefter og tid. Det er ikke særlig realt av familiemedlemmer å trykke på for å få sin vilje gjennom heller, men om du ikke sier noe kan de umulig vite. Forsiktige spake protester hører ikke helt hjemme her. Om noe er for tungt og omstendig må man si det klart og tydelig, og legge frem forslag som alle kan bli enige om. Jula skal jo være koselig for alle.

Om du trives med at alle samles hos deg, men du ikke har råd til å holde alle med julemat så får man bli enige om at alle vipser en slant til deg, eller at alle som kommer tar med seg noe mat. En kan ta med ferdig skrelte poteter, bare å ha i gryte og koke. En annen kan ta med desserten, feks riskremen. En annen tar med bringebærsaus og vanlig saus til ribba. En annen tar med sossiser. En tar med julepølse. Og så videre. Fordel pliktene og kostnaden så det går raskt og enkelt å lage maten, og så ser alle til å hjelpe til. Og selvklart hjelper jo alle å rydde av bord og dekke på til kake etterpå, ikke sant? Jeg er i alle fall oppdratt slik! 

Tradisjoner er ikke konstant. Tradisjoner forandrer seg. Se bare på våre juletradisjoner? Om du sammenligner dagens jul med en for 200 år siden er det som natt og dag. For 200 år siden hadde man knapt juletre i det norske hjem. Det var rikingene det! Vi hadde ikke nødvendigvis ribbe på bordet. Det kanskje ikke fantes kaker heller, vi kanskje bare hadde lefser og myke brød. Vi hadde kanskje en julegave til hver. Julelys hadde vi. Men stjerner i vinduet? Nei. Går vi enda lenger tilbake var det juleblot vi holdt på med. Festmat absolutt, men ikke den sorten mat vi har i dag. 

Juletradisjoner kan forandres og tilpasses. Man kan lage seg nye tradisjoner, man kan fjerne gamle saker der og erstatte med “nymotens ideer” om man vil det. Poenget er vi skal ha det koselig og nyte tradisjonene. Det er det som er det viktige. Ikke hvilke tradisjoner vi beholder!