Å drikke jul

Fra norrøn tid fantes vintersolverv, Ýlir, jólablot. Ordet Jul kom fra de gamle navnene på den tiden, også speilet i Odins rette navn Jólnir. 

drikkejul1Å drikke jul har røtter fra midtvintersblotet tilbake i vikingtiden, når man drakk øl eller mjød for Jólnir ved Ýlir. Ýlir kunne være når som helst mellom midten av November og midten/slutten av Desember men også så langt frem som huggunótt  i Januar kunne man feire Ýlir. Selve feiringen hadde ikke noen fastsatt dag, eller lengde. Det startet når det var “rette tiden” og sluttet når det var ferdig, enkelt og greit. Midt i feiringen av ýlir la man midtvintersblotet. 

Det var tradisjon å skjenke jólagjöf  ved selve blotet. Det, dere, kalles i dag for julegaver! Jólagjöf  var noe man ga bort for å dele av sin egen overflod og for å glede gudene. 

Blotet i seg var jo en eneste stor gave til gudene, ved ýlir var det aller fremst Odin som fikk gaver, selv om man la an på å hedre så mange guder man kunne ved denne tiden. Skjønt blotet var så mye mer enn kun offergaver til guder og en unnskyldning for å skryte av sin overflod.

I senere tid henger det noe som ved den tiden var svært viktige regler. Til første november skulle juleølet være ferdig. Dette er noe som hengte igjen svært lenge etter vikingtiden ble erstattet med kristen tidsregning. I Kristenrett-loven sto det skrevet en ölgerð: Man skal samburða øl. Dette skulle involvere minst 3 bønder, men en bonde var unnskyldt om det var alt for langt til nærmeste nabo-bonde. Om en bonde bodde alt for langt unna skulle han likevel brygge som om han hørte med i et samlag. Sammen skulle man så drikke for liv, helse, konge, jarl og lykke.

Det sto også skrevet en annen ölgerð som omfattet bonden og hans hustru. Juleølet skulle signes selve juleaften og nytes kun på natten og man skulle også dele til gårdsnissen, de underjordiske og åsgårdsreia. Det var fastsatt strene bøter om man ikke overhold sin plikt. I førkristen tid holdt man til og med alveblót der kun familien var innvitert. Alvene sto guden Frøy nær og var dermed esensielle for fruktbarhetsritualene.

En gammel skikk som overlevde langt inn på middelalderen var å kle høysetet. Storsetet i langhuset, husfars stol, skulle kles i fineste stoffer og et gudebilde fikk sitte i høysetet. Oftest Odin men andre guder man hadde behov av godvilje fra kunne få storsetet om man ville blidgjøre dem litt ekstra. Ettersom kristendommen vant frem og de norrøne gudene ble avskaffet og glemt beholdt man likevel skikken å kle høysetet i det fineste man hadde til juletiden, til langt inn på 16-1700tallet var dette vanlig på storgårdene rundtom.

Julen har dype røtter i de hedenske skikkene vi hadde før kristen tid, mange av skikkene har hengt med oss helt opp til moderne tid. En del av grunnen til dette var at Keiser Konstantin ved kirkemøtet i Nikea i år 323 valgte å flytte en hel del feiringer for å falle sammen med hedenske skikker slik at man enklere kunne få med seg folket på den “nye” kristne skikken. For eksempel at julen ble flyttet for å passe bedre med midtvinters solverv der man allerede feiret tiden som høytid fordi solen da snudde. Tanken var at feiringen skulle bestå til å feire nytt liv, selv om planen var å erstatte Odin og Tor med Gud, Jesus og Jomfru Maria og budskapet om evig liv mot evig tro her i norden

Svært mange skikker har likevel bitt seg fast. Å gå julebukk. Kle julestolen (i dag mer modernisert i form av å henge opp gardiner og legge duker), brenne julestokken, lage overflod av mat, og så videre.

 

This entry was posted in Tradisjoner og historie. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.