Juleforberedelser i gammel tid

En stor takk til Ørnulf Hodne for boken Jul i Norge – Gamle og nye tradisjoner der jeg har funnet informasjonen jeg deler med dere her!

Å forberede til jul og vinter var en svært omstendig og lang prosess i gamle dager, alt ble laget for hånd enten vi snakker om lefser, flatbrød, kaker, kjøttmat, blodmat, øl eller lys, også gaver og julepynt ble jo da laget for hånd. Alt ble laget av gårdens resurser, og man laget det man hadde kunnskap og resurser til å lage. Unntak kunne være å betale for eksempel flatbrødkjerringer eller lefsekjerringer som gikk fra gård til gård og byttehandlet sin ferdighet mot annen julemat. Hele forberedelsen til jul var en enorm arbeidsprosess der alle på gården, fra barnsben og opp til gammel alder, måtte bidra med sin del for å rekke å bli ferdig med alt i tide. Selv i byene var tilgangen på ferdigvarer vesentlig mindre enn i vår moderne tid, og man fikk ofte kjøpe hjem råvarer for så å foredle dette selv hjemme.

En av de viktigste prosessene for mat til vinter begynte tidlig på høsten med å høste avling, korn og høy for å berge dyrene gjennom vinteren, og så fort dette var unnagjort begynte slaktet ved mikkelsmess i slutten på september. Så seint som Helgemess i begynnelsen av november kunne slakta fortsatt foregå. Det var bløgging og modning av skrotten før man saltet kjøttet i tønner og satte på stabburet. Noen få slaktedyr ble spart helt til begynnelsen av desember, dette var gjerne de dyrene som skulle stå for det ferske kjøttet til jul. Det aller siste dyret som ble slakta var julegalten, han skulle proppes så mye med mat som råd var frem til jul for å bli så rund og feit man kunne få han. Dette slaktet ventet de med så lenge som råd var og slaktet galten akkurat i tide for å klare å få juleflesket ferdig til julehelga.

Det ble sagt at julegrisen skulle slaktes ved voksende måne for å gi drøyere og feitere flesk, og på flo sjø for å blø best for rent kjøtt og busta løsnet lettere. Man måtte også passe på å være ferdig før sjøen snudde igjen og dagen grydde, så slaktet ble gjerne gjort i de seneste nattetimer rett før morgengry før noen annen hadde stått opp (annet enn slakte-gruppen så klart) og en skulle være ferdig med å flå skrotten før lyset rant. Dette ble kalt Porkotta eller Svinotta. De som ble utvalgt til Griselaugen (skåldevannet for busta) måtte altså gjerne være oppe så tidlig som i firetiden. Det var også viktig å velge rett kjerring til å røre i blodet så det ikke levret seg. Hun skulle ikke være lettskremt eller nervøs, om hun var det het det seg at blodet ble utskjemt.

Under partering og stykkingen av julekrisen risset de inn kors både her og der i kjøtt og hud, men viktigst var hjertet og leveren. Om det ble glemt het det at det kommende året ville bli et uår. Fettet som ble smeltet leste man varsler av når det var størknet, om det ble store søkk og sprekker i det størknede fettet ble det sagt at en i husholdningen kom til å dø.  Det ble sagt at en stor grisemilt betydde et snøår. Om man hadde en omreisende slakter til å slakte grisen ble han betalt i slaktedram, penger og en fleskebit.

Ved kysten var julefisken vel så viktig, og dette var mannfolksjobb å skaffe. Man ville gjerne ha fersk fisk på julebordet, torsk, kveite eller sei, og dette var en viktig tradisjon før jul for en fisker. Fikk man ikke tak i noe fersk fisk tydde man ofte til lutefisken, men som regel ble det samarbeidet bra mellom fiskerne, og man delte gjerne en bit fersk fisk med de som hadde uhell på havet og ikke fikk hjem noe.

En eller to uker før jul startet brygginga av juleølet. Nok en gang skulle man starte brygginga ved voksende måne og flo sjø, for drøyere og bedre øl. Det var derimot viktig at brygginga var ferdig før solsnudagen, ellers ville ølet kaste seg og bli surt, eller til og med nekte å renne ut av karet. Det kunne finnes bryggmester som gikk fra gård til gård og leide ut sine tjenester til å brygge godt øl, dette var en kunst på lik linje med å bake perfekte flatbrød og lefser og gikk gjerne i arv fra far til sønn. De fleste gårder måtte klare seg sjøl som best de kunne fordi det ikke fantes bryggmester i nærheten eller de mente de ikke hadde råd til tjenestene. Det ble tydd til alle mulige magiske tiltak for å sikre det beste ølet: Bryggeren enten det var husbonden, husfrua eller gårdsfolket, skulle jobbe mest mulig i stillhet og mest mulig usett, våke over det om nettene, og beskytte det mot de underjordiske med å slå stål over tønna og korse den. De første dråpene som ble tappa av tønna kunne hives ut av døra, eller ble skvettet på veggene mens man kvad “Ja, no i Jesu navn tenkjer eg de hev fenge smaka alle, so no fær me til oss sjølve”. Andre steder kunne de stikke den brente delen av ei vedski lynsnart ned i tønna når de åpna den og si “I guds navn”.

Når brygginga gikk mot slutten og gjæret skulle haes i skulle det gjerne skje under skrik og skrål for å gjøre ølet sterkt. Dess mer larm og skriking, dess sterkere skulle ølet bli. Flere steder samlet man seg alle mann fra mange gårder og gjorde dette fra gård til gård for å øke effekten. Ved oppskoka skulle man smake og bedømme kvaliteten på ølet, og alle i huset skulle ta en smak og bedømme den. Det var en skikk som ikke skulle brytes at man gjerne også skulle komme til naboene og smake også deres øl for så å fortelle hva man syntes om ølet. Dersom man ikke rakk å besøke alle naboer på kvelden før julaften eller morgenen julaften for oppskok tok man gjerne turen innom også ellers i jula for å skryte av naboens øl for godt hell og godt år. ‘

Julebrennevinet var nesten like viktig for gården som juleølet, og det ble sagt det måtte finnes julebrennevin i hver eneste stue. Man holdt gjerne på med hjemmebrenning frem til det ble forbudt med hjemmebrenning i 1840-årene, man brant gjerne alt fra 20 til 40 potter brennevin. En storbonde brukte gjerne gi kanskje så mye som fem potter brennevin til husmenn som ikke hadde råd til å brenne selv. Også her var skikken å prøvesmake både hjemme og hos naboen holdt ved live svært lenge. De bønder som var særlig flinke til å brenne godt brennevin kunne handle med det, og kunne gjerne byttehandle både livdyr og julemat med brennevinet de laget.

Julebakinga var fremst kvinnenes del av juleforberedelsene, i likhet med mye av foredlinga av kjøttmaten. All julebakst skulle være ferdig og klar til å settes på bordet på julekvelden. Det første som ble bakt var gjerne flatbrødet som ble bakt på takke på høsten og lagt i store stabler på stabburet. Det fineste julebaket var gjerne klininga, av siktet rug og smurt med eggerøre. Denne ble bare brukt til jul og gjestebud og ble regnet som festmat. Likevel var det gjerne en stor bakerunde bare noen få dager før jul i det som ble kalt kakelinna, og dette ble gjort så sent i desember som råd var for at brød og lefser skulle holde seg ferske så langt det gikk i juledagene. Det var stor skam om julekakene tok slutt alt for tidlig, jula ble regnet å vare i 20 dager og da måtte kakene rekke til for 20 dager også. Man tydde gjerne til bastua eller eldhus for baking frem til man fikk elektriske komfyrer, eller til nød peisen inne om man ikke hadde eldhus eller bastu.

Kun det fineste melet ble brukt til julekakene, og det ble gjerne bakt en spesiell julekake til alle i husholdninga. De to største skulle husbond og husfrua ha, deretter ble det bakt mindre og mindre kaker til alle etter rang og stilling, kjønn og alder. Hadde man også tjenestefolk skulle de få julekaker, og drengenes kaker var gjerne bittelitt større enn tjenestepikene. Man begynte bakinga grytidlig på dagen fordi man skulle rekke unna både kaker og lefser på samme dag. Mange steder der man bakte selv og ikke hadde folk til å bake for seg ble det delt opp for å rekke over alt: Mannfolka tok seg av vanlige brød mens kvinnfolkene tok seg av lefser og kaker.

I byene hadde du proffe bakere så tidlig som på 1300 tallet, hvis jobb var å bake for de rike. Disse fikk det travelt i juletiden, også middelklassen forsøkte å få råd til å bestille litt spesielle småkaker som for eksempel goro. Mye av disse gamle oppskriftene er bevart i enkelte kokebøker, for eksempel “lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen” skrevet av prestekone Hanna Winsnes og utgitt i 1845. Flere har bakt sine såkalte syv slag basert på hennes forslag i denne boka.

Også lysstøping var en viktig del av forberedelser til jul, men også før jul var lysene viktig for å lyse opp den stadig mørkere vinteren. Man sparte på saue og grisetagl etter slaktet nettopp til bruk for lysstøpinga. Normalt ble rommet lyst opp av grua i hverdagen og lys var en luksusvare man ikke unnet seg å bruke alt for meget av. Da oljelampene gjorde sitt inntog i Norge tok det fortsatt lang tid før dette ble hverdagskost. Oljen var dyr og de fleste hadde trange kår, derfor ble det ikke brukt mye olje unødig. Den vanligste metoden for å støpe lys var å bruke et bord med fire løse ben full av hull. I disse hullene førte man ned former av metall, man trakk veke ned gjennom det lille hullet i spissen og knyttet veken rundt en trepinne på tvers over forma. Smeltet talg ble helt ned i disse formene, man ventet til det stivnet og løftet opp ferdig lys med hjelp av pinnen og veken.

For de som ikke hadde mulighet til å skaffe seg et slikt støpebord var det enda eldre teknikker som ble brukt, noe jeg tror vi alle har testet på skolen: Dyppingen. Man festet veken til en trepinne og dyppet de ned i karet med talk, lot det stivne før man gjentok prosessen mange nok ganger til å få et fint og tykt lys. Man kunne ikke gå i dørene mens man dyppet lysene, ble de utsatt for trekk kunne de ble skjeve og skakke så her voktet man dørene vel. Det ble også ofte arbeidet i dyp taushet fordi man trodde lysene ville renne vekk og sprake når de brant om man talte under dyppinga. Vannet som ble brukt her ga man til sauene for at de ikke skulle røyte ulla på våren.

Som dere skjønner var det et enormt arbeide bak julefeiringa i gammel tid. Stort sett hele året gikk med til å forberede såing, høyonna, skuronna, slaktet og preservering av maten man fikk ut av det. All denne jobben var en nødvendighet for å spise gjennom den lange vinteren, men det ble altså lagt ned ekstra jobb på å forberede selve jula også. Dermed kan man kanskje forstå at de på denne tiden riktig fråtset og overhode ikke tenkte på vekta eller om det var sunt det man spiste disse få dagene. På denne tiden var vintersult fortsatt en realitet, og man tok alle muligheter man kunne på å “feite seg opp litt” for å ha noe å tære på senere på vinteren når maten enten begynte å ta slutt eller begynte å bli skjemt.

This entry was posted in Advent, Juleprat, Kuriosa, Tradisjoner og historie. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.