13 desember – Luciadagen

Vi vet jo alle hvordan det feires i dag: Julegløgg, lussekatter og hvitkledde barn overalt med lys i hender eller hår. Opptog på skoler der stolte mammaer tørker tårer og er takknemlig for ledlys med batterier i stedet for ekte lys i uvørne små hender.

Men hva med de gamle tradisjonene? Og hvorfor feirer vi “den lengste natta” og fyller akkurat 13 desember med lys når vintersolverv skjer først ved 19-22 desember?

Anledningen er at luciadagen ble satt til 13 desember fra den julianske kalenderen. Den julianske kalenderen ble innført i år 46 før kristus, og på denne kalenderen falt vintersolverv rundt den 13 desember. Dette fulgte med over til den Gregorianske kalenderen vi bruker i dag, siden dagen da allerede var rotfestet som luciafeiringen og den gregorianske kalenderen ble innført av pave Gregor den XIII i 1582. Med andre ord drøye 500 år av å feire vintersolverv (og etter hvert lucia) på den 13 desember, og i stedet for å kjempe mot folket førte man da altså feiring av vintersolverv inn på den 13 desember også i den nye kalenderen.

Før trodde man at den lengste natten i året var som en åpen passasje til underverden, og alskens farlige makter kunne komme frem. Noen kalte også natta for Lucifers natt, etter den falne lysengelen så mange nå mener ble skapt til djevelen selv av sitt fall. I gamle Norge hadde vi Lussi, som for med åsgårdsreia rundt og laget liv og leven.. og hun var flatt ut livsfarlig for alle. Den som ikke gjort seg klar med forberedelsene i form av baking, spinning og maling til jul innen vintersolverv kunne oppleve straff i alskens ulike former, alt fra at beste melkekua lå død i bingen, alt halvferdig bakverk ble helt ruinert, eller til og med skade eller forkrøpling av en selv. Og barna måtte ikke gå så mye som en meter utenfor husdøra etter mørkets frembrudd siden Lussi kunne ta de og de forsvant til evig tid og ble en del av åsgårdsreia.

Ettersom katolikkene er opptatt av helgner ble også dagen raskt en merkedag for Lucia, helgenet vi alle kjenner legenden om som bar en krans med lys på hodet for å ha hendene fri for å pleie de syke.

I nordnorge ble det sagt at dyrene kunne snakke akkurat denne natta, og at det var dyrenes natt. Det ble sagt at dyrene skulle vite hva som ville hende det kommende året, men om du overhørte dette skulle du bli gal og aldri mer ha vett i sinnet.

Dette var også en av de mange netter i løpet av et år der man kunne få et syn om hvem du skulle giftes med i følge skikk nordpå. I lofoten fantes en skikk å sette skoene sine i kors under senga og fremsi “Lusseg, Lusseg den fromme, Lat det føre meg kome, Kem si kona eg skal bli, Kem si seng eg skal reie, Kem sin duk eg skal breie.” før man krøp til sengs for å sove. Man skulle da drømme om sin tilkommende i løpet av natta.

I dag drikker vi gløgg og spiser lussekatter. Vi synger Sankta lucia, vi ser på barn (og voksne) utkledd som Lucia, stjernegutter og terner. Noen kler seg ut som nisser og pepperkaker også. Vi tenner lys overalt, og har egentlig et merkelig sammensurium av feiringer med røtter i eldgammel tru og katolisme vi ikke har fulgt i landet på mange hundre år. Men det endrer ikke på at lussekatter er godt! 😉

 

This entry was posted in Advent, Juleprat, Tradisjoner og historie. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.