Påske er ikke bare påskeaften og påskedagene. I den kirkelige feiringen innledes påske med faste fra Askeonsdag og 40 dager (Søndager ikke medregnet) frem til påsken.
Selve feiringen i kirken innledes med “Den stille uken” fra Palmesøndag. Palmesøndag kanskje dere husker fra kristendomsundervisningen var den dagen Jesus gjorde sitt inntog i Jerusalem og folk dekket gatene med palmeblader.
Den stille uken i den katolske kirken vises ved at kirkeklokker ikke ringer, alle statuer av helgener dekkes til, og man har svært lite dekor. Dette er for å minnes Jesus lidelse. I den protestantiske kirken minnes vi at Jesus innførte nattverd på skjærtorsdagen. Langfredag ble ofte markert med å spise svært lite, unngå kjøtt eller fisk og kun spise brød for eksempel, og gjerne også våkenatt for de riktig innbitte religiøse. Påskeaften ble først ikke markert i kirken fordi man skulle “stå ved Jesus grav” og vente. Jesus disipler var i skjul denne dag fordi de fryktet arrestasjon.
Etter solnedgang, men oftest rundt midnatt på påskeaften ble Påskevigilien innledet. Man tente påskelyset på midnattsmessen, kirken ble pyntet, presten har de flotteste messeklær på, og man synger lovsanger i stedet for dempede salmer. Vel og merke er dette i den katolske kirken. Den protestantiske kirken viser ikke mye oppmerksomhet til påskevigilien, men man innleder påskemorgen med en morgenmesse.
Men påsken er ikke et kristen påfunn i første omgang. Opprinnelig er påsken en jødisk tradisjon, en feiring og markering av vandringen fra Egypt, en minnesmarkering av at jødene en gang var slaver under faraoene men siden ble satt fri. I utgangspunktet en ganske dyster fest, fordi de markerte natten da Jahve drepte alle de førstefødte sønnene i Egypt som et signal til farao om å slippe jødene fri. I gammel tid smurte jødene litt blod fra lammet de spiste denne natten slik jødene den gang smurte blod på sine dører for å vise Jahve at her bodde isrealitter, og det ikke skulle drepes noe guttebarn der.
I vikingtid her i Skandinavia var tiden der vi i dag feirer påske preget av flere ulike blot. Ingenting så stort og omfattende som midtvinterblotet, men en serie flere mindre blot-fester for å hilse våren velkommen, feire at man hadde overlevet vinteren, takke gudene for at man overlevde vinter, og smiske for gudene for en fruktbar vår, sommer og høst som igjen kunne legge grunnlag for å overleve neste vinter. Oftest var disse blotene lokale gårdsfester eller noen gårder som gikk sammen for å dele “utgiftene” til blotene. Hovedfokus på gudene i vårblotet var Odin, fremst om man skulle fare i viking så fort det var trygt å reise da Odin holdt en vernende hånd over vikingfarere og for å sikre seier.
