Snøsøsteren er en bok jeg ønsket meg allerede i forfjor. Jeg hadde ikke lykken å få tak i den da, men i fjor fikk jeg den som fødselsdagsgave fra Lita. Og jeg var så spent og lykkelig og måtte virkelig sette meg på hendene for ikke å begynne å lese den umiddelbart.
Det første kapitlet presenterer oss for Julian og hans sorg. Jeg synes egentlig det første kapitlet føles litt famlende, men den usikkerheten forsvinner temmelig raskt i løpet av kapitlet. Allerede i kapittel to er det en stillhet, en intensitet og en stemning som ikke vakler en eneste gang. Og det slutter ikke der.
Gjennom 24 kapitler vekker forfatteren nysgjerrighet og spørsmål i hodet på leseren. Og det er jo åpenbart det er meningen man skal lese dette som en kalenderbok med det eksakte antall kapitler passende en adventskalender med 24 luker. I begynnelsen er det ikke så vanskelig å holde seg til sitt ene kapittel om dagen men jeg lover deg ettersom man nærmer seg slutten blir det mer og mer litt sniklesing av de første linjene på neste kapittel under forkledning å ikke “kunne la være fordi øynene bare tilfeldigvis falt ned på setningene!” Som om det skulle få noen til å tro det var en tilfeldighet at man snikbegynte med noen setninger når man må bla om for å finne neste kapittel… 😉
Jeg fatter jo mistanker ganske tidlig i boka, gløgg som jeg liker å tro jeg er. Jeg kan si jeg får mine mistanker bekreftet i slutten av boka dessuten. Men veien dit er lang. Hele desember lang faktisk, og jeg blir etterhvert utålmodig og nesten litt sint på forfatteren som skriver alt for korte kapitler. Jeg sluker kapitlene fortere og fortere, og er utålmodig etter å kunne sette meg med boka og lese et kapittel til. Aldri har vel nedtellingen vært så pinefull for meg siden jeg var barn? A christmas Carol, kalenderen jeg allerede har er tross alt en historie jeg kjenner godt og nesten kan utenat, jeg husker på framsiden av den lille boka der hva denne miniboka handler om, men Snøsøsteren er en ny opplevelse for meg. Jeg har ikke en anelse hva som venter rundt neste sving, og det er fantastisk.
Avslutninga er enorm. Den er så sviende, sår, hudløs og opprivende samtidig som den er fantastisk, varm og god. Og det blir jo akkurat som vi ville, jula kom og det er julaften. På ordentlig. Når man endelig får alle puslespillbitene på plass er det faktisk jul.
Tegningene er fantastiske. De er så varme og gode at det er en nytelse å se på dem, bare så synd at forfatteren ødelegger alt med å stjele hele fokuset fra bildene med fortellingen. Det gir meg egentlig en unnskyldning for å lese boka en gang til nå, så jeg virkelig kan sutte på hvert kapittel og hvert bilde, og få en helhet på det som jeg i min utålmodighet og iver har gått glipp av.
Og dere? OM dere nå ikke har forstått det allerede: Boka er fantastisk. Den får 5 julekuler av 5 fra meg, ingen tvil om det. Kommer jeg til å føye inn Snøsøsteren i mine årlige kalendere som skal leses eller tittes på? Ingen tvil om det heller. Nå har jeg to julekalendere i bokform, og nå mangler jeg Jostein Gardes julemysterie, også den i 24 kapitler 😉 (HINT, Lita 😉 😉 )
