Juleveden

En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!

Ved var lenge den eneste varmekilde man hadde i norske hjem, og under denne tiden der julefreden ble manisk overholdt var det viktig å sørge for et såpass stort lager med ferdighugget ved at man kunne holde det godt og varmt hele juletiden uten å bryte julefred eller avbryte festligheter for annet enn å hente veden inn. Det ble sagt man skulle ha lys og varme i alle rom, og da gikk det gjerne litt mer ved i juledagene enn i hverdagen der man gjerne stengte av rom man sjelden brukte.

Arbeidet med veden var et slit som ble lagt på karfolket. Mennene skulle ut i skogen og dra lass på lass med ved hjem for å sørge for vedstabelen til juledagene. Det ble sagt at man skulle hugge veden, tørr bjørk eller furu helst, på voksende måne og med lauet på fordi den da brant dobbelt så bra som vanlig ved. Den skulle også være svært god og kraftig. Det ble ganske vanlig å kaste einerkvister inn på glørne også for å oppnå sprak og knastring, brant man hard åsgran kunne det smelle riktig så bra og det ble sagt man skremte bort troll og skrømt fra pipa når det smalt, spraket og knastret.

Julekubben er en tradisjon som henger igjen fra vikingtiden, en real, stor og feit kubbe som ble skjøvet hel inn i peisen, enten stående på høykant mens den brant eller man stakk inn en bit og skjøv den lenger og lenger inn ettersom den brant.

Selve huggingen av veden ble gjerne gjort så tett innpå julekvelden som råd var. Når juledagen opprant var det julefred og ingen skulle hugge. Dermed var det ofte opp i otta for mannfolka for å hugge store mengder ved. Dette ble ofte lagt på husmenn som en del av arbeidsplikten, men til gjengjeld fikk de gjerne ta noen favner ved hjem til eget hus også som betaling for jobben. Ikke sjeldent ble det laget lek og moro rundt denne tunge plikten og man kunne opprette de reneste konkurranser i vedhugging. Ettersom man avsluttet vedstablingen var det unggutter som hadde til oppgave å gå fra gård til gård og sjekke vedsjåa, det skulle helst være så fullt at de nesten ikke kunne få opp døra. Noen nedtegnelser viser til at i eldre tid var denne kontrollen utført av værre vesner enn ungutter, for eksempel gårdsnissen. Slurvet man med vedhaugen risikerte man at dauingene kom i løpet av julenatta for å sage og hugge, og julegeita kunne gjemme seg i ved som lå igjen uhogget utenfor vedsjåa. Nissene likte seg best når sjåa var full, da bragte de hell og lykke til gården.

Det var gjerne vane å hogge så mye at man skulle klare seg over alle juledager (20 i tallet), og man bar gjerne inn nok ved på julekvelden for å klare seg i det minste to dager uten å måtte hente inn mer. Man la også gjerne vedskier i kors på toppen av stabelen både ute, inne og i peisen.

This entry was posted in Advent, Juleprat, Kuriosa, Tradisjoner og historie. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.